Erling Grape

57

Carl Fredriksens Transport

Carl Fredriksens Transport er historien om kanskje den største redningsbragden i Norge under 2. verdenskrig.

Publisert: 22. feb 2013

Denne historien ble kjent for meg i den lange og opphetede debatten omkring NS-barna. Uansett hvilket motiv Inger Cecilie Stridsklev hadde for å trekke frem denne historien, så er jeg takknemlig for å bli kjent med dette.

Jeg er ikke ute etter å ta opp igjen den debatten, som nå er stengt, men synes denne relativt ukjente historien fortjener å bli kjent for flest mulig.

I stedet for at jeg gjenforteller historien, synes jeg at det er mest rettferdig ovenfor forfatteren av historien, Mats Tangestuen, historiker ved Jødisk Museum i Oslo, heller å legge ut lenken til dette skriftet, som også inneholder bilder og noter.

http://www.rodelokka-vel.info/pdf/et_fint_sted_2210_webfile_oppslag.pdf

Kommentar #1

Inger Cecilie Stridsklev

9 innlegg  194 kommentarer

Hvorfor Carl Fredriksens transport ble glemt

Publisert over 8 år siden

"Carl Fredriksens transport" var blant de største heltene i Norge under 2. Verdenskrig. Likevel var de praktisk talt glemt til Aftenpostens Nyttårsutgave 31.12.2008, da alle var døde. Da kunne de ikke lenger betakke seg for å bli regnet med til Mil.Org. Det som ble forfulgt i etterkrigs-Norge, var først og fremst aktuell opposisjon og kritikk av Arbeiderpartiet og Mil.org. Det kan være like god grunn til å beklage overfor jøder for Mil.org som for andre nordmenn.

Her er innlegget til Reidar Larsen i Dagbladet 5.9. 1947. Det er henvist til det i Tangestuens artikkel:

DAGBLADET 5.9.1947

„Flyktningeførerne Motzfeldt & Co.   Feige mennesker som skryter

Den 22. oktober 1942 skulle medlemmer av en flyktningehjelpeaksjon, bl.a. Karsten og Haakon Løvstad, føre ca. 20 jøder over til Sverige. Jødene og et par flyktningeførere satte seg på toget som gikk til Halden.

Reisen til Halden kunne vært ufarlig. Noen jødeforfølgelse var ikke satt i gang i Norge, Jødene var ikke ettersøkt. Og Halden lå utenfor grensesone Øst.

Men, ja det fantes dessverre et ”men”. Flyktningeførerne var litt for glade i brennevin. Og da grensepolitimann Hvam kom inn på toget, så en full flyktningefører rødt. Han eglet seg inn på Hvam som naturligvis ble arg. Og dermed oppsto fare for flyktningeførerne og organisasjonen deres.

Motzfeldts instruks for farefulle situasjoner kunne av gode grunner ikke komme til anvendelse denne gang. Flyktningene satt nemlig i andre kupéer og var helt utenfor fyllebråket. Det var ingen sjangse til å få skutt dem.

I stedet ble Hvam skutt, hvorefter flyktningeførerne hoppet av toget for å redde seg selv. Flyktningene lot de gå pokker i vold. Ja, så fikk vi jødeforfølgelsene da. Ansvarsløse flyktningeførere hadde gitt nazistene et velkomment påskudd til å lage et helvete for en hel befolkningsgruppe.

Hva foretok så organisasjonens sjef, hr. Motzfeldt seg? Jo, han ga ordre om at alt flyktninghjelpearbeide skulle innstilles. Han mente vel det måtte være nok at organisasjonsmedlemmer hadde skaffet jødene en forfølgelse på nakken, om organisasjonen ikke også skulle forsøke å redde jødene. Akkurat da alt burde settes inn på å redde de mest nødstilte av alle nordmenn, jødene, fra et uhyggelig helvete – akkurat da gir Motzfeldt ordre til å innstille virksomheten. Tross at hans egne folk bar skylden for at forfølgelsene kom så brått i oktober 1942.

Heldigvis fantes det såkalte private organisasjoner som reagerte annerledes. Jeg skal her nevne den jeg kjenner til ”Carl Fredriksens transport”. Vesentlig rekruttert fra Transportformidlingen avd.1, Maridalsveien, Oslo – ledet av gartner Rolf Syversen (skutt på Trandum), politibetjent Alf Pettersen og undertegnede. Jeg kan nevne at en mann av gruppen vår alene bragte ca. 500 jøder (hele, halve og kvart) over til Värmland i løpet av 6 uker. Og det samtidig med at han kjørte hundrer av andre nordmenn over grensen, for eksempel mil.org.-stifteren O. Berg og flere andre høye offiserer.

