Integrering

Når vi tar imot innvandrere tror mange på venstresiden at vi inviterer dem inn i det norske samfunnet. Vel det er en smule feil, det vi gjør er å invitere dem inn i det borgelige samfunn hvor det er et skille mellom politikk og økonomi, en dobbeltkultur innenfor felleskulturen. Mange på venstresiden tror at den muslimske innvandreren kommer fra en pakistansk kultur og ikke fra et orientalsk asiatisk samfunn som de godtar at innvandreren solidariserer seg med. Denne integrerende praksis kan bare foregå fordi integrantene godtar en rekke forenklede forutsetninger som har sitt utspring i tiden før immigrasjonen økte betraktelig. Den viktigste er tesen om at et borgelig samfunn er et sted hvor det hersker demokrati, at et demokratiet er et sted med valgavgjørelser  med allmen stemmerett. Årsaken til at vi har demokrati i et borgelig samfunn er at vi har skilt det politiske felt fra det økonomiske.

Men i den muslimske innvandrerens hjemland er det ikke slik. Der har islam stor makt, og dens eksistens er tuftet på at det ikke kan være noen adskillelse mellom politikk og økonomi fordi det politiske felt er erklært islamsk. Koranen slår fast økonomiske prinsipper og leveregler.

Dette setter innvandreren i en dobbeltkulturell rolle og integrantene ønsker at han beholder den rollen.

Problemet blir at innvandreren skal integreres, han er ikke inkludert i det borgelige samfunnets intrikate system ennå selv om integrantene forlanger at han starter sin integreringsprosess. Så hva gjør innvandreren? Han lar seg nemlig ikke narre. Svaret ligger ikke i en borgelig virkelighet men i en orientalsk illusjon, troen på imitasjonens makt. Den asiatiske måten beror på en konstant produktivitet, noe som er forbundet med forestillinger om at metodene for produksjon og ervervelseav rikdom er begrenset av trege naturgitte forhold. I motsetning til den kapitalistiske produksjon som er basert på fornyelse og utnytting av rikdomskilder i en industiell form.

All historie siden 1860  har vist at ethvert forsøk på industrialisering utenfor vesten har basert seg på etterlikning av vestlige institusjoner som fabrikker og parlament. Resultatet er at den jevne befolkning i muslimske land har falt for en illusjon om at demokratiet kan reduseres til et valgprinsipp mens det i virkeligheten er avhengig av adskillelse mellom politikk og økonomi.