Kommentar

Hvem er Gud?

Jeg hadde absolutt ingen planer om å delta på årets IMPULS-festival i IMI-kirken i Stavanger. Fordi jeg visste så godt at det de forkynner der er langt ifra det jeg vil forholde meg til, og det at det bringer fram mye vanskelige minner fra tiden jeg gikk der på bibelskole, da jeg var syk.

Men av en eller annen grunn, endte det med at jeg tok inn på et enkeltrom på hotellet ved siden av IMI, og fant noen å henge med, og betalte full pris for hele helga.

Første kvelden (fredag) var det Celebration, møte, med et par tre tusen ungdommer. Og hva gikk det i? Jo, vitnesbyrd om helbredelser og kunnskapsord fra Gud, om å prøve ut hvor god Gud er osv. Det var mye bra, for all del. Egentlig var alt bra. Det er ikke innholdet jeg kritiserer. Men jeg vil nevne så vidt at det er noe som mangler i denne menigheten.

De tar med alle de gode sidene ved å være kristen, og ved å kjenne Gud. Men de nevner ikke HELE bildet. De sier ikke at i mange tilfeller skjer det faktisk ingen helbredelse. Og ofte er det bare våre egne tanker og bilder og følelser som kommer fram når vi prøver å høre Guds stemme. Og mange mennesker har erfart at Gud ikke svarer på bønn, at han ikke er aktiv og griper inn, men mer passiv og likegyldig. I denne salen med flere tusen ungdommer, kan det sitte tenåringer som har hatt og/eller har foreldre med alkoholmisbruk. Det kan være noen som har blitt utsatt for incest. Voldtekt og/eller vold. Mobbing. Ungdom som har ropt desperate rop om hjelp til Gud, men som opplevde gang på gang at Gud forble taus.
Hva tenker de når de får høre fra talerstolen at de skal prøve og se at Gud er god? Hva tenker jenta som tok overdose for å ta sitt eget liv, og ropte desperat til Gud om at Han måtte vise at hun var elsket, og at livet var verdt å leve... at han måtte sende noen til henne.. men som erfarte at ingen kom.. selv ikke Gud. Ingen sms. Ingenting. Prøvde kanskje ikke hardt nok? Gikk det på hennes tro? Var hun ikke god nok for Gud?
Dette er kjempevanskelige spørsmål, men vi må tørre å stille dem! Vi må tørre å tvile, tørre å sette spørsmål til Gud. Hvis vi kun tar med alle de gode tingene som skjer, så ekskluderer vi utrolig mange mennesker! Som ikke vil klare å finne sin plass i en menighet som IMI. Fordi de ikke ble helbredet. De hørte ikke Guds stemme. Gud brukte dem ikke i hverdagen. Gud grep ikke inn. Gud viser ikke at han er god. Gud kunne like gjerne vært luft i en boks.

Jeg tror på Gud, og jeg kaller meg kristen. Men livet har lært meg en del ting, og tatt meg dypere. Og jeg ønsker å inkludere alle dem i vår kristne familie, som faktisk opplever Gud fra andre sider enn de gode og positive og livbringende. Det er ikke alt vi skal forstå, men det er mye vi kan være åpne om, og tørre å snakke om i de offentlige rommene, ikke bare på sjelesorg-rommet.

For Gud elsker og ønsker alle mennesker, uansett hvordan de opplever og føler og erfarer at Gud er. Men da trenger vi kirker som inkluderer med lovsang og forkynnelse og vintesbyrd, også om det vonde og vanskelige og det som vi ikke alltid forstår.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar