Nå må det være nok

En kan undres, har disse ikke mødre, søstre eller døtre i sitt liv, mangler de fullstendig empati? Jeg blir både sint og kvalm når jeg ser hva mine kvinnelige med- og mot-debattanter må finne seg i, hvorpå de på toppen får høre at sånt må man tåle.

Det er mange ting en må tåle. Mange takler ikke å bli sagt imot, og vil klage sin nød og si at de blir sensurert når de blir motsagt. Jeg har debattert med slike i en del år, og synes at det absolutt er noe en som deltar i samfunnsdebatten må tåle. Det å bli idioterklært av enkelte kan jo nesten sees på som en ære, men selv når man føler seg såret av slike karakteristikker, feilaktig og falsk fremstilling av hva man har sagt, så er det innenfor grensene av hva man man burde kunne akseptere. Jeg har hatt den glede og privilegium å være del av det offentlige ordskiftet i Norge i nesten ti år. I den tiden har jeg fått en ganske solid mengde hets og sjikane. Ikke særlig hyggelig, men igjen, det er en pris jeg tenker man får betale for å være del av dette ordskiftet. Dessuten, de konstruktive tilbakemeldingene, både positive og negative sådanne, har alltid dominert. Det er mye man kan og bør tåle, men den trakasseringen som blir kvinnelige debattdeltagere til dels er ikke det.

Jeg snakket for noen år tilbake med en ung kvinnelig skribent, som fortalte om trusler og seksuelt trakasserende meldinger. Jeg som da hadde vært del av debatten i flere år allerede og trodde jeg var herdet ovenfor det meste, ble satt ut over å se noen av meldingene hun fikk. Jeg har ytterst sjeldent fått drapstrusler, men her haglet det inn. I tillegg til en stor mengde «tilbud» av seksuell art, og trusler om voldtekter og utbrodering av voldsfantasier.

Med jevne mellomrom har jeg i årene som fulgte sett kvinner som skriver om dette. Det er altså ofte bare kvinner som tar dette opp som et problem, med et og annet hederlig unntak, jeg kommer faktisk bare i hu Torgrim Eggens glimrende kronikk i 2011, «Menn som hater kvinner». Jeg hadde da lest flere innlegg fra kvinner om dette allerede, men må dessverre konstatere at debatten kom egentlig ordentlig i gang etter Eggens kronikk. All ære til ham for kronikken, men er det ikke et problem vi anerkjenner før en mann sier det? Ikke for det, tross debatten som fulgte, har hele saken dødd bort etter en kort stund. (Etter å ha skrevet dette ferdig så jeg at Andreas Wiese hadde skrevet et innlegg i Dagbladet, "Jeg er glad jeg ikke er kvinne" og "Skrivebordsterror" av Øyvind Strømmen her på verdidebatt.)

For hva gjør vi? Svaret er dessverre «skremmende lite». Når kvinner som rapporterer (eller forsøker å rapportere) sexsjikane eller til og med trusler møtes med at saken sikkert vil bli henlagt, så har vi som samfunn kastet inn håndkleet, og gitt seieren til den som truer, sjikanerer og hetser kvinner. «Tør du velge inn datteren din her?» var overskriften på en artikkel hos NRK, med bilde av Stortinget under. Saken som fulgte kunne, eller burde, få en til å tenke seg om noen ganger. Skal våre kvinnelige politikere tåle trusler og sjikane på et nivå få av deres mannlige kolleger kan forestille seg bare fordi, ja bare fordi de er kvinner? I Norge anno 2013, et land som liker å se seg som et av de mer likestilte samfunn i verden, kan vi godta dette?

Hva skjer så når du ikke tør «velge datteren din inn her,» som NRK artikkelen snakket om? Vel, vi snakker mye om samfunnet vårt og de verdiene det er bygget på. Om ytringsfriheten, og hvor viktig den er. En helt sentral verdi i demokratiet, for ikke å si en bærebjelke. Så hva skjer så med ytringsfriheten når et flertall av kvinner som deltar i det offentlige ordskiftet møtes på denne måten. De fleste vil nok betakke seg, fordi slikt ikke er noe en skal måtte tåle. Men  kan man spørre seg, har vi egentlig ytringsfrihet når folk blir stengt ute fra offentligheten gjennom trusler og sjikane? Hvor viktig er så ytringsfriheten virkelig for oss utover festtaler og internasjonal skryt? Dette er faktisk kvinneundertrykkelse på et avansert nivå.

Om vi mener noe som helst med alle de fine ordene bør det være press på politiet, og nødvendige ressurser stilt til rådighet, for å følge opp saker med slik sjikane av kvinnelige debattanter på en helt annen måte. Alt annet er, bør og skal ikke være akseptabelt.