Anonym167 Anonym

51

Hvem er Gud?

Publisert: 30. jan 2010

Jeg hadde absolutt ingen planer om å delta på årets IMPULS-festival i IMI-kirken i Stavanger. Fordi jeg visste så godt at det de forkynner der er langt ifra det jeg vil forholde meg til, og det at det bringer fram mye vanskelige minner fra tiden jeg gikk der på bibelskole, da jeg var syk.

Men av en eller annen grunn, endte det med at jeg tok inn på et enkeltrom på hotellet ved siden av IMI, og fant noen å henge med, og betalte full pris for hele helga.

Første kvelden (fredag) var det Celebration, møte, med et par tre tusen ungdommer. Og hva gikk det i? Jo, vitnesbyrd om helbredelser og kunnskapsord fra Gud, om å prøve ut hvor god Gud er osv. Det var mye bra, for all del. Egentlig var alt bra. Det er ikke innholdet jeg kritiserer. Men jeg vil nevne så vidt at det er noe som mangler i denne menigheten.

De tar med alle de gode sidene ved å være kristen, og ved å kjenne Gud. Men de nevner ikke HELE bildet. De sier ikke at i mange tilfeller skjer det faktisk ingen helbredelse. Og ofte er det bare våre egne tanker og bilder og følelser som kommer fram når vi prøver å høre Guds stemme. Og mange mennesker har erfart at Gud ikke svarer på bønn, at han ikke er aktiv og griper inn, men mer passiv og likegyldig. I denne salen med flere tusen ungdommer, kan det sitte tenåringer som har hatt og/eller har foreldre med alkoholmisbruk. Det kan være noen som har blitt utsatt for incest. Voldtekt og/eller vold. Mobbing. Ungdom som har ropt desperate rop om hjelp til Gud, men som opplevde gang på gang at Gud forble taus.
Hva tenker de når de får høre fra talerstolen at de skal prøve og se at Gud er god? Hva tenker jenta som tok overdose for å ta sitt eget liv, og ropte desperat til Gud om at Han måtte vise at hun var elsket, og at livet var verdt å leve... at han måtte sende noen til henne.. men som erfarte at ingen kom.. selv ikke Gud. Ingen sms. Ingenting. Prøvde kanskje ikke hardt nok? Gikk det på hennes tro? Var hun ikke god nok for Gud?
Dette er kjempevanskelige spørsmål, men vi må tørre å stille dem! Vi må tørre å tvile, tørre å sette spørsmål til Gud. Hvis vi kun tar med alle de gode tingene som skjer, så ekskluderer vi utrolig mange mennesker! Som ikke vil klare å finne sin plass i en menighet som IMI. Fordi de ikke ble helbredet. De hørte ikke Guds stemme. Gud brukte dem ikke i hverdagen. Gud grep ikke inn. Gud viser ikke at han er god. Gud kunne like gjerne vært luft i en boks.

Jeg tror på Gud, og jeg kaller meg kristen. Men livet har lært meg en del ting, og tatt meg dypere. Og jeg ønsker å inkludere alle dem i vår kristne familie, som faktisk opplever Gud fra andre sider enn de gode og positive og livbringende. Det er ikke alt vi skal forstå, men det er mye vi kan være åpne om, og tørre å snakke om i de offentlige rommene, ikke bare på sjelesorg-rommet.

For Gud elsker og ønsker alle mennesker, uansett hvordan de opplever og føler og erfarer at Gud er. Men da trenger vi kirker som inkluderer med lovsang og forkynnelse og vintesbyrd, også om det vonde og vanskelige og det som vi ikke alltid forstår.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Ola Normann

50 innlegg  353 kommentarer

Hei Silje!

Publisert rundt 11 år siden

Jeg er glad for at du har sett dette her! Det er så sykt viktig å møte de som ikke opplever de store helbredelsene og føler at Gud er fjern!

Jeg skal si meg enig i at kirken skal være en plass hvor alle kan komme og føle seg velkommen (selv om jeg mener at vi ikke først og fremst skal legge opp møtene for kirkefremmede, man kan også lage møter for de! Men blir vanskelig og mikse, for da for ikke de troende den åndelige føde de trenger for å gå ut og forkynne evangeliet og ta med seg andre)! Å jeg er ikke selv så veldig begeistret for IMI. Du kaller det "gode sider ved å være kristen". Vet ikke om jeg ville ordlegge meg sånn. For egendlig er det vel bare gode sider ved å være kristen? Selv om det av og til kan følels som at all ondskap blir kastet over deg. Jesus har aldri lovet og et lett liv på denne jord! Han har sakt at om vi skal følge ham så må vi ta våres kors opp, fornekte oss selv og følge han. Det er ikke lett det kan føles vondt, men det er ikke ondt. 

Jeg har mange ganger ropt til Gud og spurt han om hvorfor han lot det og det og det skje.. Kan ikke si at jeg har fått noe veldig gode svar.. Jeg har vært virkelig sint på Gud! Men jeg har akseptert at han er allmektig og at han har full kontroll og at vi en dag skal være i hans rike i all evighet! :D

Kommentar #2

Jan Bording

57 innlegg  2503 kommentarer

Troverdighet

Publisert rundt 11 år siden

Du har et virkelig godt poeng der, Silje.

Det er jo forståelig at det blir sånn. Man spretter ikke opp og vitner fordi Gud ikke har svart. Men resultatet er jo, som du påpeker, at dermed man får et bilde hvor alt er bare fint. Og et slikt bilde tror ingen på. Med rette.

Jeg tror det enda er mye å lære om vitnemål. Vi har en tendens til å følge etter andre hele tiden, og da blir alt likt. Et vitne som ville stå fram å si at i de siste årene har alt gått galt, verden er meg i mot, men enda tror jeg at Gud elsker meg. Det hadde faktisk vært et sterkt vitnemål, men vi tenker liksom at det må være en happy ending man vitner om.

Det er lovsalmer i salmeboka som er skrevet midt i dype livstragedier. Slikt er det vitnemål i.

Mye å tenke på, mye å lære.

Kommentar #3

Eirik Lund

2 innlegg  63 kommentarer

Hvilket svar?

Publisert rundt 11 år siden

<!-- @page { margin: 2cm } P { margin-bottom: 0.21cm } -->

Takk for et flott innlegg, Silje!

Jeg legger vanligvis ikke inn svar på denne typen innlegg, jeg absolutt ingen "pastorale" talenter og jeg ikke noen hobby teolog – bare hobby :-) men innlegget ditt inspirerte (og utfordret) meg ;-)

Jeg har ofte vært i diskusjoner rundt dette med bønn og bønnesvar. Generelt er jeg mer skuffet over folks holdninger til bønn enn mangel på svar. Naturligvis er det flott at mange legger mye tid og energi i bønn, det er både flott og helt sikkert riktig. Men når bønnen ligner mer på å gi ordre eller fremføre en "ønskeliste" blir jeg litt frustrert.

Jeg tror på bønn og jeg tror på bønnesvar, men samtidig har jeg akseptert at jeg er for liten og forstår for lite til å stille spørsmål rundt dette. Jeg aksepterer at jeg ikke alltid forstår, at ting ikke går slik jeg vil eller slik jeg synes det burde. Jeg ber sjelden om konkrete ting eller resultater (det hender selvfølgelig), men jeg ber om styrke til å møte de utfordringene jeg møter og visdom til å oppføre meg og handle til det beste for meg selv og de rundt meg.

Det sies at når en dør lukkes i livet vårt, så åpnes en annen. Livet vårt har mange slike dører, som lukkes og åpnes hele tiden. Jeg er redd mange av oss sitter foran en dør som er lukket og ber intenst om at den skal åpnes. Uansett hvor mange dører rundt oss Gud åpner, sitter vi fortsatt og stirrer på vår dør og er skuffet over at akkurat den er lukket. Med andre ord, et bønnesvar trenger ikke nødvendigvis være det vi forventer og jeg tror vi får mange bønnesvar vi ikke ser. Jeg tror til og med vi får mange bønnesvar uten å be!

Som sagt tror jeg både på bønn og bønnesvar. Selv om jeg sjelden ber om konkrete ting husker jeg godt en gang en venn var alvorlig syk. Jeg og mange andre ba intenst om helbredelse, og dette er en familie som "oser av godhet" og som ikke fortjente det de gjennomgikk. Etter kort tids sykdom døde han, ingen helbredelse. Ingen bønnesvar og alt virket forferdelig urettferdig. Ikke særlig god reklame for verken bønn eller kristendom i forhold til den familien. Vi som hadde bedt møtte enken nesten med "skam" over Gud som ikke hadde gjort noe. Da fikk vi nok et sjokk: Enken takket for all forbønn og sa at hadde hun virkelig hadde følt at vi ba og det ikke vært for bønnen hadde ikke familien klart å holde seg på bena i denne perioden... Bønnesvaret var der, men ikke det vi ønsket.

Et annet eksempel er noe som hendte meg selv for noen uker siden. Jeg hadde hatt en kraftig forkjølelse med høy feber noen dager og var derfor borte fra jobb. Feberen gav seg og jeg ringte til jobb for å si at jeg kom som vanlig dagen etter. Når jeg møter på jobb er det kalt inn vikar for meg! Nå er det slik at arbeidsoppgaven er ganske spesifikk slik at når det var kalt inn vikar så er det ingenting å gjøre for meg. Ingen i administrasjonen kunne forklare hvorfor det var kalt inn vikar, selv ikke han som hadde gjort det hadde ingen forklaring – han visste jo at jeg var frisk og kom på jobb! Uansett så endte det med at jeg ble sendt hjem med beskjed om å nyte en ekstra fridag. Det ble ikke mye kos. Et par timer senere lå jeg på kne på badet foran toalettet – og det var IKKE i bønn... Hadde jeg vært på jobb på dette tidspunktet hadde jeg sittet i en bil langt inne på landet.. Den kvelden måtte jeg takke intenst for et bønnesvar jeg aldri hadde bedt om en gang!

En annen side av dette med bønn er vår fokus på det vi er lovet. Mange sier at det i bibelen står "Be så skal du få". Det er sant, men det står også mye annet i bibelen. Følger vi alt annet like bokstavelig? Jeg er ikke den som påstår at når vi ikke får bønnesvar er det på grunn av synd eller fordi vi ikke fortjener det, for det tror jeg ikke er riktig. MEN det undrer meg at vi ofte, og det er naturlig, vrir og tolker alle påbud og formaninger til å passe oss og våre liv. Vi har gode forklaringer på det aller meste, men når det gjelder "Be så skal du få" tolker vi det 110% og forventer å få akkurat det vi ber om, når vi ber om det. Hvorfor?

Jeg forstår ikke hvordan enkelte menigheter kan levere et budskap om fullstendig lykke som kristen. Jeg leser bibelen og ser en bok som forteller om mye dramatikk, på godt og vondt. Mange konflikter, mange utfordringer – akkurat som livet vårt. Jeg tror ikke Gud har skapt oss til å leve i fullkommen lykke. Jeg tror han har utstyrt oss til å kjempe, velge, tape og vinne og lære oss å leve midt i denne dramatikken på en eller annen måte. Stort sett blir det stille etter stormene, stort sett blir det dag etter nettene og sommer etter vintrene. Den gangen dette ikke skjer, vil han istedet gi meg evig "fred og ro"... Det er blir vel også en god belønning for strevet – og et slags bønnesvar..

Kommentar #4

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

RE: Hvem er Gud?

Publisert rundt 11 år siden

---

Denne debatten er interessant også for ikke-kristne, iallefall dersom man utvider "scopet" til å gjelde alle mennesker:

For det første så er bønn et almennmenneskelig fenomen.  Over hele planeten henvender folk seg til det guddommelige, enten det er monoteistisk forholdende eller ei.  Noen ber sågar til sola, krystaller eller til avdøde slektniger, og felles for dem alle er at man ber om hjelp og veiledning i forskjellige livssituasjoner.  Ved å se debatten i det perspektivet, løftes den ut fra en (snever?) kristen setting.  Kanskje det hele i veldig almen forstand handler om kontakt med andre dimensjoner enn de tre vi vanligvis forholder oss til.

Jeg har snakket med mennesker langt utenfor den kristne krets som kan fortelle om opplevelser det er vanskelig å forklare rasjonelt.  Også jeg har opplevd ting jeg vanskelig kan forklare som tilfeldigheter, uten å gå i dybden på det.  Så spørsmålet handler kanskje om det finnes noe "på den andre siden" som kan hjelpe, veilede og kanskje i noen tilfeller helbrede oss.  Hva dette "noe" fra den andre siden egentlig er, lar jeg ligge i denne omgang.

Dernest så stiller jeg spørsmålet:  Kan det tenkes at det er noe som heter skjebnen?  Altså at noen anliggende i våre liv faktisk er forutbestemt?  Dersom så er tilfelle, så nytter ikke allverdens trygling til guddommer for å unngå vår skjebne.  Vi er nødt til å gå gjennom det, enten vi snakker om gode eller vonde opplevelser.  Og da er neste spørsmål:  Hvordan kan vi, dersom vi trygler guddommen om hjelp, vite sikkert at det vi ber om er det beste for oss?  For å ta debattstarters vinkling:  Kanskje vår skjebne er å gå gjennom noen vanskelige ting uten å få det akkurat slik vi forlanger - fordi det ligger en bakenforliggende og dypere mening med det hele vi små menneskebarn ikke ser?

Kanskje handler ikke livet om å unngå lidelse - men å lære.  Vi er her på planeten for å lære noe, og lærdom kommer som vi alle vet, ikke alltid på den lette måten.  Kanskje heller TVERTIMOT.

Kommentar #5

Knut Nygaard

488 innlegg  6965 kommentarer

Hva er Impuls?

Publisert rundt 11 år siden

Legger inn en link, slik at vi som ikke har deltatt..Silje...vet mer om det du har vært til stede på...

http://www.impulsweb.no/

Du skriver at du absolutt ikke hadde noen planer om å delta, da det var en forkynner der som sto langt fra det du ville forholde deg til.  Hvilken forlynner var det?

Jeg ser du skriver at du har vært syk ...og da tolker jeg deg dithen at du ikke er syk nå, men at det var en vond tid når det sto på.

Jeg er ikke uenig med deg i ditt utsagn om at ikke alle tilsynelatende opplever helbredelse eller annet positivt der og da i et møte...eller etter forbønn...der noen få er samlet, men det er ikke til å underslå at Ordet går god for at vi som er Jesu etterfølgere har med tegn, under og mirakler å gjøre...ikke i kraft av egne anstrengelser...med i kraft av Ham...til å være et vitnespyrd om Ham...

Ja, hvordan skal en som forkynner forholde seg til denne virkellghet...for bak i hodet på forkynneren vites det nok at ikke alle kan komme til å oppleve helbredelse i kveld...men Ordet sier at det er det otimale som er vårt grunnlag for forkynnelsen...om helbredelse.  Når Ordet sier at "alle" blir o.s.v., så blir det etter min mening feil å modere Ordet og f.eks. si ..".kanskje noen av dere som går fram til forbønn i dag blir helbredet".  Det å gå fram til forbønn er en troshandling i seg selv...handlingen tilsier at en er åpen og forventer at Gud gripe inn.  Hvis forkynneren forlater Ordet og blir etisk humanistisk moderert så tror jeg det vil frata noe av Guds muligheter.  Vi må forholde oss til Guds standard og virkelighet.

Hvordan kan vi så bli bedre ta vare på de som ikke opplever det de burde?  Slik jeg leser det, så er det jo mange tanker og følelser som kan komme inn hos noen, mens jeg tror at for andre så har de en trygg Gudsrelasjon uansett inngripen der og da.  Selv om det ikke skjer noen gjennomgripende helbredelse der og da, så tror de at det kan skje noe som er starten på noe og ...at en videre i forlengelsen må erkjenne at selv om det optimale ikke skjedde, så skjedde det noe som bidro til å løfte meg og situasjonen noe i en bedret stilling.  Ville en personlig oppfølging av de som ønsket en samtale etter å ha vært i en forbønnskø være noe som fungerte...eller ville det gjøre vondt verre?  Vi mennesker er unektelig svært ulike.  Har du noen tanker om hva som kan bidra til det bedre?  På en slik gaterhing som Impuls, så samles en jo..for så å reise tilbake til "sin" menighet...det er vel her en må være åpen og forhåpentligvis bli tatt vare på.

Kommentar #6

Anonym167 Anonym

51 innlegg  342 kommentarer

takk!

Publisert rundt 11 år siden

Takk for svar alle sammen :)

thomas lollike: takk for at du deler dine tanker rundt dette :) tror det er veldig viktig det du sier på slutten der, om å akseptere at det ikke er alt vi vil forstå i dette livet, og at vi kan få lov å gi kontrollen og vårt håp til Gud, han som vet og forstår :) Jan Bording: takk for kommentaren din :) ja, jeg synes menighetene bør bli flinkere til å trekke fram disse delene av bibelen! klagesalmer, jobs bok.. eksempler på kristne som lider, som forbanner den dagen de ble født, som ber Gud om å få dø, som spør Gud hvilke øyne han ser med, siden han ser og ikke handler deretter..! alt er ikke bare fryd og gammen, og dette gjelder også i bibeltekstene! jeg ønsker et mer HELT bilde i gudstjenesten/på møtene! fordi LIVET i sin helhet inneholder så mye mer enn medgang, glede og lovsang! vi trenger begge deler. både gleden, men også rom for sorg og tvil! Eirik Lund: så kjekt at innlegget mitt inspirerer og utfordrer:) det liker jeg å høre:) tror det er kjempeviktig det du skriver om. at vi ikke skal bruke bønnen som en bestillingsmåte til Gud, hvor vi forventer å få det vi ber om, bare vi har nok tro osv.. det er så altfor mange miljøer som ber nettopp på denne måten. som trassige 3-åringer; jeg vil, jeg vil, jeg vil!!! få det! NÅ! (uten å virke dømmende, men bare som et bilde og eksempel... har vært der selv, jeg..!) vi ber så altfor ofte med oss selv som utgangspunkt. men hvordan lærte Jesus oss å be? ..la DIN vilje skje, på jorden som i himmelen. vi vet ikke alltid hva som er Guds vilje. og når en nær venn dør av kreft, etter masse forbønn, kan vi stå skuffet og nesten skamfulle igjen, som du skriver. men så har Gud vært der allikevel. med sin styrke og sitt nærvær, og kanskje sin trøst. stykkevis og delt.. noen ganger utrolig frustrende, men allikevel er det det vi må forholde oss til. og det ønsker jeg å se klarere, også i festivalmiljøer m.m. helheten av livet og troen. fordi når så mange tusen ungdommer/mennesker samles til forkynnelse, bønn og lovsang, så trenger vi å ha et gudstjenesteprogram som kan nå alle disse menneskene, med deres fortid og nåtid. og da tenker jeg ikke at vi skal tilby forbønn og sjelesorg på siderommet for dem som ønsker det. det blir nesten en forsterking av det jeg snakker om. "passer ikke gudstjenesten og innholdet til deg, så gå ut og ta det i sjelesorg-rommet". men jeg tror det er mulig å holde gudstjeneste også for disse menneskene! å nå dem med trøst og håp og nestekjærlighet! det blir ikke å fokusere på det negative og være pessimistiske. men vi må tørre å stille spørsmål, tørre å undre oss, tillate oss å tvile i troen vår! hele mennesket. hele livet. en helhet. det er det jeg ønsker... :) Frode Meland: synes det er interessant å lese det du skriver! tror du har mange gode poeng! tror du har rett i at noe av meningen med livet vårt, er nettopp å lære å være mennesker i denne verden vi er satt i. ved å prøve og feile, mestre, gjøre om igjen, gjøre på ny... og så er det ofte de trangeste og vanskeligste livsveiene som leder ut i det landskapet som er mest åpent og frodig:) og kanskje har vi en skjebne for våre liv? jeg synes det er en mulig tanke, men også en skremmende tanke. for hvis vi har en skjebne, da vil det være nytteløst å prøve å endre livet vårt i en annen retning. og det gir fort motløshet. ta meg f eks. jeg har slitt med depresjon i mange år. men til slutt fikk jeg hjelp til å ta tak i sykdommen, og jeg har kommet veldig langt fra der jeg var tidligere! hvis min skjebne var å være deprimert resten av livet, hadde jeg antageligvis aldri prøvd å komme ut av det, fordi jeg trodde jeg var dømt til å være deprimert. at det ble min identitet på en måte... og jeg tror desverre at veldig mange mennesker lever slik. som om de er dømt til å leve det livet de er i her og nå, med den identiteten de bærer på. mobbeofferet med knust selvtillitt kan aldri forestille seg selv som en frimodig og sosial person med stort vennenettverk... jeg tror livet innholder mange muligheter, mange nye dører som kan åpnes. og vi har blitt gitt friheten til selv å ta valg, så da gjelder det å sortere ut hvilke muligheter vi har, og velge ut de vi selv ønsker. og så vil jo dette igjen, enten gå bra.. eller kanskje ikke bli som vi hadde tenkt.. og blir vi skuffet mange nok ganger, så kan det fort skje at vi slutter å prøve. vi orker ikke, og vi frykter framtiden vi ser så klart vil komme hvis vi tar en sjangse til. så vi lar vær.. og blir sittende der vi er.. selv om det koster. og her tror jeg vi sammen kan være medmennesker for hverandre, og .. ja, det å være rause med hverandre, og gå veien sammen. å akseptere hverandre uansett om vi bestiger fjelltoppen eller bare vandrer nede i dalen. at vi har NOEN som deler dagene og erfaringene livet gir oss. nå skriver jeg meg langt bort fra tema her, hehe :) men hvis jeg skal ro meg inn igjen, så vil jeg avslutte med å si at livet er komplisert og stort, og det er utrolig mye vi ikke forstår.. men hvis vi kan slippe å leve alene, og få lov å ha "ei hand å holde i" som det så fint heter. så tror jeg vi har grepet mye av livets mysterier :) relasjon... i kjærlighet.. :) det er en enorm mangel i dagens samfunn. kanskje igjen, fordi bare de vellykkede, de rike, de som klarer å kjempe seg fram i utdannelse og jobb og karriere osv.. de får "hele pakken". mens de som ikke helt klarer alle kravene livet stiller, de blir sittende igjen alene og usynlige. da er det godt for meg å ha et håp om en Gud som SER de som ikke blir sett, som FORSTÅR dem som ingen forstår, og som ELSKER dem som ingen andre gir kjærlighet til. og så kan vi, enten vi tror på Gud eller ikke, få være mennesker som gir lys og kjærlighet til de rundt oss. og det trenger vi i kirkene også. ikke bare for dem som lever en dans på roser, og kan takke Gud i lovsang og jubel, og gi vitnesbyrd til resten av menigheten om hvor bra Gud er... men at de som ikke har det så bra.. at de også kan kjenne at de får møte Gud, både den himmelske Gud, og Gud i mennesker, kristne. og ikke minst, at de blir elsket fordi de er MENNESKER, og ikke fordi de er kristne eller personer som kanskje kan bli kristne en dag... men nå må jeg slutte å skrive, hehe :)
Kommentar #7

Bente Haukaas

48 innlegg  1453 kommentarer

RE: Hvem er Gud?

Publisert rundt 11 år siden

Jeg har lyst å formidle dette enkelt i tråd med min Kirkes tro: "Den eneste og vidunderlige sannhet om Jesus er at han kom inn i verden for å for å frelse syndere. Mer kompliser er det ikke"

En artikkel fra 'Catholic Exchange' (Ord til oppmuntring av 31.01.10) forteller hvor ivrige diverse ikke-troende er etter å finne ut hvem Jesus er), men hvor de mislykkes i å se den enkle sanhet. Setningen jeg har refert står nederst i det engelske sitatet:

1 Timothy 1:15
The saying is sure and worthy of full acceptance, that Christ Jesus came into the world to save sinners.

Every Christmas and Easter, American media go on a hunt for Jesus.  During that twice-yearly bombardment of mock curiosity, major news magazines, TV and radio are briefly abuzz with the question of “Who was Jesus?” and its corollary, “What was His mission?”  Answers from unbelieving scholars, unbelieving philosophers, unbelieving theologians, unbelieving journalists, unbelieving historians and unbelieving dogcatchers are plentiful.  It turns out that Jesus was the first Marxist, the first capitalist, the first feminist, the first patriarchal oppressor, an enigma, an open book, a fraud, an utterly sincere loon, a cynical magician, a guileless peasant.  And His mission?  Why, to liberate poor people, or proclaim the end, or uphold the rights of women, or crush women, or cheat the masses, or commit suicide or raise a rebellion or emit witty and enigmatic epigrams or drive people crazy.  In other words, He was whatever alternative explanation the unbeliever du jour prefers,  rather than facing the old, boring and traditional explanation given by Paul above.  The simple (and awesome) truth of Jesus is that He came into the world to save sinners.  It’s only complicated if we want it to be.

Kommentar #8

Gunnar Lund

0 innlegg  6279 kommentarer

RE: RE: Hvem er Gud?

Publisert rundt 11 år siden
01.02.10 kl. 17:53 skrev Benthe Haukås:

Jeg har lyst å formidle dette enkelt i tråd med min Kirkes tro: "Den eneste og vidunderlige sannhet om Jesus er at han kom inn i verden for å for å frelse syndere. Mer kompliser er det ikke"

 Ja, slik er det, enkelt kort og greit.

Vi mennesker er flinke til å gjøre ting vanskelig og komplisert.

Kommentar #9

Anonym167 Anonym

51 innlegg  342 kommentarer

sant det, men...

Publisert rundt 11 år siden

det er kun ett av mange (!) bibelvers! andre ville sagt noe helt annet, og referert til andre vers. så jeg synes ikke det er SÅ enkelt...

Kommentar #10

Bente Haukaas

48 innlegg  1453 kommentarer

RE: sant det, men...

Publisert rundt 11 år siden

 Hei Silje!

01.02.10 kl. 18:46 skrev Silje Pettersen Holand:

det er kun ett av mange (!) bibelvers! andre ville sagt noe helt annet, og referert til andre vers. så jeg synes ikke det er SÅ enkelt...

 I åpningsinlegget ditt, skrev du følgende:

"Jeg tror på Gud, og jeg kaller meg kristen. Men livet har lært meg en del ting, og tatt meg dypere. Og jeg ønsker å inkludere alle dem i vår kristne familie, som faktisk opplever Gud fra andre sider enn de gode og positive og livbringende. Det er ikke alt vi skal forstå, men det er mye vi kan være åpne om, og tørre å snakke om i de offentlige rommene, ikke bare på sjelesorg-rommet.

For Gud elsker og ønsker alle mennesker, uansett hvordan de opplever og føler og erfarer at Gud er. Men da trenger vi kirker som inkluderer med lovsang og forkynnelse og vintesbyrd, også om det vonde og vanskelige og det som vi ikke alltid forstår".

Jeg pleier ikke å gå i slike bekjennelseskirker hvor alt godt man har opplevd blir fremhevet, så jeg kan godt skjønne din undring om hvorfor det ikke tas opp at det også går an å lide selv om man tror på Gud. Det kan være lurt å huske på at på Jesu tid fantes det mange blinde, halte, lamme og spedalske, men Jesus helbredet kun noen av dem (for at folk skulle tro).

I min kirke går vi gjennom hele Bibelen i løpet av en treårsperiode. Vi lærer at Gud elsker alle, også dem som lider. I følge min kirkes tro, så bruker Gud lidelsen til noe, dvs den er nyttig for hele fellesskapet. Jeg skal ikke komme nærmere inn på det her, for da blir dette en annen tråd. Det jeg imidlertid har lyst å si er at Gud jobber ikke i samme takt med alle. Det viktigste er at vi når frem til himmelen (for den er evig). Derfor syns jeg også at de som har det godt bør støtte opp om dem som har det vanskelig slik at de ikke mister troen. Gud hører våre bønner. Poenget er imidlertid at han kan svare oss på andre måter enn vi hadde tenkt, men det er ikke alltid at vi lytter godt nok etter.

En som er syk kan jo bruke tiden sin til å be for andre. Jeg mener ikke å være kynisk, for jeg har jo sagt at vi bør støtte opp de som har det vanskelig. Det jeg mener er at klarer man å se seg selv som nyttig også når man er syk, så får man det så mye bedre enn om man bare fokuserer på at Gud ikke har hjulpet.

Gud har aldri lovet oss at livet skal være lett, kun å stå ved vår side i glede som i motgang.

Kommentar #11

Gunnar Lund

0 innlegg  6279 kommentarer

Ingen lett vei!

Publisert rundt 11 år siden

Vår arbeidsgiver lovte oss ikke en dans på roser. Jesus var ærlig, han sa det som det var. Han nølte ikke med å fortelle menneskene hva de kunne vente seg hvis de fulgte han. Jesus tilbød sine etterfølgere problemer, forfølgelse og død. Vi gjør Jesus en alvorlig bjørnetjeneste dersom vi  får folk til å tro at å være en kristen er en lettvint vei. Jesus sa aldri det. Veien til herligheten har alltid innebåret et kors. Er vi villig til å betale prisen?

Kommentar #12

Erling Rimehaug

593 innlegg  622 kommentarer

Snakke sant

Publisert rundt 11 år siden

Bra, Silje. Du våger deg til å oppsøke steder du har blitt såret, og du våger å snakke ærlig om det du opplever, uten å bli fordømmende eller generaliserende. Du har kommet en lang vei.

Og så bare en liten kommentar: Hvis man er redd for at ungdommer ikke skal bli inspirert til tro hvis vi snakker sant om livet, så er det en fallitterklæring. For da legger man opp til en tro som ikke tåler møtet med virkeligheten. 

