Gud som tekstforfatter

Jeg blir stadig forundret over den overstrømmende gode attest Bibelen får fra alle hold. At kristne setter pris på den, er en selvfølge, det er jo en forutsetning for tro og bekjennelse. Men også de sekulære, intellektuelle, bokelskere og ateister omtaler Bibelen med ærefrykt, kaller den storslått litteratur, en kilde til visdom, bøkenes bok.

Av Bibelens 66 selvstendige skrifter, er det neppe flere enn 8 -9 som holder et litterært eller filosofisk nivå som ville gjøre en så rosende omtale troverdig. ( En annen sak er at boksamlingen åpenbart har uvurderlig verdi som kulturhistorisk kilde.)  Men problemet med Bibelen er etter min menig ikke at den er oppskrytt som litteratur, men at den gjennom historien og til i dag har hatt status som Guds ord, altså den Allvitendes og Allmektiges budskap til menneskeheten. Dette faktum er fortsatt årsak til diskriminering og grunnløs fordømmelse av mennesker. Den Gud som i Bibelens første kapitler krevde stening av utro kvinner og slemme barn, forlangte full nedslakting av hedninger og straffet hele befolkninger med vannflommer, svovel og ild, er den samme Gud som i Det nye testamente fortsatt krever lydighet av sine tilhengere, selv om budene kan virke meningsløse og krenkende: Den som har syndet ”etter å ha lært sannheten å kjenne” har bare ”en forferdelig gru” i vente. ” Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender.” (Hebereerbrevet, Johannes Åpenbaring o.a.) Ordet hellig er misbruk av språket når det anvendes om slike tekster og forestillinger.

Vår egen tids mer frisinnede teologer mener at slike skremsler og krenkende leveregle var tilpasset andre tider og at man derfor skal tolke Skriften i samsvar med det ”største” bud – budet om kjærligheten, om å elske Herren av all sin hu og sin neste som seg selv. Dette er en flukt fra realitetene, både filosofisk, teologisk og kirkepolitisk. Henviser man først til Bibelen somGuds ord burde man forstå at en tekst med slik status ikke kan unngå å skape irrasjonelle og destruktive forpliktelser. Når det er Gud som gir beskjeden, må Abraham bringe sin sønn til offerstedet. Selv om Kirkens skriftforståelse i økende grad har gitt rom for slingringsmonn, er Bibelen blitt oppfattet som Guds klare og ufravikelige ord av mange, til tider de fleste, og gitt opphav til kirkedannelser og sektvesen av inhuman og livsfiendtlig karakter. Fortsatt vil de fleste kristne menigheter på jorden stemple praktiserende homofile som syndere. Og til dags dato er det ikke kvinnelige prester i kristenhetens største kirke, den katolske.

Jeg innser at det er mulig å bygge en tro og et livssyn på utvalgte skriftsteder. Man kan se bort fra forsikringen fra Paulus til sin unge venn Timoteus om at ”den hele Skrift er innblest av Gud. Men det blir problematisk om man skal plukke ett vers her og ett der og fortsatt kalle en slik siksak-religion for den "egentlige" og sanne kristendom. Og innebærer det ikke et medansvar å gå god for Bibelens guddommelige autoritet på grunnlag av selekterte og fragmentariske tekstutdrag, når man vet at den samme boken anvendes som imperativ rettesnor for livsviktige avgjørelser for individer, grupper og samfunn? Det kan gjelde forbudet mot gjengifte for skilte, straff for syndere, fordømmelse av kjettere, regler for mat, drikke og tekstiler - og profetord om politiske konflikter i Midtøsten.

Jeg ser at flere nyere bibel-utgaver nå faktisk har undertittelen Guds ord på frontsiden.

---

Dette innlegget er inspirert av Oddbjørn Johannessens innlegg "Å lese som det står" fra 15.3.