Verdidebatt

Om å vokse opp i norsk lavkirkelighet

Hva er det som gjør konservativ kristendom så omstridt i manges øyne? Jeg synes ofte debatten er for vag og lite konkret. Med denne artikkelen ønsker jeg å bidra til en konkretisering og eksemplifisering som kan gi svar på spørsmålet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Artiklene både i Aftenposten og Vårt Land den siste tiden om konservativ kristendom har vært meget interessante. Ikke minst utfordrer de til ettertanke om hva toleranse og intoleranse egentlig er. Temaet engasjerer fordi synspunkter fra konservative kristne ofte vekker motforestillinger i meg. Det er først når temaet gjøres konkret at vi virkelig kan forstå hvorfor diskusjonen om toleranse i denne sammenhengen gjerne bryter på dypt vann.

Jeg vokste opp i norsk lavkirkelighet i 50- og 60-åra. Jeg også (jfr. Bjørn Stærk) opplevde å møte mange gode og flotte mennesker, og er oppriktig glad i mange fra slike miljøer. Jeg møtte mye godhet og varme i mitt oppvekstmiljø. I tillegg opplevde jeg mange særpregede personligheter med humør og en smittende livsglede. Jeg er helt enig i at «mørkemannsstempelet» ofte settes på sviktende grunnlag. Jeg traff også på individualister som våget å gå sine egne veier i forhold til mangt og mye, men det skjedde gjerne i det skjulte fordi konformitetspresset på livsstil og meninger kunne være svært sterkt. Enten var du innenfor eller så var du utenfor.

På tross av slike positive erfaringer, har jeg et problematisk og vanskelig forhold til den troenog kulturensom ble formidlet. For min del har det ført til en vedvarende bearbeiding og refleksjon gjennom hele livet – med en rød tråd:

Hva er en troverdig tro for meg….hvilken type åndelighet, hvilket menneskesyn og hva slags gudsbilde kan jeg leve med ?

På mange måter har jeg nok «forlatt min barnetro», men likevel beholdt kristen tro. Det har til tider vært en tøff og smertelig prosess. Oppveksten la så enormt sterke føringer. Det gjør at møtet med konservativ kristendom utfordrer min toleranse. Likevel ønsker jeg «åpne linjer» og en samtale preget av vennlighet og respekt på tvers av meningsforskjeller. I det grunnleggende har vi samme tro. Selv om jeg noen ganger undres på hvordan det er mulig å trekke slike konklusjoner som man gjør av sin tro. Jeg er helt klar over at denne undringen gjerne er gjensidig. Det bør bare minne oss enda mer på betydningen av respekt for hverandre. Dessuten: selvsagt er et konservativt «ståsted» på ingen måte en statisk størrelse. Det har skjedd ganske store endringer i flere av disse miljøene de siste 10-åra.

Hva lærte jeg så i mitt oppvekstmiljø…..og hvor har refleksjoner og spørsmål ført meg i dag?

Skråsikkerhet

Jeg lærte at tro handler om å tro på en på forhånd helt klar og definert sannhet. Man var svært opptatt av rett-troenhet – jfr. Bibeltroskap. Det ble tatt for gitt at miljøets egen tolkning av Bibelen var den eneste rette. Ja, egentlig var det intet rom for tolkning. Det var bare å tro som det sto – jfr. Bokstavtro. Guds ord var tindrende klart, det var lite åpenhet for tvil, nyanser og gråsoner. Dermed lå grunnen åpen for utvikling av fundamentalisme og skråsikkerhet.

Når livet tar tak i oss – når vi har gått noen runder med lidelsens problem, når vi har stanget hodet lenge nok i paradoksene og alt vi ikke forstår i tilværelsen, når vi har kjent en stund på vår egen sårbarhet og hvor komplekst livet er….da faller gjerne skråsikkerheten. De trygge, sikre svarene jeg vokste opp med ble borte for meg. Jeg sitter mer igjen med undringen….har blitt som et barn i forhold til tro. Det handler mer om en relasjon enn om dogmer. Det kan minne om det skremmende og frigjørende som ofte skjer med mennesker som tør å slippe sine psykologiske forsvarsmekanismer. Det er ikke så trygt kanskje, men mer ekte – sannere – nærere livet. Med dette ønsker jeg ikke å ta bort Bibelen som rettesnor for liv og lære, men jeg trekker en del andre konklusjoner.

