Verdidebatt

Netanjahu og USAs presidenter

Det egentlige spørsmålet når valgresultatet foreligger og Netanjahus koalisjonsforhandlinger begynner, handler derfor om hvordan Netanjahu nå vil forvalte de israelske velgernes totale avvæpning av Obamas og USAs innflytelse over israelsk politikk.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Under valgkampen i Israel har det vært tett med korte og lange artikler å lese for oss som daglig følger nyhetsbildet i Israel. Men på selve valgdagen er det plutselig tid for en pause. Det er blitt velgernes tur, mens vi som ikke er stemmeberettigede, må lene oss bakover i stolen og vente til sent i kveld, eller i morgen tidlig, før vi får greie på hvordan det gikk.

På en tidligere valgdag i Israel, en maidag i 1996, var jeg i Jerusalem mens alt sammen pågikk. Velgerne hadde den gangen to statsminsterkandidater å velge mellom: Benjamin Netanjahu og Sjimon Peres. Vi hadde sett dem duellere på TV. Peres virket sur og kjedelig. Han fikk ikke en gang ansiktet sitt mykt nok til å smile til velgerne via TVskjermen. Netanjahu hadde derimot en aldeles makeløs TV-sjarm. «The cameras simply love him», skrev en eller annen valgkamp-analytiker.

Idet valglokalene stengte for kvelden, var vi som var utenlandske pressefolk, invitert til en pressebriefing i israelsk UD. Der la man frem medienes valgdagsmåling. Den viste at Sjimon Peres hadde vunnet. Så vidt det var. Med et ørlite flertall. Men Peres hadde på forhånd sikret seg vet å si offentlig at om han så bare vant med én eneste stemme mer enn Netanjahu, ville han etter demokratiets spilleregler være valgets vinner. I den tro at Israels nye statsminister anno 1996 het Sjimon Peres, gikk de fleste av oss til køys.

Men neste morgen våknet vi til nyheten om at det likevel var Netanjahu som hadde vunnet. Meget hårfint, med bare 50.000 stemmers overvekt. Og siden Peres selv hadde sagt at én eneste stemme mer enn motparten var nok, var det ingen som kunne klage på utfallet. Peres endte opp med å bli den evige taperen ved alle israelske valg.

Etter dette var Netanjahu statsminister i Israel i nesten tre år. En septemberdag i 1998 satt han i Det Hvite Hus hos Bill Clinton og inngikk følgende avtale: Netanjahu skulle (trass i sin skepsis mot Oslo-prosessen) skrive under på den nyeste del-avtalen i Oslo-prosessen ved en seremoni i november, mot at Bill Clinton samme dag satte spionasjedømte, amerikansk-jødiske, Jonathan Pollard fri ved benådning og lot ham reise hjem til Israel i statsminister Netanjahus fly. Slik var avtalen (som siden er blitt bekreftet i memoarene til Dennis Ross, i tillegg til at Netanjahu i ettertid har bekreftet tingene).

Den aktuelle del-avtalen i Oslo-prosessen fikk etter hvert navnet Wye River-avtalen (etter stedet der man hadde fremforhandlet den), og den handlet særlig om hvordan Hebron skulle inkorporeres i avtaleverket sammen med de andre arabiske selvstyrebyene og hvordan de jødisk-eide områdene i Hebron skulle holdes utenfor. Netanjahu deltok i forhandlingene i Wye River, og godtok for første gang en del-avtale i Oslo-prosessen. Så forflyttet partene seg til Det Hvite Hus. Der skulle det holdes en underskrivnings-seremoni på fredagen, i rimelig tid før den jødiske sabbaten.

Men det var da Bill Clinton slo til og fortalte Netanjahu at han dessverre ikke kunne holder løftet sitt og benåde Jonathan Pollard likevel. For CIA-sjefen hadde truet med å gå av i protest hvis Pollard ble satt fri. (CIA-sjefen den gang benektet siden i memoarene sine at han hadde truet med noe slikt).

Netanjahu holdt krisemøte med rådgiverne sine på hotellet. Utenriksminister Ariel Sjaron rådde Netanjahu til å svare på Bill Clintons løftebrudd med å boikotte hele underskriftseremonien og reise rett hjem. USAs mikrofoner sørget for at amerikanerne hørte hva som ble sagt. Det er ingen tvil om at hvis Sjarons råd var blitt fulgt, ville Bill Clinton ha kapitulert og satt Pollard fri, likevel. Men Netanjahu valgte en mykere løsning. Han bet tennene sammen. Og stiv i masken gjennomførte han underskriftseremonien før han marsjerte ut. Bill Clinton forklarte TV-publikum at seremonien var kommet ubehagelig nær den jødiske sabbatens begynnelse. Slik skjulte han for folk flest hva som var den virkelige grunnen til Netanjahus steinhardt ansikt og hastige utmarsj.

Så reiste Netanjahu hjem, uten den medpassasjeren i flyet som skulle ha fått ytre høyre i Netanjahus første regjering til å svelge Wye River-underskriften. Netanjahu selv tok hevn ved å boikotte ett av punktene i den inngåtte avtalen. I stedenfor å sette noen hundre PLO-fanger i israelske fengsler fri, satte han noen hundre småkriminelle palestina-arabere fri.

Men vel hjemme opplevde Netanjahu at det virkelig gikk slik som Bill Clinton og Dennis Ross tydeligvis hadde planlagt. Ytre høyre i regjeringen mistet tilliten til Netanjahu og utløste regjeringskrise. Krisen førte til nyvalg i Israel. Og ved nyvalget i mai 1999 tapte Netanjahu, mens Bill Clintons nye wonderboy, arbeiderpartilederen Ehud Barak, ble ny statsminister i Israel. Ytre høyre hadde dermed skylden for å ha påført Israel den mest ettergivelses-vennlige regjeringen i Israels historie noen sinne.

(I lys av det som skjedde mellom Clinton, Barak og Arafat på Camp David sommeren 2000 kan man kanskje si at det var greit at det gikk som det gikk. Men det er en annen historie.)

I mellomtiden satt Netanjahu tilbake i Israel og mediterte over det som var skjedd. Og da måtte han innse at det handlet om en storstilt og politisk genial amerikansk innblanding i israelsk innenrikspolitikk. I virkeligheten var det Bill Clinton og Dennis Ross som utløste Netanjahus fall.

Bill Clintons sjakktrekk var politisk genialt som kortsiktig manøver for å få på plass en annen israelsk statsminister. Men det var samtidig lærerikt for Netanjahu. Og da Netanjahu i 2009 på ny ble Israels statsminister, samtidig som Bill Clintons «arving», Barack Obama, ble president i USA, kan vi være nokså trygg på at Netanjahu ikke hadde noen som helst planer om å la seg utmanøvrere en gang til av den slags svikefull intrigemaker-kunst.

I hele fireårsperioden 2009-2013 har Netanjahu tvert imot sørget for at alle Obamas forsøk på å videreføre Clinton-ekteparets syn på konflikten med PLO har stanget hodet mot veggen. Og ikke bare det. Men Netanjahu har fendret av en lang rekke kampanjer fra Obamas side i spørsmålet om Israels holdning til Irans atombombe. Obama er blitt total-avmektig i Israel. USA har for tiden ingen som helst innflytelse i israelsk politikk.

Det er dette som er det virkelig store og avgjørende spørsmålet også når det gjelder utfallet av det valget som i dag  pågår i Israel. For Netanjahus andre-omgang-seier over Obama og Clinton vil ved dette valget etter alle solemerker bli beseglet med en formidabel velger-støtte til Netanjahu. Mens Obamas wondergirl, ettergivende Tsipi Livni, ventes å rase nedover mot et presedensløst lavmål.

Det egentlige spørsmålet når valgresultatet foreligger og Netanjahus koalisjonsforhandlinger begynner, handler derfor om hvordan Netanjahu nå vil forvalte de israelske velgernes totale avvæpningen av Obamas og USAs innflytelse over israelsk politikk.

(Skrevet på valgdagen 22.01.2013 kl 1100).

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt