Grubbegata som inspirasjon

Tilfellet har som kjent vært gjenstand for utallige mediekommentarer og artikler i tiden etter 22. juli 2011 og granskningskommisjonens rapport. Lite å være stolt av dette.

Grubbegata passerer tett opp til det terrorangrepne Regjeringsbygget, og det ser etter hvert ut til at denne gatestubben har gått over i en rolle som nasjonal markør og felles referanse for sviktende lederskap koblet med forsinket framdrift i offentlig finansierte prosjekter.

En tvilsom status det for så vidt kunne være grunn til å glede seg over, fordi det vil være med å klargjøre bakgrunnen for medienes nyvåkne oppmerksomhet omkring temaet. Kursjusteringer av slikt kaliber er egnet til å styrke medienes omdømme, samtidig gjør nettopp denne type engasjement det lettere å forsvare offentlig mediestøtte.

Grubbegata handlet også om etiske problemstillinger og årsverk som gikk tapt. Tapene på grunn av langsommelige planleggingsprosesser, ansvarsfraskrivelse, beslutningsvegring og endringer underveis ser ut til å være større i Norge enn en del andre land. Det handler rent ut sagt om milliarder som forsvinner opp i løse lufta. Et norsk kostnadsnivå nær verdenstoppen, gjør ikke saken det minste bedre.

Nylige eksempler på  det norske vegringssyndromet i utfoldelse kan være Dagens Næringslivs artikkel 25.02.2013. Allerede i ingressen blir vi omsvøpsløst orientert om de 21 månedene det tar å få opp et "halvferdig åtteetasjers bygg" her i landet mens kineserne bruker 360 timer på å sette opp et tredveetasjers hotell.

Dagen etter kunne Aftenposten avsløre at det tok tre år før politiet reagerte på en trailersjåfør som i en periode på sju år skal ha forgrepet seg på 20 unge gutter.

Så får vi i årene som kommer se om vi har politikere og ledere som evner å gripe fatt i utfordringene. Farvannet kan være vanskelig og mediene fortjener vår støtte hele veien.

Terje G. Askan