Kulturfiendtlighet

Jeg lærte grundig å skille mellom åndelighet og verdslighet. Film, teater, litteratur osv. var farlig. Det kunne lede en bort fra Gud. Følgene var en kulturell fattigdom som lenge preget min generasjon, og ikke minst generasjonene foran i slike miljøer. Istedenfor å få impulser til å skille mellom godt og ondt, rett og galt osv., ble verden ofte delt inn i enten/eller og svart/hvit. Pietismen var rådende ideologi. Det tok meg mange år å utvikle åpenhet og deltagelse i all den rikdommen som kunst og kultur i videste forstand har å gi. Heldigvis er slike holdninger i stor grad forandret i dag også innenfor de fleste konservative kristne sammenhenger. (For interesserte lesere anbefales Margaret Skjelbred: «Mors bok». Der får du ekstremvarianten av dette tema).

Autoritært gudsbilde

Jeg lærte at Gud først og fremst er en streng dommer, og selvsagt er han en mann. «Han ser ned på jorden her, vær forsiktig lille øye hva du ser», sang vi. Man skulle helst ha god psykisk helse for å takle den helvetes-forkynnelsen som jeg lyttet til i min ungdomstid. Mange vil huske et Kr.F.-møte i Sarpsborg for et års tid siden, der foredragsholderen hevdet at det forferdelige som hendte den 22. juli kunne være en straff fra Gud. Protestene det vakte var sterke og massive….også fra tradisjonelt konservative miljøer. Det sier mye om den utviklingen som har foregått. Protestene ville neppe ha vært så sterke hvis synspunktene hadde vært fremsatt for 50-60 år siden.

Det skjer en gradvis endring av gudsbildet, og godt er det. Et eksempel: for noen måneder siden hadde jeg en flott opplevelse i min kirke der jeg har vært med i snart 40 år. For aller første gang fikk jeg plutselig høre følgende formulering som innledning til en bønn: «Gud, vår far og mor….». Jeg kunne nesten ikke tro mine egne ører. Da har man gått en lang vei fra det gudsbildet jeg vokste opp med.

Kvinneundertrykkende holdninger

Jeg lærte at menn skal og må ha det overordnende ansvar i kirke, samfunn og samliv.

Selvsagt var det også en del av samfunnets generelle kvinneundertrykking. Men de konservative kristne miljøene var en viktig faktor for å opprettholde slike holdninger. Debatten og kampen mot kvinnelige prester er noe av det mest deprimerende i kirkens historie. Jeg lurer på hvor mange mennesker som gjorde seg ferdig med kirken opp gjennom 60, 70 og 80-åra. Jeg tror det kan være mange. Kampen var til tider både bitter og uforsonlig. De kristne organisasjonene som ennå motarbeider kvinners likeverdige deltagelse, har problemer i dag. Det murrer i egne rekker, presset kommer i økende grad innenfra. Det er vel et sunnhetstegn.

I kampen for likeverd og likestilling var det heldigvis krefter innen kirken som gikk foran….slik at det var mulig «å få puste»….og kunne greie å beholde den kristne tro. Kvinnefrigjøringen og feminismens gjennombrudd i 70-åra ble en frigjøring, også for oss menn, og for kirken. Det er et privilegium å være fri fra det pateriarkalske maktgrepet

Å dele troen

Jeg lærte viktigheten av å dele troen med andre. Det er selvsagt et helt legitimt ønske i ethvert samfunn og miljø som står for noe….en ide, en mening, en tro. I min oppvekst hadde det betegnelsen «frimodighet til å vitne» om sin tro. Men det hadde gjerne som premiss at i møte med andre mennesker kommer man da med en svær sannhet. Den ender fort i hodet på et medmenneske som ei klubbe. Etter over 30 år som lektor i videregående skole har jeg ofte observert slike trekk hos noen 18-19 åringer……ulike typer aksjoner av politisk eller religiøs karakter som lett valser over sine medelever. Noe må tilskrives ungdommelig glød, det skal vi se stort på. Men når det gjelder religion tror jeg ikke bare det handler om ungdommelig iver, men om kultur og et kristendomssyn. Jeg har snakket med «ufrelste» elever som føler seg invadert og overkjørt, eller som bare betrakter det hele utenfra som noe sært og fremmed. Jo mer overbevist vi er om vår egen tros fortreffelighet, og jo viktigere vi mener det er å dele denne troen med andre mennesker, jo mer trenger vi en ydmyk holdning i møte med andre. Jeg tror de fleste kristne miljøer fremmer en sosial klokskap i sin tros-formidling i dag. Men slik klokskap kommer ikke av seg selv.

I dag ønsker jeg ikke å vitne for noen som helst. Derimot ønsker jeg å komme i dialog med medmennesker. Dialogen har andre forutsetninger…..gjensidighet, respekt, evne til å lytte, se det andre menneske ut fra sine egne forutsetninger. En bevissthet om at andre mennesker er mål i seg selv, og ikke objekter for mine mål. «Det er skilnad på å rekne med eit menneske og å rekne med eit menneske». (Hans Skjervheim).

«Selv er jeg intet…..?»

Jeg lærte å se på meg selv som et syndig vesen. En del sangstrofer kan illustrere:

«Selv er jeg intet, Jesus mitt alt». «Fattig i meg selv jeg er, hjelpeløs til deg jeg ser».

«O min frelser så kjær, hvor elendig jeg er, med et hjerte fordervet av synd!»

Den teologiske basis er klar nok: Jo større min egen elendighet er, jo mer bruk for nåden. Jo mer utilstrekkelig jeg er i meg selv, jo viktigere blir Jesus. Jeg har ingen problemer med å innse at vi alle har i oss et potensiale for ondskap og destruktiv egosentrisitet. Men i mitt oppvekstmiljø ble dette så ensidig fokusert at jeg undres på om alle tålte denne ensidigheten. De konservative kristne miljøene har i stor grad preget også kirkens teologi, og det henger tydelig igjen, f.eks. i salmetekster, liturgi og forkynnelse. Det har ført til en underkommunisering av andre sider ved det kristne budskap. Det er en vesentlig forskjell å si at det mest grunnleggende trekket som kan beskrive et menneske er å si at det er syndig – sammenlignet med å si at mennesket har potensiale forbåde ondt og godt.

Det er en kjempeforskjell. Jeg er ikke primært en hjelpeløs og utilstrekkelig skapning, men jeg er Guds skaperverk med potensiale for godhet, kjærlighet og skjønnhet. Jeg våger en påstand: Engstelsen for å redusere betydningen av Jesu liv og død, har vært så sterk i kirken at det har vært vanskelig å formidle budskapet om menneskets storhet og verdighet som Guds skapning. I teologiske termer: Gud som skaper (1. trosartikkel) har i konservative miljøer nesten ikke hatt noen plass i forhold til Gud som frelser (2. trosartikkel). Denne mangelen på balanse har hatt store konsekvenser. Et typisk eksempel: Da Erik Dammann i 1974 tok initiativet til organisasjonen «Fremtiden i våre hender», var straks en av de sentrale lederne fra en konservativ kristen organisasjon ute med følgende påstand: Dette er ikke noe kristne mennesker bør befatte seg med, fordi fremtiden er i Guds hender! Her skal det legges til at bare for noen få måneder siden gikk ledere fra flere konservative kristne organisasjoner ut med en felles uttalelse om vårt ansvar for klodens miljø. Det er virkelig gledelig og prisverdig. Men det var på høy tid.

Tenk om den norske kirke hadde våget å ta et mer radikalt grep i den siste fornyelsen av liturgien: at syndsbekjennelsen i gudstjenesten kunne bli en videre bekjennelse som favner inn helheten i livet og i Bibelen: «Vi kjenner lysten til det onde i våre hjerter, se i nåde til oss og tilgi oss. Vi kjenner lysten til det gode i våre hjerter, forny våre sinn og gi oss mot til å elske». (Hentet fra Olavskirkens liturgi på Modum Bad, Vikersund).

Stillhet og undring. Den gamle svenske biskopen Martin Lönnebo har sagt: «Jo kortere avstand det er mellom det heliga och det menneskliga, jo sunnere kristendom». Det slår meg at det som ofte i min oppvekst ble ansett for å være «djevelens verk»….»det verdslige» har blitt min frihet, det har blitt en vei til Gud. På den veien går jeg mer og mer sammen med stillheten, undringen, naturen, mystikken og musikken.

Tilbake til toleransebegrepet: jeg ønsker å respektere konservative kristnes synspunkter. Men det må ikke forhindre at kritiske røster bør og må få komme til uttrykk. Etter min mening gir ikke dette uttrykk for intoleranse. Særlig hvis kritikken blir begrunnet skikkelig.

I denne artikkelen har jeg forsøkt å gi en slik begrunnelse. Til sammenligning: Når noen hevder at Fremskrittspartiets liberalistiske politikk er det som virkelig er truende for norsk kultur og ikke innvandringen til Norge, så utrykker ikke et slikt synspunkt intoleranse overfor partiets velgere. Men det er heller en viktig del av en demokratisk meningsbrytning. (jfr. den siste tidens debatt om hva som er norsk kultur).

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt