Jeg tok feil

20. Mai 2010 tok jeg feil. Den gang var jeg debattleder på verdidebatt.no.

Jeg skrev at jeg trodde Steffen Kjærgaard ikke var dopet, noe Vårt Lands eminente sportsjournalist Lars Gilberg, var ganske sikker på at han var. Som kjent var Kjærgaard Armstrongs hjelperytter. Kunne han sykle i samme lag uten å vite at Armstrong var dopet?

Jeg mente det, nettopp fordi han tilhørte periferien i laget. I dag vet vi at det var Tour de Doping og ikke Tour de France vi så på TV. Vi (jeg) kastet bort fine sommerdager med å sitte foran TV`en for å se på hvem som var flinkest til å dope seg, uten å bli tatt. Å det skulle ikke mye til for å komme unna med dop i kroppen, for det var nesten ikke dopingprøver.

Lov å dope seg i Spania

For noen dager siden leste jeg i Aftenposten at det ikke var forbud i Spania mot å dope seg, før for inntil et par år siden. Det nasjonale sykkelforbundet i Spania gjorde derfor neppe særlig mye for å stoppe en utbredt dopingkultur, og slik har det nok også vært i de fleste andre store sykkel-land.

Gilberg hadde rett.

Sportsjournalist Lars Gilberg skrev følgende her på verdidebatt.no:

«Nordmannen Steffen Kjærgaard syklet for dette laget samtidig med Landis og Armstrong. Kjærgaard sier dette etter at Landis nå har lagt kortene på bordet:«Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i beskyldningene. Jeg har ikke sett noenting. Nei, da har jeg i det minste vært ekstremt naiv», sier Kjærgaard til Dagbladet.

Fornektelsen er av den klassiske sorten. Og kanskje er det også noe beundringsverdig ved det å ikke bryte en pakt man har hatt med sine brødre i krigen.

Men likevel, Steffen Kjærgaard: Hvor naive tror du vi andre er?»

Naiv super

Jeg innrømmer glatt at jeg har vært naiv og ønsket å tro det beste om våre egne idrettsutøvere. Nordmenn flest blir beskyldt for å være litt naïve, godt beskyttet vi har vært for juks og tjuvtriks I vår lille boble langt mot nord.

Og kanskje det er derfor jeg tror at det er mye færre som doper seg i sykkelsporten i dag enn for noen år siden (mulig jeg må skrive et nytt innlegg om noen år og korrigere meg selv - igjen). At norske syklister hevder seg bedre enn noen gang, er en indikasjon på at det har skjedd et generasjonsskifte i sykkelsporten.

Er Petter dopet?

Men hvorfor skal vi tro at langrennsløperne våre ikke er dopet når så mange syklister er det?

Om Petter Northug eller andre nordmenn skulle bli tatt i doping, måtte de emigrert til Las Vegas (der er jo Petter Northug allerede kjent). Holdningene i Sør-Europa overfor idrettsutøvere som har blitt tatt i doping, har vært: ”Det er synd du ble tatt”.

Få har sett på dem som juksemakere. Men fallet ville blitt for stort for en norsk langrennsutøver om en skulle bli tatt i doping.

Gullmedaljen i posten et halvt år etter.

Det grelleste dopingeksempelet innen langrenn mener jeg er Johan Mühleggs ”seiere” i olympiske leker i 2002. På 10 + 10 km klassisk / jaktstart, vant han en suveren seier. Alsgaard og Estil delte sølvet etter en forrykende spurt. Og Per Elefsson ble nummer 3.

Alsgaard og Estil fikk tilsendt gullmedaljene et halvt år etterpå. Hvor morsomt er det? Ingen jubel, ingen fordel av nye sponsoravtaler, ingen gledesrus der og da. Og Per Elefsson ødela resten av karrieren sin da han ble ”sprengt” i et forsøk på å følge Mühlegg på åpningen av 50 kilometeren.

Hvor mange medaljer har ikke norske og svenske skistjerner, ikke minst jentene, tapt til sine russiske konnkurrenter på 90-tallet? De resultatlistene tror jeg hadde sett helt annerledes ut, om de ble skrevet på nytt i dag.

Lurt trill rundt

Publikum og TV-seere ble lurt trill rundt. Den gang lot jeg meg ikke lure. Jeg var sikker på at Mühlegg var dopa, og det tror jeg de fleste som deltok i OL også var. Men det er usportslig å anklage en konkurrent for doping, så lenge det ikke foreligger en positiv dopingprøve.

Ingen er så suverene, ikke en gang Bjørn Dæhlie i sine velmaktsdager, at de kan vise til det Mühlegg gjorde. Noen få har vist samme suverenitet, som Floyd Landis da han rett og slett syklet fra hele feltet på en avgjørende Tour-etappe. Dagen før hadde han ligget langt bak teten. En kraftig injekson av ulovlige midler var det eneste som kunne redde hans Tour. Så bla han da også tatt på den etappen da han viste overmenneskelige dimensjoner. Kjennetegnet på dopere er da også svært ofte at de er suverene i forhold til resten av feltet.

Det minst farlige med doping er at utøverne står i fare for å ødelegger sin egen kropp. Det går bare utover utøverne selv. Det verste er de som egentlig skulle hatt seieren, som har lagt ned tusenvis av treningstimer og slit, men ikke får stå på toppen av seierspallen fordi det er juksemakernes plass.

Rekk opp hånden den som ikke er dopet?

Det skulle vært interessant å vite hvilken plass som tilhørte den første rene utøveren de sju gangene Lance Armstrong vant Tour de France. Var det egentlig 17. mann som skulle vunnet? Eller 29. eller 48. mann? Kanskje må vi helt ned på 70-80 plass for å finne den første dopfire syklisten i Tour de France på begynnelsen av 2000-tallet?