Kommentar #13

Kjell G. Kristensen

140 innlegg  13843 kommentarer

RE: sant det, men...

Publisert rundt 11 år siden
01.02.10 kl. 18:46 skrev Silje Pettersen Holand:

det er kun ett av mange (!) bibelvers! andre ville sagt noe helt annet, og referert til andre vers. så jeg synes ikke det er SÅ enkelt...

 Hei Silje!

Jeg synes ikke det er så rart at du som ville studer teologi synes at enkle svar blir for lette å støtte seg på. Da er det nok hele Bibelen som gjelder som er boken om Adams ætt. Den første Adam ble til en levende sjel, mens den siste Adam skulle bli til en ånd som gav liv. Hele Bibelen er en instruert bok som forteller om skapelsen av det hellige som skal fødes| skapes. Den 7. fra Adam var Enok, han døde aldri. Det er med andre ord snakk om 7 Adamer, den 7. synes å være Jesus som er en barnelærdom i forhold til veien mot det fullkomne, troen på Gud. Med dette kan det se ut som Gud selv er av menneskelig avstamming fra eldgamle dager, han blir også nevnt som Den Gamle av dager.

Andre navn han tilegner seg er Herren, noen ganger benevnes han som Herren, Herren, og Den Allmektige, Under og rådgiver. Gud har også evnen til å sende seg selv ned på jorden som sønn, han kan innta mange navn som kongenes konge, og her er det også en treforbindelse> Artakseraxe, Nebukadnesar og Jesus Kristus. Guds skapelsesplan går i sykluser kalt verdensaldere, som er regnet til å bestå av 7. Jorden skal renses syv ganger lik sølv i en smeltedigel.

Det som regnes for å ha hendt i tidligere tider (fortellingene i Bibelen) synes å gjenta seg, (Pred.1.9..11) Gud ligner seg selv med en pottemaker som former leire. Han sammenligner sitt folk med leire som kan formes og lages leirkar av, blir det ikke slik han vil ha det, former han av leiren bare et nytt leirkar, eller menneske. Men han innrømmer at han både er ond og god, at det var han som var lysets opphav (dobbel forstand, det gode og lyset) og mørkets skaper, som skaper lykken og forårsaker ulykken. Jeg Herren gjør alt dette. Nei, Gud er sannelig ikke lett å bli klok på.

Kommentar #14

Magnus Husøy

19 innlegg  4123 kommentarer

RE: Hvem er Gud?

Publisert rundt 11 år siden
30.01.10 kl. 17:52 skrev Silje Pettersen Holand:

(...)

For Gud elsker og ønsker alle mennesker, uansett hvordan de opplever og føler og erfarer at Gud er. Men da trenger vi kirker som inkluderer med lovsang og forkynnelse og vintesbyrd, også om det vonde og vanskelige og det som vi ikke alltid forstår.

Kjempeviktig innlegg dette Silje. Du tar opp noe som vi må snakke mer om. Jeg vil også innskyte en annen gruppe som kan oppleve kristenlivet vanskelig, nemlig de forfulgte. De opplever kanskje også at "Gud er borte", men samtidig lider de jo i hans tjeneste, så det blir vel litt annerleedes... Mvh Magnus

Kommentar #15

Bente Haukaas

48 innlegg  1453 kommentarer

Når psyken svikter.

Publisert rundt 11 år siden

Hei igjen Silje!

Ser på en annen tråd at du har vært deprimert i flere år. Det var fysisk sykdom jeg tenkt på når jeg sa at man i alle fall kunne be. Vet at også det å be blir vanskelig for deprimerte. Jeg syns ikke at deprimerte skal klandre seg selv om de glemmer det, men be når de er der at de kan be. Ble veldig glad da jeg leste at du var på bedringens vei.

Lykke til!

Mvh Benthe

Kommentar #16

Fredrik W. H. Steensen

101 innlegg  846 kommentarer

Hvem er "Jeg er"?

Publisert rundt 11 år siden

Jeg har ofte meditert over møte mellom Gud og Moses, om Mose kall ved Sinai berg i ørkenen. Har jeg funnet et svar? Nei, kan ikke si det, men jeg fant en tro som gav meg et svar med mening: "Gud er menneskeelskende."

"Jeg er" inneholder alt og ingenting, kan ved første lesing virke idiotisk, men innholder en ufattelig dybde. Det er i denne ufattelige dybde vi kan finne hvile. For "Jeg er" er her. Derfor er det så riktig og viktig det du skriver, det su spør om, alle dine hvorfor, for Gud er så uendelig mye mer enn helbredelsen, selv om Han er det óg. Han er uendelig mye mer enn følelsene, selv om Han er der óg. Gud er "Jeg er" og dermed er Han der i smerten, i sorgen, i fortvilelsen, i stillheten, i støyen, i ropene, i gleden, i fødselen og gjennom døden. Over alt er "Jeg er"! I ortodoks tradisjon ville navnet skrives "Jeg Er".

Du sier så vakkert og rett: "For Gud elsker og ønsker alle mennesker, uansett hvordan de opplever og føler og erfarer at Gud er. Men da trenger vi kirker som inkluderer med lovsang og forkynnelse og vintesbyrd, også om det vonde og vanskelige og det som vi ikke alltid forstår."

Dine mange spørsmål, som også er mine, har bare et svar: Gud ønsker at vi skal være hos Ham, nær Ham og søke Ham. Ser vi til undrene, ser vi til helbredelsene, ser vi til nådegavene, så har alt en hensikt ofte som for oss er uforståelig. for vi spør når noe ikke skjer etter vår vilje: hvorfor Gud? Kanskje er svaret så enkelt og så vanskelig at når "underet" uteblir tjener dette oss best? Min erfaring tilsier i alle tilfelle dette ufattelige at det er når det er vanskelig "Jeg Er" virker nærest og jeg føler Herrens herlige nærvær sterkest.

Gud ønsker å være "Jeg Er" for oss, ikke bare i gode dager, men også i de vonde, de vanskelig, gjennom sorgen og smerten fram til den evige Salighet.

Tusen takk for et godt spørsmål, Silje. Ja, hvem er "Jeg Er", jeg vet ikke, det er nok å vite Han er menneskeelskende.

Broderlig hilsen Fredrik

Kommentar #17

Knut Nygaard

488 innlegg  6965 kommentarer

Hvem er vi?

Publisert rundt 11 år siden

Vi er som mennesker enten vi er troende eller ikke svært ulike.  For noen "går livet på skinner"...ihvertfall tilsynelatende....enten en er kristen eller ikke.  For andre er det å bli frelst begynnelsen på en endring i livet der en har opplevd mye tungt og fortsatt har noe å bære på. 

Videre...det å vandre med Gud....kan i hverdagen enten gjøres ved å bygge opp tro ..eller ta imot det ..........(han som vi kristne ikke skal nevne ved navn lenger?) sår inn i vårt sjelsliv.

Det å endre tankesett er for noen en enkel affære...for andre en laaaaang og møysommelig.  Her har klart den som kan "ta imot tro som et lite barn gjør" et stort fortrinn...den som har mye død...eller religiøs opparbeidet kunneskap kan f.eks. ha en tung vei å gå.

Bibelen er full av løfter...full av ord ..."KAST alle bekymringer på ..."  , "FRYKT ikke.... o.s.v.   Hvis en jobber med dette over tid, så har jeg opplevd at det frigjør noe i en...en lever ut det Ordet sier en skal gjøre.

Det er i tråd med det evangeliske budskap og vitne om det Gud har gjort i våre liv.  Her er vi nok enige om at vi i et vitne snakker om en positiv inngripen som er ment å styrke andre i deres tro for å hente sitt bønnesvar...peke på Ham og ikke minst takke for det vi har fått.

Jeg skjønner at det ved en slik metodikk kan oppleves tungt for noen å høre andre; se andre og oppleve andre som tilsynelatende får det de har bedt for og er i en helt annen sinnsstemning enn en selv.

Derfor er det etter min mening selvsagt at det kristne livet også rommer hvordan den enkelte egentlig har det...uten å bli eller kjenne seg fordømt eller mindreverdig.  Det gjør vi og...i store møter (når du går fram til forbønn for et behov) eller i et cellemøte der en gjerne deler det som ligger i det konkrete kommende bønnebehovet.

Vansken kommer vel først hvis en ikke kjenner seg trygg på å dele hvordan en egentlig har det...og det er vel her det kan bli gitt mer rammetrygghet ....men signalene må komme fra en plass...eller?

Kommentar #18

Anonym167 Anonym

51 innlegg  342 kommentarer

tusen takk, Erling

Publisert rundt 11 år siden
Snakke sant

Bra, Silje. Du våger deg til å oppsøke steder du har blitt såret, og du våger å snakke ærlig om det du opplever, uten å bli fordømmende eller generaliserende. Du har kommet en lang vei.

Og så bare en liten kommentar: Hvis man er redd for at ungdommer ikke skal bli inspirert til tro hvis vi snakker sant om livet, så er det en fallitterklæring. For da legger man opp til en tro som ikke tåler møtet med virkeligheten. 

-Tusen takk, Erling. Det var tøft å reise inn aleine til IMPULS. Og jeg lå og sov nesten 20 timer i døgnet en halv uke etterpå, så kroppen reagerte nok på å være tilbake.. Jeg klarer fortsatt ikke å lese i bibelen, eller be, og hvis jeg skal høre forkynnelse, er jeg veldig bevisst på å kunne forlate rommet, eller i det minste distansere meg i tankene, og ikke bli oppslukt av innholdet. Noen ganger spør jeg meg hva som gjør meg til en kristen.. Jeg føler alt er borte.. Men så husker jeg på at det ikke handler om meg, men om hva Gud gjorde for meg gjennom Jesus, og at jeg har fått ta imot den nåden, den gaven. Det kan jeg hvile i, selv om jeg ikke klarer "resten av pakken" :) Bruker fortsatt bøkene dine til trøst og oppmuntring!! Kjempetakknemlig for å ha dem i bokhyllen min! Håper du har det bra :)

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere