Det profetiske språk

Dette innlegget skriver jeg så å si etter at jeg tok opp hendene av bukselommene og lar fingrene (ikke alle) "tromme" monotont mot PC-ens tastatur. Med det mener jeg at innlegget ikke bygger på åpne bøkers innhold jeg eventuelt skulle ha hatt rundt meg, særskilte avhandlinger eller sitater jeg har funnet frem fra om mulig filosofisk eller vitenskapelig litteratur … bortsett fra inspirasjon jeg fikk etter å ha lest et sitat fra 'Abdu'l-Bahá, i Selections from Bahá'í Scriptures. Sitatet kan jeg komme tilbake til avslutningsvis i dette innlegget. Ellers er jo alltid Bibelen nærliggende for å finne gode sitater.

Dermed burde forutsetning være klarlagt for min tilnærming og forståelse av det jeg ønsker å få frem i dette innlegget; nemlig det profetiske språk samt kraften i dette språkets innhold. Det profetiske språket jeg sikter til kommer kanskje spesielt tydelig frem i Det gamle testamentet, men også i Evangeliet og hos profetene etter Jesus.

”Byggesteinene” i det profetiske språk har vært og er, selvfølgelig, ord vi kjenner godt igjen fra vår anskuelige virkelighet som: himmel, sol, måne, skyer, stjerner osv. Men også ord som: fjell, vann, hav, regn, flom, by, dyr, fugler, trær, frukter osv; i tillegg til innarbeidede begrep som ikke viser til noe som er fysisk anskuelig, men som likevel gir mening i et fellesskap - og kanskje er det slike begrep vi mennesker til alle tider har strevet mest med å forholde oss til. Jeg tenker på begrep som: rettferdighet, barmhjertighet, ydmykhet, hellighet, opphøyethet osv.

Vi kan selvsagt også i profetiske skrifter finne ord som er mer direkte knyttet til vår personlige virkelighet som: født, barn, frisk, syk, fattig, rik, blind, døv, død, grav osv. Jeg opplever at der profeten selv fremstår i en billedlig sammenheng kan det oftest låse seg fullstendig for troende (og ikke troende) – eksempelvis om selve billedbruken blir det som helligholdes som det virkelige, uten å erkjenne at det nettopp gjelder billedbruk for å få frem et ”indre” eller åndelig innhold. Eksempler på dette kan være som at Jesus sto (fysisk) opp fra de døde, som at Jesus gikk (fysisk) på vannet, som at Jesus (fysisk) metter fem tusen tilhørere på fem fisker og noen brødstykker osv.

Allerede har jeg antydet et skille med ord som peker mot to verdener mennesket må forholde seg til. Nemlig den fysisk jordiske virkelighet og den virkelighet som kan nevnes som den eteriske eller himmelske virkelighet, hvor ord som sol, måne, stjerner, skyer osv inngår. Dette skillet gjelder likevel bare vår ”ytre” virkelighet.

Den metaforiske og allegoriske bruken av språket i en profetisk sammenheng, er i seg selv et bevis på den intellektuelle tilnærmelsens virkelighet (som angår det å forstå) – som jeg mener ikke har fysisk materie som opphav. Med den intellektuelle kvalitet som særpreger mennesket, har det vært mulig å utvikle språk ved evnen å kunne forholde seg til en bilde- og symbolforståelse av den fysiske virkelighet, samt at man i språket som nevnt kan vise til ord som angår en ikke-materiell sammenheng vi alle forholder oss til om vi er troende eller ikke.

Vi kan altså forholde oss intellektuelt til, og med et språk få frem, en virkelighet som ikke er materiell eller synlig, selv om språk ble til etter hvert som mennesket utviklet sitt forhold til den materielle verden. Og dette er muliggjort ved tilgangen et opplyst intellekt har til en livgivende kilde i den ”skjulte” åndelige virkelighet - som er menneskets egentlige realitet. Fra gammelt av har mennesket forholdt seg til at en ”indre” virkelighet (som sjelsevnene viser eksisterer) må ha en tilsvarende livgivende kilde slik som solen har betydning for vår ”ytre” fysiske eksistens. Hvis det ikke var og er slik blir det en årsaksmanglende asymmetri ved menneskets tilværelse som medfører et uløselig problem gitt forutsetningene for å løse problemet. Dette om en livgivende kilde for intellektet ikke skulle være tilsvarende solens betydning for menneskets fysiske eksistens.

Jeg har vært innom dette i tidligere innlegg eller kommentarer. Det er et grunnleggende problem knyttet til å hevde at den fysiske natur er opphavet til menneskets intellekt. Og dilemmaet er – som det etter mitt skjønn ikke er logisk mulig å løse om en påstår naturen er opphav for alt ved mennesket. For hvordan kan delen (mennesket) være i besittelse av en kvalitet (intelligens) som helheten (naturen) mangler - om denne kvaliteten ved mennesket opprinnelig skulle ha utgått fra naturen.

Det som har opplyst og fremdeles opplyser intellektet vårt er hvordan vi forholder oss til profetens, sendebudets eller Gudsmanifestasjonens ord. Profetens åpenbaring er som en refleksjon av lysstråler inn i et fullkomment rent speil for vår intellektuelle virkelighet. På det vis opplyses menneskets åndelige realitet slik solen opplyser vår ytre virkelighet i den fysiske verden. Og den tilsvarende livgivende kraft som utgår fra solen i den fysiske virkelighet, er for intellektet nevnt i de hellige skrifter som Den hellige ånd. Med andre ord er Den hellige ånd intellektets opplysende kraft som setter mennesket i forbindelse med og opplyser om Kilden for den åndelige kraftens opphav - i den grad mennesket vender seg til denne Kilde i troens ånd.

I Bibelen kan vi finne dette fullkomment rene formidlende forhold hos sendebudet uttrykt eksempelvis slik:

”Jeg og Far er ett”.

Og

”Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro ikke på meg. Men hvis jeg gjør dem, så tro i det minste gjerningene, om dere ikke tror meg. Da skal dere skjønne og innse at Far er i meg og jeg i Far.”

Andre sitater fra Bibelen - for å vise til en billedlig fremstilling av en åndelig livgivende kilde i profetenes ord - er slik som disse Jesu gjengitte ord:

”Jeg er livets brød”.

Og

”Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv”.

Mennesket knyttes til og opplyses den åndelige livgivende virkelighet i troens ånd. Uten at mennesket anerkjenner og vender seg i troens ånd for å motta Den hellige ånd – reflektert i det profeten åpenbarer (for denne tid), er mennesket alt etter som: blind, sovende, lever i mørket, i en sykdommelig vrangforestilling eller som død for denne virkelighet. Det er slike forhold det egentlig siktes til med de bibelske ord som gjelder de sykes helbredelse og de dødes oppstandelse. Den åndelige og livgivende forbindelsen som opprettes i troens ånd finner vi uttrykt slik i ’De Skjulte Ord’ av Bahá’u’lláh:

O MENNESKEBARN!

Jeg elsket ditt vesens tilblivelse, derfor skapte Jeg deg. Elsk da Meg, så at Jeg kan nevne ditt navn og fylle din sjel med livets ånd.

Og

O TILVÆRELSENS SØNN!

Elsk Meg så at Jeg kan elske deg. Hvis du ikke elsker Meg, kan Min kjærlighet på ingen måte nå deg. Vit dette, o tjener.

Så vil jeg gjerne ta med sitatet jeg antydet innledningsvis skulle komme som avslutning og som inspirerte meg til å skrive dette innlegget:

På samme måte som jorden tiltrekker alt mot tyngdepunktet, og enhver gjenstand som blir sendt opp ut i rommet vil komme ned, så vil også materielle idéer og verdslige tanker trekke mennesket mot selvets midtpunkt. Sinne, lidenskap, uvitenhet, fordommer, grådighet, misunnelse, havesyke, sjalusi og mistenksomhet hindrer mennesket fra å stige opp til hellighetens riker og holder det fanget i selvets klør og egenkjærlighetens bur. Hvis det fysiske menneske prøver å unnslippe en av disse usynlige fiender uten hjelp av den guddommelige kraft, vil det ubevisst falle i hendene på en av de andre. Ikke før forsøker det å sveve oppover, så drar den kompakte egenkjærligheten, likesom tyngdekraften, det mot jordens sentrum. Den eneste kraft som kan løse mennesket fra dette fangenskapet, er kraften i Den Hellige Ånds ånde.

Med vennlig hilsen Svein-Ole