Tilgjengelighetens tyranni

Teknologien vi har utviklet og stadig utvikler synes grenseløs.  Det som for få år siden var den reneste science fiction utfolder seg foran øynene våre mens vi ser på med skrekkblandet fryd.  Vi skriver en SMS, og meldingen forventes å nå mottakeren i løpet av få sekunder.  Gjør den ikke det, blir vi rastløse og klager først på teknologien, deretter på mottakeren som ikke følger med i timen og i tiden.

På Facebook oppdaterer og oppdateres vi på maten vi akkurat nå spiser, møtet vi er på, filmen vi akkurat nå ser.  I debattforumet, eller på Twitter, raser kommentarer inn og nåde den som ikke er på hugget og straks parerer.

Selv jobber jeg innen IT og vet hvor raskt datapakkene flyter gjennom nettverket.  Ja jeg jobber selv med å flytte biter av informasjon lynraskt fra en maskin til en annen.  Derfor sitter jeg kanskje i glassbur når jeg stiller noen spørsmål rundt hva alt dette gjør med oss.  Men jeg stiller dem likevel: Vil vi egentlig dette?  Vil vi være tilgjengelig og oppdateres hele tiden?  Hva gjør det med våre forventninger til hverandre og til oss selv?  Er det sunt for helsa når meldingene hoper seg opp og skriker etter oppmerksomhet?

Jeg har et ganske ferskt eksempel: Forleden var jeg på skitur i Nordmarka, og kom fram til en liten høyde.  Tåka som hadde ligget med klam hånd rundt meg lenger ned i terrenget var i ferd med å lette.  Tynne solstrimer sildret gjennom den kalde januarlufta og brøt opp de lette tåkeskyene.  Det var magisk, ganske enkelt eventyrlig!  Og selvfølgelig: Akkurat da, mens jeg nærmet meg så nær religiøs affekt en agnostiker kan komme, så ringte mobilen.  Lyden skar seg gjennom stillheten i skogen, telefonen ristet som et illsint lemen og forlangte min fullle oppmerksomhet.  Magien var med ett borte.  Ja, jeg klarte å la det ringe ferdig, men jeg klarte ikke å la være å sjekke hvem som hadde ringt.  Jeg måtte vite det - nå.  Og den som ringte ville ha tak i meg - nå.

Nettopp ordet "nå" ser ut til å være en nøkkel her.  Teknologien vi har utviklet er så rask at den spiser seg helt inn i nåtiden.  Vi forventer respons - nå -fordi datapakkene allerede nå har kommet fram til mottaker.  Men er denne nåtiden det samme som den tilstedeværelse i nuet som ligger bak den eldgamle "Carpe Diem" visdommen?  Snakker vi om samme nå-følelse mystikere i alle religioner alltid har søkt, for ikke å snakke om tilstedeværelsen som ligger i mindfulness eller naturopplevelser?  Nei, jeg tror ikke det.  Eller: Jeg føler veldig sterkt at det ikke er den samme nåtiden.  Moderne teknologis nåtid er en annen enn mystikerens eller yogautøverens nåtid, en annen enn den nåtiden jeg kjente på der opp i skogen når januarlyset inviterte til stille beundring.  Vi snakker rett og slett om to forskjellige ting.

Noen ganger får jeg lyst til å melde meg ut av hele samfunnet.  Med alle sine krav og forventninger.  Kanskje du også har kjent på det - i det minste en eneste gang?  Og jeg våger iallefall å stille noen seriøse spørsmål rundt hva tilgjengelighetens tyranni gjør med oss som mennesker og som samfunn.  Vi har selv skapt teknologien, men har vi samtidig skapt en måte å leve på som ikke er sunn for ånd, sjel og legeme?  Har vi mistet noe vi en gang hadde, på veien mot det grenseløse samfunnet?  Og - hvem skal sette foten ned og si at nok er nok?

Siden jeg gjengav min opplevelse av skogsmystikk, synes jeg det passer bra å avslutte innlegget med et dikt av skogens poet - Hans Børli.  Hans dikt "Sus i myrull" er skrevet i en annen tid enn vår, men han stiller igrunnen de samme spørsmål jeg selv stiller.  Så la oss invitere ut i stillheten av en som ofte var der - riktignok med øksa i ene handa og pennen i den andre:

Livet er ikke alltid
et hesblesende kappløp med døden.

Livet er ikke bare
titusen strevsomme steg
mot små mål.

Nei, livet er rikt nok til
å være bare sus i myrull – -

Livet er rikt nok til
å glemme timene og brødet
og døden.

Men alle dissse flittige -
med lønningsposer og armbåndsur
og spisestue i lys bjørk … ?
De er så gjerrige på minuttene.

Ropet fra hjertene drukner
i larmen av stempler og stål.

Men myrull suser i sønnavind
den enkle sangen
som hjertene minnes i maskinhallene.

Og ensomme fugler
seiler i sol,
seiler i sol og skriker —