Verdidebatt

Sykehuspresten

Sykehusprestens rolle kan være omstridt. Men bør vi - i Stålsettutvalgets ånd - løse dette med å innføre livssynsspesifikke pasientveiledere for et hvert livssyn?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Som humanetiker ønsker jeg meg helst et livssynsnøytralt samfunn, der det religiøse evt. er noe man forholder seg til på privaten. Jeg ser "ironien" i at et slikt livssynsnøytralt samfunn på ett vis kan ses på som ikke-nøytralt - fordi det ville favorisere oss som er humanetikere. Humanetikken er det livssynsnøytrale livssyn, på et vis.

Fra barndommen husker jeg historier om de fæle sykehusprestene. Om det var sant eller vandrehistorier, vet jeg ikke. Men det gikk bl.a. på at prestene vandret rundt som misjonærer blant syke, svake og forvirrede pasienter, og prøvde å utnytte dødsangsten som sykdom førte med seg til å vinne noen over til Jesus.

Som voksen sykehuslege har jeg fått et mer nyansert syn. Jeg har møtt endel sykehusprester - noen av den gamle sorten, men mange med en annen og mer humanistisk innstilling. Jeg blir ofte involvert i vanskelige pårørendesamtaler knyttet til kritisk syke og ofte døende pasienter, og noen ganger også konflikt-pregede situasjoner der helsepersonell og pårørende er uenige. I slike situasjoner har jeg ofte opplevd at sykehuspresten kan være en nyttig figur - en mellommann mellom oss helsearbeiderne og pasient/pårørende. Nettopp det "absurde" i at det plutselig dukker opp en prestemann kan bidra til å skape et slags "rom" for dialog, et brudd i den fastlåste situasjonen. At det er akkurat en prest som kommer, betyr kanskje ikke så mye. Men så lenge han holder seg for god til å ta Jesus med på kjøpet, så kan presten altså fylle en viktig rolle.

Det kan godt tenkes at imamer og humanetikere og buddhister kunne fylt den samme rollen, like godt som prester. Men jeg er litt enig med teologene her: I så fall krever det skolering, og i tillegg opparbeidelse av denne auraen av "annerledeshet", både utenfor/innenfor-het, ro og verdighet, som prestene har brukt århundrer på å skape. Hvorvidt det er mulig, og praktisk nyttig, med humanetikere i en slik rolle, det er jeg faktisk usikker på. Jeg har forøvrig hatt noen opplevelser av at presten også kan være nyttig i møtet med muslimske pasienter - og sant og si er det kanskje særlig de som har behov for åndelig støtte i møtet med et moderne, humanistisk-rasjonalistisk norsk helsevesen.

Når det gjelder det mer generelle behovet for åndelig støtte, så steiler jeg litt ved tanken på at dedikerte humanetiske og diverse andre livssynsspesifikke veiledere skal inn på sykehusene. Jeg har selv bittelitt erfaring med pasientrollen, og stor erfaring som lege. Jeg mener absolutt at sårbare pasienter trenger åndelig støtte i vanskelige situasjoner - men for det meste handler dette om psykologisk støtte og veiledning, hjelp til mestring. Dersom jeg selv kommer i en krise ville jeg mye heller snakke med en psykolog enn med "sykehushumanisten".

Jeg innser at vi er forskjellige her - noen ville sikkert satt pris på å få en god samtale med en humanist ved sykesenga. Men dette blir fort et spørsmål om penger og organisering - og da ville jeg som helsearbeider heller prioritere et godt utbygd system med psykologer og psykiatriske sykepleiere på sykehusene. De kan gi EKTE humanetiske tjenester - altså bygget på mennesket, dets psyke, sansning og erfaringer. For det er jo det menneskelige som er grunnlaget for humanetikken - det nakne mennesket avskrelt for ideologi, fordommer, overtro og gudebilder.

For HEF tenker jeg at vi også skal tenke over - hva er viktigst? At vi får markert vår posisjon og mektighet gjennom noen symbolske sykehushumanister, eller det reelle behovet til syke og sårbare mennesker? Husk at det vi kritiserte de "gamle" sykehusprestene for var nettopp at de satte SIN religion og hensynet til den, ønsket om misjonering, over pasientens behov. La oss ikke gå i samme fella.

"Humanetikkens seier" på dette området ville etter mitt syn være at de livssynsspesifikke veilederne forsvant og ble erstattet med psykologer (for ikke å snakke om leger med evner og interesse for å snakke med sine pasienter!!!). Men jeg synes faktisk ikke sykehusprestene er de som fortjener å bli kastet først og mest brutalt ut på historiens søppelhaug.

(Innlegget ble først publisert på fritanke.no, som en respons på dette oppslaget).

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt