Verdidebatt

På vei

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

På et punkt i mitt (kristen)liv, så sluttet jeg å søke. Jeg sluttet å stille spørsmål og gikk heller for en bastant tro, der jeg bare visste at jeg visste at det jeg trodde var sant. Dersom det kom tanker av tvil, så fantes det en "formel" for det også: "Jeg tar disse tankene til fange og legger de under lydigheten mot Kristus".

Når jeg var ute og evangeliserte, og skulle fortelle folk om livets to utganger, fikk jeg problemer. For jeg måtte stå og forsvare en Gud som jeg opplevde som god, samtidig som jeg visste at temaet "evig pine" måtte frem, dersom jeg skulle forkynne "hele evangeliet". Det var ... vanskelig. For det gjorde ofte folk rasende ... og meg trist.

Jeg er karismatiker. Hvert fall så var jeg det. Tungetalende, "høytsvevende", boblende og sprudlende. For sånn skulle det jo være, for "gleden i herren er vår styrke" og gleden kommer fra ånden, som alltid er aktiv. Veeeldig aktiv. Etter hvert fikk jeg problemer med dette også, for jeg er ikke "sånn". Ikke at det var gleden jeg hadde så problem med, men heller det å være så ekstremt utadvendt. Vanligvis er jeg litt forsiktig av meg, men visste at dersom man skal være brennende og "frimodig for Jesus", så nytter det ikke å være tilbakeholden. Da er det bare å kjøre på. Og det gjorde jeg.

Og sånn mistet jeg meg selv, litt og litt. Vennene mine, som jeg hang med før jeg gikk inn i menigheten, de forsvant en etter en, for de kjente meg ikke igjen til slutt. Jeg, sammen med mine nye venner i menigheten, trodde jo at det var Jesus som hadde forandret meg. Men egentlig var jeg bare en som fulgte en "mal"... Jeg ble en kopi av de andre, "ferdigproduserte" kristne, som hadde vært med litt lengre enn meg, og som sikkert hadde sine "idealer", som ikke nødvendigvis var Jesus.

De siste årene, etter at jeg gikk ut av menighetslivet, har jeg gått gjennom noen tøffe prosesser. Det har vært tro og tvil i skjønn forening. Og mange ganger har fortvilelsen over det å "ikke få troen til", vært vanskelig å bære. For på et punkt i livet, så fant jeg noe. Eller noe(n) fant meg. Det var en trygghet i det å tro på Gud og selv om jeg tok helt av, så var det en "relasjon" der, som egentlig ingen visste om, for den forsvant litt i alt det (utad) "åndelige".

Jeg er ikke så bastant mer. Og jeg tenker at vi alle går gjennom ulike "prosesser" i livet, der vi kanskje skifter standpunkt og endrer mening, alt ettersom hvordan utfordringer vi har, hva vi opplever og kanskje også hvem vi møter og omgås. Tro er en "vandring". Det er en klisjé, men sant.

Selv om jeg kanskje tror "feil" i dag og ikke har alle svarene, så har jeg ikke sluttet å søke. Jeg tenker at jeg har bare så vidt begynt. Og sånn er det med oss alle, tror jeg. At vi er på forskjellige "stadier" i livet, noen av oss henger kanskje litt etter, mens andre nesten er i mål og svarer heller på spørsmål, enn å stille dem.

Men jeg tenker at jeg kan ikke gå tilbake igjen der jeg var. Det jeg tror på og står for og den det (evt) gjør meg til, må (denne gangen) være noe jeg kan vedkjenne meg.

Jeg er ikke "der" ennå... Men jeg er på vei.

(Også publisert her)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt