Er Dag Solstad et verdig kirkemedlem?

I en Vårt Land-kommentar av Alf Kjetil Walgermo 14.3. fremgår det at forfatteren Dag Solstad er medlem av Den norske kirke, hvor han også har ført sin tredje kone til alters. Samtidig heter det: ”Solstad seier at han aldri har sett på seg sjøl som truande, eller som ein kristen.” Solstad mener at sannsynligheten for at Gud eksisterer er så liten at han ”ikke ville satse på det”. (Sannsynligheten ville formodentlig vært enda mindre om det var den spesifikke kristne gud som ble sannsynlighetsberegnet?)

Jeg går ut fra at den dyktige Vårt Land-kommentatoren her har gitt en korrekt fremstilling, basert på Alf van der Hagens nye bok, ”Dag Solstad. Uskrevne memoarer”.

For oss som har brukt år av vårt liv i aksjoner for redelige forhold i livssyns-Norge, er det et følbart problem at store deler av de liberale og radikale ateister og agnostikere bidrar til et krenkende brudd med likhetsidealet på det viktigste av alle anliggender: Vårt livssyn. De klapper oss på skulderen og stiller opp i de samme demonstrasjonene for rettferdighet og medmenneskelighet, men med sitt åpenbart – og erkjente - grunnløse kirkemedlemsskap støtter de en udemokratisk og diskriminerende lovgivning og praksis.

Jeg innser at det i mange tilfelle kan være forståelige og sogar akseptable grunner til en slik dobbeltmoral. Vi opplevde det blant annet i de radikale 70-årene. AKP-erne gikk i tog mot statskirkeordningen, men kunne ikke såre foreldrene i bygdesamfunnene ved å sende utmeldingsskjema til de lokale prestekontor. Andre private grunner fins også. Men er det ikke en grense? Og burde ikke kirken selv innse at den nå ser gjennom ganske sprikende fingre på et brudd med etiske normer man ellers skulle være forpliktet til å holde i hevd.