Verdidebatt

Vil ha, vil ha, vil ikke ha

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi vil ha mye, men noen ganger vil vi ikke ha, det vi en gang ville ha. Det ble ikke helt som vi trodde, det svarte ikke helt til forventningene. Ønsket var uttalt for kjapt. Det var ingen tanke bak ordene. Ordene var tomme og lette.
Tankens tid er snart forbi. Vi ser konjukturene av dette. Når bruddet mellom Tone og Axel som jeg ikke en gang trenger å skrive med etternavn for at folk skal høre bjelleklang, er det som setter den norske folkemeningen i kok, da er det game over. Tanken har tapt, banalitetene og trivialitetene har vunnet.

Alle vil ha vindmøller, men ingen vil ha dem i sin bakgård. Alle vil ha åpne grenser, men ingen vil være åpne mot mange. Alle vil være så forbasket gode, men ingen vil innrømme hva de gjorde da ingen så. Vi vil, vi vil ,men så vil vi ikke likevel. Vi vil redde verden med oljepenger, men så vil vi ikke likevel. Vi vil ha full ytringsfrihet, men så fort vi hører en  ulyd i øret, så vil vi ikke. Vi orker ikke, og det vi en gang sa vi ville ha, vil vi ikke lenger ha noe av. 

Så svak den viljen er. Så utsatt for livets elementer, så svak for det minste vindkast. Hit og dit svaier den, som et sivaks, aldri rede til å falle til ro, men så ofte splittet, hundset og jaget. Viljen får sin drivkraft fra tanken, eller den gjorde det. Nå er det emosjonene som har tatt førersetet. Den emosjonelle kraften kan bevege selv den mest harbarkede vilje dit den vil. Ingen vilje for stor, ingen for liten. 

Det skjer noe når folk begynner å tenke, spesielt når de begynner å tenke sammen. Jeg snakker ikke om gruble. Det er en øvelse som bare leder til nederlag, sorg og frarøvelse av søvn og lysten på markens grøde. Nei, jeg snakker om å  tenke, veie, bedømme. Jeg snakker om å ta et dypdykk i alt som angår en sak, en refleksjon som er en beslutning verdig, og hvis resultat er rettferdiggjort av selve anstrengelsen. 

Noe merkelig kan skje da. Tanker vi hadde, som vi aldri var ordentlig klar over, men som hadde en slags underlig makt over oss, møter de nyankomne spørsmålene og noen ganger så taper de. De faller til jorden som døde fugler. De er døde før de treffer bakken. De hadde aldri livets rett til å begynne med, men likevel så var de der, i hjernens irrganger. De lusket seg rundt, og nå og da så stakk de hodet sitt frem og blottet sin dumskap for verden. Dumskapen ble aldri gjenkjent, for det var så få som tenkte.

George Orwell skrev i 1945 en bok som han kalte Animal Farm. Den handler egentlig ikke om dyr, selv om man gjerne skulle tro det, men om mennesker som har sluttet å tenke. I stedet for å tenke selv, har de adoptert et felles tanksett som bugner over av absurditeter, og som et enkelt bytte utnyttes de av en gjennomkorrupt elite.

Et innblikk i hvordan folk lever i Nord Korea, inviterer både til latter og tårer. Det er hjertskjærende og se barn sitte ved veikanten, flakkende og mistenksomme i blikket, med hånden på jakt etter noe som kan gi magen ro. Åh, hvor gjerne jeg skulle strakt hånden min gjennom skjermen, og gitt disse barna noe å spise, men jeg kan ikke. Jeg er maktesløs, og barna fortsetter sin leting, mens kameramannen eskorteres videre, fra noe han ikke skulle se, til noe han skal se. Parader, menn og kvinner i et tall som er ingen kan telle, paraderende for lederskapet. Du kommer ikke nærmere bevegelsesmessig koherent perfeksjon enn dette. Det er så rent, så vakkert. Et lite øyeblikk, glemmer jeg barna i veikanten, og man lar seg beruse av noe enestående, noe øyet aldri før har sett. Videre ser man noe som får en enkel sjel til å trekke på smilet, og faktisk le. Det er bare så komisk, men likevel med en tragisk ettersmak. Midt i et veikryss, uten en bil eller et menneske å se, står en uniformert kvinne og dirigerer trafikken. Hun er aktiv, står ikke stille, men viser de ikke-eksisterende bilene hvor de skal, og ikke skal kjøre. 

Tankene er fullstendig kuet i Nord Korea. Frykten råder. Tanken er kneblet og ufri. De skulle bare visst, men de vet ikke, de vil ikke vite, de kan ikke vite. Den onde hyrde leder dem, ikke til hvilens vann, men til helvetes forgård, og der ligger de og forgår i en fornedrelse vi aldri kan skjønne. 

Tanken teller. Enda er den fri i vesten. Enda eier vi friheten til å tenke det vi vil, når vi vil. Vi kan tenke høyt og lavt, dumt og klokt. Refleksjon er tankeanstrengelse, og det leder til en mening som er unnfanget i deg, av deg, til deg og alle som vil lytte. Men der tanken er offer for livets uutholdelige letthet, der tanken er fanget av begjæret etter å ha en mening, foran det å vite hvorfor man har den, og hva den innebærer, der er vi alle på vei til Nord Korea, før eller siden.

sakset fra http://rundtkaffekoppen.blogspot.no/

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt