Er påsken god?

Da er det klart for påske igjen. Mange feirer som vanlig torturen og drapet på Jehovas sønn Jesus. På grunn av denne bestialske gjerningen kan vi alle fremstå som moralsk plettfrie i møte med universets skaper, og dermed få tilgang til evighet og paradis. Forutsatt at vi tror på historien da. Ingenting er uten betingelser. Greit nok.

Når man imidlertid begynner å gå denne underlige fortellingen i sømmene, fremstår den kristne gud selv som et særdeles umoralsk og grusomt vesen. La oss se litt nærmere på faktum i saken:

Gud skapte de moralske spillereglene. Altså, hva som er synd og hva som ikke er synd. Når spillereglene ikke ble fulgt, var ikke løsningen å endre de moralske spillereglene. Det var heller ikke å endre utøverne (menneskene). Gitt at gud er allmektig, lå dette selvfølgelig innenfor hans repertoar.

Valget falt, overraskende nok, ned på å påføre et menneske av kjøtt og blod en dag med intens og uutholdelig lidelse. Ikke en guddommelig lidelse, men inspirert av datidens menneskelige henrettelsesmetoder. (Korsfestelser var vanlige fra 600 BC til 300 tallet AD.)

Og hva så? Har vi lært noe av denne enkeltskjebnens lidelse? Kunne vi ikke trodd på Jesus om han led en enda mer vanlig død? Kan vi kun tro på mennesker som tilbringer sin siste dag i torturens vold? Gud kunne vel lett unngått å sette Jesus i denne grusomme situasjonen, og samtidig indusert troen på Jesus i oss mennesker? Ja, åpenbart!

Tross alt var det troen på Jesus og ikke torturen av Jesus som endelig skulle gi mennesket evig liv. Jehova kunne hoppet over et ledd i historien og oppnådd det samme.

Blodet måtte imidlertid flyte. Guds veier er uransaklige, heter det seg. Vel, de er også meningsløst umoralske.

Ha en smertefri Påske!