Verdidebatt

Å lese ”som det står”

Ofte hører man kristne hevde at når man leser Bibelen, må man ”lese som det står”. Hva vil det si, lurer jeg da på. Det står jo så mye rart i Bibelen, som slettes ikke er én sammenhengende tekst – men en antologi.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Man skal ikke ha fulgt med kristenfolk av ymse konfesjoner så svært lenge, før man oppdager at mange av dem som hevder å lese ”som det står”, kommer til høyst forskjellig resultat.  Det er selvsagt helt logisk, for slik er det jo med all skjønnlitteratur.  Og Bibelen må oppfattes som en antologi av skjønnlitterære tekster, i ulike sjangre – skrevet av ulike forfattere til ulike tider.  Det er med andre ord tvilsomt om det går an å lese noe som helst ”som det står”.

Alle som leser en tekst, møter den rustet med et sett erfaringer og ”fordommer”.  Den leses ikke i et tomrom.  Man forholder seg nødvendigvis til en fortolkningstradisjon (som riktignok kan være ubevisst).  For noen kristne – katolikkene, for eksempel – er nettopp tradisjonen en målestokk for teksttolkningen.  Blant protestantiske kristne, derimot – særlig innenfor den såkalte lavkirkeligheten – har idealet siden reformasjonen vært ”skriften alene”.  På et vis kan man si at Luther demokratiserte bibellesningen, men ”sola scriptura”-idealet åpnet også for den totalt subjektive lesning.  Den mest høylydte krangelen om hvordan man leser ”som det står” på ”korrekt” måte, ser vi da også blant de mest skriftfundamentalistiske. Det betrakter jeg i seg selv som et fullgodt bevis på at en slik lesning er umulig dersom den skal danne grunnlag for en eller annen konsensus.

Dette er ikke et innlegg i debatten om Guds eksistens.  Ei heller et innlegg i debatten om hvorvidt Bibelen er "sann".  Det handler rett og slett om det å lese en tekst (eller snarere: en tekstsamling).

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt