Et ubesvart spørsmål?

Apostlene ble enten bedratt eller var selv bedragere. Begge deler er vanskelig å tro, for det er ikke mulig å anse et menneske for å være stått opp fra de døde. Mens Jesus Kristus var sammen med dem, kunne han støtte dem. Men hvem var det som fikk dem til å handle senere, hvis han ikke viste seg for dem?  (Pascal, Tanker (802), s. 215HB og s. 215Lutz)

Dersom apostlene innbilte seg oppstandelsen, var de enten de mest stupide menneskene historien kjenner, ute av stand til å skjelne et lik fra en triumferende, oppstanden Herre over liv og død, eller så virket deres hallusinasjon svært ulikt alle andre hallusinasjoner i historien, i det den oppstadne viste seg mange ganger og for mange mennesker over lang tid. Paulus nevner at fem hundre var til stede en gang Jesus viste seg, og de fleste var fremdeles i live da han skrev sitt brev, slik at hvem som ville kunne spørre dem ut om hva som skjedde (1 Kor 15,6). Den oppstandne spiste virkelige fisker (Luk 24, 26-43), og var sammen med dem i 40 dager (Apg 1,3). Ikke bare det, men denne hallusinasjonen hadde den ytterst påfallende virkning at en gjeng med reddharer, som flyktet fra korsfestelsen, som fornektet sin Mester, som gjemte seg bak låste dører, ble forvandlet til en kraft som erobret verden, som gjorde harde romerske hjerter myke, og som stålsatte martyrenes beslutning om å gi sitt liv, slik at de gikk til løvene og korsene med lovsang på leppene.

Dersom Jesus ikke stod opp fra de døde, skjedde faktisk et enda større mirakel enn oppstandelsen med dem, og det helt uten noen som helst årsak: Apostlene og tusenvis av andre oppgav jordiske forlystelser, sosial tilhørighet og trygghet, prestisje, innflytelse, makt, velstand, og ofte livet selv for intet og uten noen grunn. Ingen har noen gang gitt et svar på Pascals enkle spørsmål: Hvem var det som fikk dem til å handle?

Pascals utfordring står fremdeles der: Hvem var det som fikk apostlene til å handle?