Tillit til Bibelens evangelium

(Innlegget er skrive på vegne av Evangelisk luthersk nettverk)

Takk til professor Svein Aage Christoffersen som (Vårt Land 19.03) tok seg tid til å svare på utfordringen fra Evangelisk luthersk nettverk (Vårt Land 13.03) Stridsspørsmålene i den teologiske debatten preges i stor grad av hvilken tillit man har til Bibelen som Guds ord. Det er ikke særlig avklarende når Christoffersen på den ene side erklærer Bibelen som grunnlaget for kristen tro, mens han deretter flere ganger bruker «kristen tro» til å korrigere Bibelen. Alle de tre hensynene han vektlegger som korrektiver for bibelforståelsen, bør og kan utfordres.

Historisk. En klassisk kirkelig holdning til Skriften er historisk. Det er i pakt med evangelisk luthersk teologi å gå til tekstene som de foreligger og finne den likefremme mening. Til det trengs gode historiske redskaper slik de brukes i fagteologien. Vi mener likevel at Christoffersen og utvalget ikke kommer historisk til rette med tekstene ved å erklære samlivstenkningen i Det nye testamentet for patriarkalsk og Paulus for asketisk. Både Jesus og Paulus utfordrer i veiledning og praksis de etablerte mønstrene. Skriftkritikken kommer heller ikke til rette med samlivstekster som begrunnes skapelsesteologisk.

Vi har ikke ønsket å isolere samlivsrelaterte spørsmål i 1 Kor 6,9-11 fra resten av teksten. Derimot tydeliggjør avsnittet at all synd skiller oss fra Gud. Derfor skal vi bekjenne og bekjempe synden i våre liv, samme hvilket navn den har. Synden truer med å rive Guds rike fra oss. Derfor snur vi oss fra den, omfavnes av tilgivelsen og kalles til et liv i hellig etterfølgelse. Christoffersen kommer ikke til rette med dette når han synes å framstille et evangelium uten lovens bakteppe.

Syndens alvor. Men hva er tilgivelse uten synd, hva er forsoning uten soning, hva er tro uten omvendelse? Vi er helt enig i at kirkens oppgave er å forkynne evangeliet. Men hva er evangeliet dersom det ikke er frelse fra fortapelse, og syndenes tilgivelse for alle som vender om i anger og tro? For oss synes det som Christoffersen, sammen med utvalget, opphever den grunnleggende spenningen i lov og evangelium som var selve basis for den lutherske reformasjonen. Ved troen på Kristus alene frelses vi fra Guds hellige dom. Bare med et slikt alvor over synden blir nåden og evangeliet stort og kjærligheten bærekraftig nok. Som kristen kirke må vi unngå den faren som Dietrich Bonhoeffer påpekte da han advarte mot den billige nåde. Nåden er av sin natur gratis for oss, men den var dyr, uendelig dyr for Jesus Kristus. Det sier mye om syndens alvor.

Nestekjærligheten. Christoffersen gjentar utvalgets grep med å spille nestekjærligheten ut mot budene. Utredningen bruker som etisk norm at noe oppleves som «gagnlig og godt». Men her mangler noe grunnleggende. Når Jesus framhever Det gamle testamentets nestekjærlighetsbud, setter han det sammen med budet om å elske Gud over alle ting, ja, med katekismen: «Frykte og elske Gud, så vi» gjør de gode gjerninger og lever et hellig liv i etterfølgelse.

Skriften selv spiller ikke nestekjærligheten ut mot gudskjærligheten og ikke ut mot budene. Tvert om ser den dette som en helhet og en enhet. Med utvalgets tydelige kritikk av Bibelen, som professoren bekrefter i sitt innlegg, har de inntatt en annen holdning enn den som har vært dannende for klassisk kristen tro i den verdensvide kirke helt til i dag. Anklagen om å holde seg med et ubibelsk og uluthersk bibelsyn snus derfor tilbake til ham selv og det utvalget han har vært del av.