Umoralsk narkotikapolitikk

I mitt kriminalpolitiske verdensbilde finnes det få skurker. Men det finnes mange skadelige idealister. Alkoholforbudet var en storslagen tanke, båret fram av folk som ville det beste. Det virket også fint, en stund, men etter hvert ble også kontroll-omkostningene tydelige. Motstanderne av tanken var dengang så mange og sterke at eksperimentet hurtig, kanskje for hurtig, kom til ende. Tanken om et narkotikafritt Norge er også storslagen. Nå har også den vist sin bakside. Landet er fullt av dop; fra kaffe, sigaretter, alkohol og legalt foreskrevne legemidler for 3-400 millioner kroner hvert eneste år, over til de mindre respektable men forsåvidt legale stoffer som lett tilgjengelige løsningsmidler for maling og i kontorlim, eller over til de snart like lett tilgjengelige helforbudte stoffer. Enhver som vil se, kan se; at landet flommer av stoff. Tilbudene øker, prisene synker, - men ikke mer enn at det fortsatt ligger helt usedvanlige profittmuligheter i importen. Markedsmekanismene virker. Hvordan kunne man vente noe annet i en verden bygget opp på dette prinsipp?

Vi befinner oss i forbudstidens siste dager. Men enkelte har ikke oppdaget det. Norske og svenske statsråder går ut med store ord og overskrifter og sier "Vi gir oss aldri!" De skal etter hvert få det litt ensomt. Fra de siste ukers lesing: Ett av USA's ledende konservative tidsskrift, "National Review" (1996, nr 2), går ut med hovedoverskriften: "The war on drugs is lost" – og det sies i hovedlederen at den tapte krig "is diverting intelligent energy away from how to deal with the problem of addiction, that it is wasting our resources, and that it is encouraging civil, judicial and penal procedures associated with police states." Standpunktet har fått gjenklang på lederplass i en rekke ledende amerikanske aviser. Samtidig har det kriminologiske fagmiljøet i USA i lengre tid, og temmelig unisont, dømt narkotikapolitikken over og ut. I Europa er bildet - uansett hva norske myndigheter forsøker å gi inntrykk av - at Holland står fast på sin narkotikapolitikk, Danmark likeså. I Tyskland denne week-end (20-21 april 1996) har Tagesblatt et spesialnummer om den landbruksrevolusjon som det ble åpnet for der i landet denne måned. Hampplanter med lavt innhold av det virksomme stoffet THC skal nå fritt kunne dyrkes. Det vil ikke bli lett å kontrollere at det bare er svaktvirkende stoffer som dyrkes. Det skal heller ikke bli lett å bevare Norge og Sverige som et narkopolitisk Albania. Dessuten bør de ikke bevares slik. Vår politikk er dypt umoralsk.

Folk dør av denne narkotikapolitikk. Og de pines. For alle typer forbrytelser utmålte norske dommere i 1994 3500 års fengsel. Ett tusen av disse årene var for narkotikaforbrytelse. De siste femten år er det skjedd en dobling i antall utmålte fengselsår totalt, og en femdobling i narkotikaår. Hvor lenge vil man da fortsette med det samme? Vil staten gi opp om domstolene går opp fra 1 000 år nå til 1 500 år for narkotika ved århundreskiftet og så kanskje 3 000 år om 15 år. Dette ville tilsvare økingstakten i USA´s totale fangetall de siste 15 år, fra en halv million fanger til halvannen. I all hovedsak skyldes denne økingen hardere tiltak mot narkotika. Hvis den har hatt noen virkning på tilgjengeligheten, har det trolig vært å øke den.

Nå kan det jo sies, og blir stadig sagt, at mange av dem som soner i Norge er utlendinger, svært ofte kurerer. Så la meg gå til innlendingene da. Som altså dør. Som er syke. Eller, som Evy Frantzen viser, som er fortvilede. Bare 50 skulle få komme inn på metadonprosjektet. Ikke fordi man manglet penger eller fagfolk, men åpenbart for å dempe den politiske motstand, og vel også motstanden i behandlingsmiljøene. Jeg undres: Hvis det ved andre typer lidelser, f.eks. hjernehinnebetennelse, døde et ungt menneske som hadde bedt om hjelp, men ikke fikk det, ville vi vel ventet at saken ble oss forklart. Hvis det døde fem, hvorav i det minste noen hadde bedt om hjelp, men stadig ikke fått den, ville vi vel ventet at det ble nedsatt en granskingskommisjon. Hvis det døde hundre, ville trolig forventningene gå i retning av politisk krise. Slik ville det vært om de som døde var vanlige ungdommer, og dødsårsaken ikke var av den typen det knytter seg vanære til. Men de sees ikke som vanlige de som dør av stoffbruk.

Hvordan kan vi forstå alt dette? Jeg vil mene; ikke ut fra egenskaper ved stoffene, men ut fra egenskaper ved oss selv og vår måte å organisere vårt samfunn på. Vårt bilde av narkotika bidrar til å opprettholde bildet av oss selv som velfortjente borgere i et rettferdig samfunn. Den narkotikapolitikk vi så stedig fører er en gavepakke til det bestående. "Hadde det ikke vært for narko, ville de klart seg", er synspunktet. Det ville de slett ikke. Ungdomsproblemene vokser i liten grad ut av narko, selv om de forsterkes ved sterk bruk av sterke stoffer som heroin, amfetamin og alkohol. Men ved ufortrødent å fortsette narkokrigen, kan det fortsatt se ut som om problemet ligger i stoffene, og ikke i et liv så langt nede ved bordet at fatene er tomme og kjøkkenet stengt.

Med økende fangetall blir samtidig narkokrigen et særdeles bekvemt kontrolltiltak overfor det som ofte er kalt de lavere klasser, av og til de besværlige klasser, men nå i økende grad også kalles og sees som de farlige klasser. Det er svære befolkningsgrupper som nå holdes under strafferettsvesenets kontroll i USA og i Øst-Europa. 7% av voksne amerikanske menn, over halvparten av unge svarte menn i storbyene. Hos oss som vanlig i mindre målestokk, men et økende antall av de upassende. Den gamle løsgjengerlovens funksjoner er overtatt av narkotikakontrollen, og vi får det på ny pent og ryddig i riket.

Hva må gjøres? Jeg har 14 forslag:

1. Umiddelbart gi opp besvergelsene om et narkotikafritt samfunn.
2. Umiddelbart stoppe rettsforfølgningen av brukerne, hvis bruken ikke skjer på steder og i former som forstyrrer den offentlige orden og fred. Bruk såvell som besiddelse må bli straff-fritt.
3. Umiddelbart stoppe den nåværende generelle kontrollen av cannabis- og khatomsetningen.
4. Umiddelbart gjøre cannabis tilgjengelig på apotek, spesialbutikker eller vinmonopolutsalg.
5. Umiddelbart senke strafferammene for ulovlig innsmugling og omsetning ned til det nivå som anvendes ved alkohol.
6. Umiddelbart iverksette tiltak for å bedre den katastrofalt dårlige livsstandard som langkomne narkotikabrukere lever under. Det må satses på intensivt sosialt hjelpearbeid for gruppen, hus, arbeid, medisinsk hjelp til kroppslige plager.
7. På samme måte som man må oppgi det urealistiske kravet om et narkotikafritt samfunn, må man også, for folk som ikke ønsker eller makter å slutte med stoffbruk, oppgi det urealistiske kravet om et narkotikafritt liv for disse. Dette igjen fører til nye råd, som:
8. Viktigst; dempe behandlingsaggressiviteten. Langtkomne narkobrukere må hjelpes til et verdig liv, ikke tvinges inn i en evig behandlingskarusell. Som situasjonen er i dag bør ressurser - penger, lokaler, personell - overføres fra behandlingssektoren til hva vi kanskje kunne kalle "et sted å være"-sektoren. En del langtkomne narkobrukere er overbehandlet. Det de søker er lettelser i en sjaber livssituasjon. I dag må de betale for slike lettelser ved å la seg behandle. Vi trenger færre behandlingstilbud og flere livstilbud. I første omgang; nedrust klinikkene og opprust kollektive bo og hjelpeformer!
9. En annen konsekvens av endret målsetning: Metadonprogrammet må umiddelbart utvides. Det er en skam at dette hjelpemiddel bare er tilgjengelig i Oslo, og her bare for noen få. Metadon er ikke løsningen for alle, men for mange. Så må da også mange få muligheten. Hvem er vi som allfaderlig kan overprøve brukernes egen kunnskap?
10. Vi må også umiddelbart endre inntakskriteriene for å få metadon. Krav om full stoff-frihet før man får metadon, er helt urimelig. Det må også for metadonbrukere være fullt mulig å sprekke, tidvis - som blant oss andre - få en rus på ett eller annet, uten å kastes ut av programmet.
11. Man må sikre sprøytetilgjengelighet, i og utenfor fengslene. Det må også skapes hygieniske muligheter for anvendelse av sprøyter, som i Sveits.
12. Det må opprettes spesialklinikker hvor personalet får adgang til å foreskrive morfin, heroin eller andre stoffer til brukere som ikke ser seg i stand til å gi opp bruken av disse stoffer.
13. Et av verdens rikeste land må kunne satse på et helt annet investerings- og aktivitetsnivå når det gjelder å tilrettelegge mulighetene for et utfordrende, men samtidig anstendig, liv. Markedsmekanismer og frikonkurranse får ikke den siste tiendedel av ungdommen inn i et slikt liv. Det må derfor i tillegg til lønnsomhetskarrierene skapes særskilte, kostbare tiltak som bygger opp til verdige, men i snevert pengemessig perspektiv muligens samfunnsøkonomisk ulønnsomme liv. Dette er ikke rarere enn at vi som en selvfølge, men også til vår stolthet, allerede har allehånde eksentriske tilbud som ulønnsomme universitetsfag, skoleslag, symfoniorkestre eller statsteatre. Dette har ikke noe med sosiale tiltak å gjøre. Det har med å bevare grunntrekkene i vår samfunnsform.
14. Og som en begynnelse: Sette ned en bredt sammensatt kommisjon til å drøfte denne sak. Det er ikke tilstrekkelig med en stortingsmelding skrevet av dem som har hatt ansvaret for den utvikling som har bragt oss dit vi er i dag. Ingen løsning av disse spørsmål kommer til å bli helt god. Det vil fortsatt bli smugling, fortsatt opprettholdes en svart økonomi. Men vi må få redusert omfanget, skapt mer sivile kontrollformer.

Motforestillingene til mine forslag er velkjente, men etter mitt skjønn for svake til å veie opp fordelene ved en endret politikk. Muligens vil stoffbruken vise en svak øking, men maktbruk, lidelse, sykdom og død vil minske. En motforestilling som sjelden omtales vil jeg imidlertid nevne: Det er hensynet til eksportørlandene. For en rekke områder i Latin-Amerika og i Asia representerer det nåværende kontrollsystemet en betydelig økonomisk fordel. Her er endelig en eksportartikkel det settes pris på. Columbias meget gunstige valutasituasjon kan bare forklares ved narkotikapenger. Som man formodentlig vil forstå, synes jeg heller ikke at dette hensyn kan tillegges særlig vekt.

Jeg er ikke noen tilhenger av at folk skal anvende disse stoffene og gjentar med monoton regelmessighet at man heller bør bli høy av å gå i fjellet enn ved narkotikabruk. Men samtidig er hykleriet og falskneriet på disse områder opprørende. Vi har grunn til å anta at cannabis har helt ubetydelig skadevirkninger, om noen. Fra den første klassiske studie utført av den indiske hamp-kommisjon, og over til de siste oversikter er hovedkonklusjonene i denne retning temmelig entydige. Derimot er antagelig stoffet meget egnet til å dempe ubehaget som er en følge av flere behandlingsmetoder ved alvorlig sykdom, spesielt ved cellegiftkurer som ledd i kreftbehandling. Ren heroin er i og for seg ikke særlig skadelig for organismen. Men her kommer inn at dette er et sterktvirkende stoff som ved uforsiktig bruk eller feilberegning kan føre til død eller skader, og også kan føre brukeren over i avhengighetstilstander som det er vanskelig å komme ut av. Heroin må derfor underkastes strengere reguleringstiltak enn cannabis, men ikke i de brutale former som i dag anvendes.

Samlende om spørsmålet: Krigen er tapt. Nå gjelder det å ikke tape det sivile samfunn.

Nils Christi

Kilde: UiO.no