La meg til sammenligning referere litt fra mil.org-boka ”Usynlige veier”. Det heter der, side 178:

"Eksporten av mil.org-karer i denne tid var i alminnelighet gjennomsnittlig fra 4 til 8 personer i uken (høsten 1942). Mil.org eksporterte jo vesentlig egne folk som måtte reise fordi de var i faresonen som følge av sitt arbeid.”  

I lagmannsretten i Sarpsborg opplevde man noe lite smakfullt: Motzfeldt og Co., som bevislig hadde flere uhell på sine små filleruter i denne tiden, unnså seg ikke for å kritisere en av politibetjent Pettersens turer som uforsvarlig. Pettersen som uke etter uke uten uhell kjørte gjennomsnittlig 175 flyktninger pr. uke denne tiden.

Det er på høy tid at myndighetene tar seg en tur til Långvassdalen i Värmland og hører etter hvor mange jøder ”Carl Fredriksens Transport” bragte over grensen der. Deretter kan de regne ut hvor mange jøder det blir igjen på deling på de andre milorg og sivilorganisasjonene til sammen i distriktet.

Motzfeldt og Co.s forhold til jødeforfølgelsene er verd å merke seg når en skal vurdere deres vitneprov i Feldmann-saken.  Burde ikke Motzfeldt selv ha sittet på tiltalebenken? Det er trist å høre feige mennesker skryte av at de er helter og male rosenrød farge på kamerater som er likeså feige.

Dette bør en ha klart for seg når en skal diskutere Feldmann-saken, den nest  største skamplett Motzfelds karer har satt på norske flyktningeføreres historie

Oslo den 4. september 1947.

Reidar Larsen”

Kommentar #2

Erling Grape

57 innlegg  1046 kommentarer

Kronprins Haakon hedret ukjente helter

Publisert nesten 8 år siden

Carl Fredriksens Transport har tidligere vært debattert i andre sammenhenger her på Verdidebatt.

Snart 70 år etter at 2. verdenskrig ble avsluttet, skjer en nødvendig, men uhyre forsiktig revisjon av vår krigshistorie. Først gjennom en alt for forsiktig og halvhjertet offisiell anerkjennelse av kommunistenes innsats i motstandskampen og "Pelle"-gruppa spesielt, dernest gjennom Tor Bomann-Larsens Svaret, sjette bind i serien Haakon & Maud.

Og endelig blir den ukjente historien om Carl Fredriksens Transport trukket fram og hedret gjennom at kronprins Haakon nå offisielt har åpnet Sukkertoppen Minnepark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Dette er et fint sted - en park som hedrer Carl Fredriksens Transport er et lite grøntområde nord for Carl Berners plass i Oslo. Under den andre verdenskrigen ble en av de sentrale flyktningerutene til Sverige organisert fra dette stedet, og området ble i årene 2012 - 2013 opparbeidet som park med monumenter som hedrer de som sto bak denne flyktningeruta.

Flyktningeruta startet relativt tilfeldig, på gartneriet til Rolf A. Syversen i Sukkertoppveien. Det lå rett øst for kollen, der Hekkveien går i dag. Fire jødiske menn kom høsten 1942 løpende inn på gartneriet og spurte om hjelp. Denne høsten ble de norske jødene arrestert, og store deler av Milorg i Oslo og omegn rullet opp. Mange måtte reddes ut av landet. Sammen med politimannen Alf Tollef Pettersen, hans kone Gerd og bakmannen Reidar Larsen klarte de fire, med mange gode medhjelpere, i et par hektiske vintermåneder i 1942 - 1943 å få rundt 1000 nordmenn transportert i sikkerhet til Sverige. Virksomheten ble organisert under dekknavnet «Carl Fredriksens Transport». I 1943 avslørte tyskerne virksomheten. Alf og Gerd Pettersen samt Reidar Larsen klarte å flykte til Sverige. Syversen selv ble tatt. Han ble skutt på Trandum året etter.[1]

Initiativet til minneparken ble tatt av kunstneren Victor Lind. Han hadde lenge arbeidet med krigshistorien da han i 2008 besøkte stedet - og oppdaget at intet minnet om denne dramatiske redningsbragden. Lind arbeidet fram parkplanene i samarbeid med arkitektkontoret Snøhetta og kurator Per Bjarne Boym. 27. oktober 2012 sto ordfører Fabian Stang for åpningen av første byggetrinn.[2]

Det vesle parkområdet ligger noe bortgjemt i en skrent på en lite kolle, men er tilgjengelig både fra Hekkveien og via en gangvei fra Hasleveien. På toppen av parken er det plassert en steinstjerne med historien om flyktningeinnsatsen. Adressen er Hekkveien 8.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere