Krenkende diagnoser

På avdelingen der jeg jobber, var det en pasient som hadde fått denne diagnosen. Hun hadde det fryktelig tungt. Jeg er glad hun ikke kom på å søke på diagnosen på internett, for hvis hun hadde fått lese slike karakteristikker av seg selv og sin personlighet, tror jeg hun hadde blitt fullstendig knekt.

Det er en som jobber i psykiatrien, som skriver dette i en kommentar på en psykologblogg om "narsissistisk personlighetsforstyrrelse".

Men hva med den dagen denne pasienten får vite det?

Jeg har fått mailer fra tre kvinner som er knust av å ha fått "personlighetsforstyrrelser" i journalen sin. To sier at de aldri mer kommer til å sette sin ben hos en terapeut. Alle tre er blitt lurt; diagnostiseringen har på ingen måte vært ledd i noe samarbeid der pasienten var involvert, til tross for at det gjennom mange år har vært skrevet det ene dokumentet etter det andre om brukermedvirkning. Ja, vi har til og med en lov som heter Pasientrettighetsloven. Slagordet har vært:

Pasienten først - og sist.

En forlagssjef kontaktet psykiatrien og ba om hjelp etter å ha mistet sin kone og sitt eneste barn i selvmord i løpet av et år. Helt tilfeldig oppdaget også han at han hadde pådratt seg en sterkt nedvurderende diagnose, nettopp "narsissistisk personlighetsforstyrrelse". Psykiateren som stemplet ham som narssisist, medgir at han har opplevd at pasienter med denne diagnosen har tatt sitt eget liv etter krenkelsen diagnosen representerer. Derfor ville han ikke fortelle pasienten om diagnosen, men pasienter har krav på å få vite hvilke(n) diagnose(r) de har og rett til å lese journalen sin.

Andre diagnoser fører også til selvmord. Selv om psykiatrien har som en av sine oppgaver å hindre selvmord, tar den tydeligvis ikke fem øre for å krenke mennesker inn i døden.

Diagnosekritiske fagfolk er ofte redd for å gå løs på diagnosesystemet og praktiseringen av det. I verste fall opplever de da selv å bli hengt ut som "personlighetsforstyrret" av kolleger, noe jeg har sett i en diagnosedebatt i et norsk psykologisk tidsskrift.

På papiret bedrer altså psykisk helsevern pasientens psykiske helse; i praksis gjør det mye vondt verre. Hva er det som forblinder majoriteten av fagfolk slik at de ikke stiller samme spørsmål som lege Janecke Thesen?

Hvis helsevesenet er til for å hjelpe syke mennesker, bl.a. ved å stille diagnoser - må ikke da diagnosen oppleves som nyttig av dem som får den?

I et intervju i Tidsskrift for Norsk Psykologforening nr 9/2007 spurte Haldor Øvreeide, som er tidligere leder av Psykologforeningens fagetiske råd, hva det er dagens psykologer gjør som ettertiden vil dømme dem for.

Han svarte selv at dagens diagnostiseringspraksis kan vise seg å være uetisk.