Voldelige dataspill; hva gjør de med oss?

Finnes det ingen bivirkninger med disse spillene? Fra bruker-, produsent- og distributørhold, høres det ut som om der er noen bivirkninger, men disse rammer ytterst få personer. Disse personene er veldig spesielle ved at de har tilleggsproblemer som gjør at de ikke klarer å skille mellom fantasi og virkelighet. Andre er ikke gamle nok i alder til å skjønne dette skillet eller idet hele tatt å tåle volden. Derfor har de satt aldersgrenser på spillene. Etter 22.juli 2011, skulle vi tro at foreldre har blitt mye mer bevisste på disse aldersgrensene. Min erfaring er at det har de ikke blitt, heller tvert imot. Jeg har lurt litt på hvorfor og stilt meg dette spørsmålet: Kan argumentene om at det kun er spesielle mennesker med tilleggsbelastninger som blir negativt påvirket av voldsspill, ha bidratt til at foreldre vegrer seg for å sette grenser for barna sine? Tankegangen blir da at nekter du barnet ditt å spille de voldspillene det vil, sier du samtidig at det er en potensiell massemorder. Jeg mener at dette kan ha blitt beklemmende for foreldre og en betent grensesetting etter 22.juli.

Er det et mål å kunne tåle å se mye vold? Mange tåler heller mindre og mindre av dette med årene, gjerne etter reelle erfaringer i livet og opparbeiding av mange identifikasjonskanaler som setter i gang følelser, gjerne kalt empati. Noen får bitre erfaringer. Jeg husker skytetragedien på fergekaien Vikebukt ved Romsdalsfjorden for ca. tjue år siden. En gymnasiast så vennen sin bli skutt da de ventet på fergen for å komme til skolen. Han var i den rette alderen for å like voldsfilmer, men uttalte etter hendelsen at han ikke ville orke å se en voldsfilm mer i sitt liv. Vi kan altså se at eldre mennesker søker mindre voldsunderholdning enn unge. Mange vil svare at det er på grunn av at unge søker spenningen. Likevel mener jeg at dersom det stemmer at med alder følger visdom, beviser det at å utvide tålegrensen sin for vold, ikke er en farbar vei til visdom.

Er det alltid en positiv egenskap å kunne skille mellom fantasi og virkelighet? Jeg vil si at forskjellen handler like mye om graden av empati som av å inneha denne egenskapen. Har du evne til å leve deg inn i andre menneskers situasjon, vil dette også gjelde i tilfeller som er symboliserte, for eksempel som i film og spill. Vi kan se dette fra barna er små. Dersom et barn sitter og stikker dukken sin i øynene med en nål, vil vi kalle dette dårlig utviklet empati, ikke stor evne til å skille fantasi og virkelighet. Eldre mennesker kan ha like store problemer med å skille fantasi og virkelighet som yngre. Jeg har hørt historier om eldre mennesker som lever seg så til de grader inn i såpeserier som Hotell Cæsar at de ikke kan gå glipp av en eneste episode. Fenomenet har kommet fram gjennom barn og barnebarn som forteller at besteforeldrene blir mer opptatt av rollefigurene i serien sitt ve og vel framfor sine reelle barn og barnebarns. Kanskje man altså med årene tåler mindre vold og skiller dårligere mellom fantasi og virkelighet.I så fall skulle det blitt nye anbefalte grenser for voldsspillene. 

Kan tilgang til voldsspill sammenliknes med tilgang på alkohol, våpen og biler? Wallin Weihe gjør det i sitt innlegg i Vårt Land, som eksempel på ting som er positive når de ikke misbrukes. Jeg mener at denne forskjellen på positive og negative sider ikke finnes i voldsspill. Både alkohol, våpen og biler har alle tre enten nytelses- eller nyttefunksjoner når de ikke blir misbrukt. Alle tre kan nok ved vanlig bruk ha noen uheldige bivirkninger som helseskade, vådeskudd og forurensning, men ikke slike bivirkninger som voldsspill. Etter min mening er bivirkningene av voldsspillene at de har en dehumaniserende effekt på brukerne, også på helt «vanlige» barn. Men som jeg har villet vise med det jeg har skrevet, gjelder det ikke bare barn. Vi lar oss alle påvirke og dannes gjennom hele livet når det gjelder evnen til innlevelse og medfølelse i forhold til andre mennesker. Derfor blir lignende dehumaniseringseffektive spill og metoder brukt i militære sammenhenger.

Toril Søland skrev innlegg om dette på Verdidebatt for halvannet år siden, 23.august 2011. Der referer hun Dave Grossman, professori både militærvitenskap og psykologi, som har blitt tilkalt ved massedrap i USA, som fagperson innenfor vitenskapen drapspsykologi. Søland skriver, litt fritt gjengitt: Vi har alle en naturlig motstand i oss mot å ta menneskeliv. Det gagner et fredelig samfunn, men er til hinder for effektiv krigføring.Derfor har det amerikanske militæret utviklet høy ekspertise i å bryte ned denne motstandenog å oppøve ferdighetene i å ta liv. Militæret trener voksne soldater og har dennespesialtreningen "trygt" under sin kontroll og ledelse. Dave Grossman sier at dennekompetansen blir misbrukt i produksjonen av voldelige spill.I USA er det forlengst slått fast at spillbransjen benytter samme strategier i spillstrukturensom det millitære bruker for å trene soldater til å bli "flinke" mordere.Soldater som ikke nøler, som dreper på refleks og som har oppøvd ferdighetene til det.Her sitter våre små barn, time etter time, dag etter dag med spesialtrening beregnet på militærspisskompetanse. Det er naivt å tro at spesialtrening ikke har effekt, eller ikke bevirkernoen endringer i sinnet.»

Hva ønsker vi skal fremelskes, og kan vi fremelske noe? Jeg mener at vi har påvirkningsmuligheter. På lignende måte som det militære benytter seg av metoder for dehumanisering, vet vi at for eksempel mediene gjør det samme innenfor humanisering. De gjør det motsatte, nemlig ved å personifisere saker som de ønsker fokus på, selvfølgelig i den hensikt å selge aviser. Dette blir gjerne kalt «å gi en sak et ansikt». At forsvaret og mediene har benyttet påvirkningsmuligheten av dehumanisering og humanisering i årevis, mener jeg beviser at det er et område for store muligheter til påvirkning og holdningsdannelse i alle aldre.

Er målene om læring, resonnering og beslutningstaking så viktige for oss at de helliger midlene, nemlig voldsspillene? Jeg har kommet fram til at nytelsen ikke er verdt ulempene. Vi vet nok om bivirkningene nå!