Helsefrelse

Det er en ny reformasjon som feier over landet. Den samler skarer av sjeler som får sin omvendelse og begynner løpet. Ja, de tar bokstavelig talt på skoene og begynner å løpe, gammel som ung. Det er en vekkelse for generasjonene. Bort med fettet, og alt annet som hører Herren til.
Det er slankekrig, fettdiett, pulsklokke og løpelabbet. Det er en helsereformasjon vi er vitne til. I Norge teller vi kalorier, i Syria teller de døde. I Norge skal fettprosenten ned, i Malawi får de den aldri opp. Vi lever i merkelig tider.
Den gamle, koselige, litt lubne bestemoren med parykk og halv tanngard, er snart borte. Igjen har vi en hær av  eldre ungdommelige mennesker som teller kalorier og springer maraton. Det er helse for alle pengene. Hvor mange dietter har du ikke hørt om? Fedon, Atkins, Grete Roede, Raw food, Bad Food. Det er en haug av dem.
Skrur du på tv'n så er de der, slankekrigere fra USA som daglig har puttet i seg mat for to store familier i Nord Korea. De er fulle av tårer og fett. Rørende historier svetter ut av dem. Steintøffe trenere pusher dem til sprengpunktet. Det er så mye følelser, fett og svette, at de nesten eksploderer.
Vi elsker det. Alle gode reformasjoner begynner 'over there', så kommer de 'over here'. Yngvar Andersen holder hardt i pulsklokka, mens han ytrer seg på et tungemål selv de færreste sørlendinger har benådelsen til å tyde. Det fungerer ihvertfall. Småfeite nordmenn som aldri er i nærheten av midjemålet til amerikanerene, skal bli spreke menn og kvinner, slike som Jonas Gahr Støre vil ha. Disse skal ta bort køene, slik at norske leger og kirurger kan bli overflødige, og Jonas bli arbeidsledig. Da er ringen sluttet, og helseministeren kan gå tilbake i sin jobb som frelseminister, en som skaper fred og fordragelighet.

Dietter, de oppfører seg som fluer rundt lik. Når det går opp for deg at du er feit og utrent, kanskje noen har sagt det til deg, eller gitt deg blikket, eller kanskje du bare gjorde matematikken og skjønte at du ikke skulle være firkantet, da kommer diettene som fluer. De dukker opp overalt. Plutselig blir du oppmerksom på dem. Drikk dette, så faller kiloene av som stein i vakuum. Spis fett, så blir du slank. Tell kalorier, så går livskvaliteten opp, og vekta ned. Uansett hvor mye du vifter med armene blir du ikke kvitt dem. De gir seg ikke før du tester dem ut.

Til å begynne med er det gøy. Alle smilene. Alle de rørende historiene. Alle de hvite tennene. Alt er bare vakkert. Så du kjører på, mens du mellom måltidene henter inspirasjon fra Yngvar Andersen på NRK, og fat fighters på TV3.
Livet er herlig. Badevekta brukes morgen og kveld. Har det skjedd en endring? Er jeg smalere, lettere, better looking? Snart begynner tallene og krype nedover. Smilet vokser, og endelig vet du hva som er meningen med livet. Det er å avta, slik at selvbildet kan vokse, og verden kan se hvor tight, tynn og determined du er.
Speilet er til for å brukes, og nå er det kroppen din det handler om. Selvsikkert, med et fårete smil og en lekker positur, beundrer du ditt eget speilbilde mens du tenker stille inni deg; Oh body, where art thou?

Jeg er fan av trening, og god mat og drikke. Jeg har selv telt kalorier og sett på american fat fighters, men jeg tenker det må være noe mer, noe viktigere, noe vi kanskje glemmer litt mens svetten renner og kiloene var, men ikke lenger er. Skriften er full av ord til ettertanke. Mennesket ser til det ytre, men Vår Herre ser til det indre. Det er fint at nordmenn vil avlaste sykehuskøene, og få stram rumpe og enorme legger, men hvorfor sliter vi så veldig inni oss. Norge har så mye indre uro, så mye psykisk lidelse, så mye ensomhet. Vi er verdensmestere på ski, og i antall psykiske diagnoser. Vi skriver ut stadig flere piller som skal gjøre oss lykkelige. Vi drikker som aldri før, selv om prisene er høyere enn selvtilliten til Peter Northug.

Å trene kroppen er nyttig til noe, men gudsfrykt er nyttig til alt. Kanskje det må en ny omvendelse til? Kanskje vi trenger å brenne av litt av det indre fettet, det som gjør oss sløve i forhold til lidelsen rundt oss, det som gjør oss døve for de lydløse ropene om hjelp, det som blinder oss for en hjelpeløs sjel med en utstrakt hånd? Kanskje det må en ny omvendelse til?

Sov søtt.

(sakset fra min blogg: http://rundtkaffekoppen.blogspot.no/)