Blåst av banen

Det var tiden for en ekstra treningsrunde før jul og nyttår. Jeg hadde fått god fart på ergometersykkelen for å berede vei for de ekstra kaloriene som jeg visste snart ville kreve sin plass. Jeg var ikke alene. To andre satt og pustet og peste ved siden av meg. Foran oss på veggen hadde vi en stor flatskjerm der vi kunne følge med på morgennyhetene. Etter et kvarter kom en ny, treningshungrig person inn. Elegant gikk han bort til TV-en, skiftet kanal, og begynte på sitt treningsprogram. Vi andre fikk ingen spørsmål om ny kanal og sending passet oss. Det var selvsagt ikke verdens undergang, verken for meg eller de andre to, men jeg må innrømme at jeg ble både perpleks, overrasket og forundret, der jeg tråkket videre.

Konflikt. Ordet «invadere» forbinder vi først og fremst med krig og konflikt der nasjoner eller folkegrupper ikke respekterer hverandres grenser. Ordet brukes også om det enkeltpersoner opplever når de føler seg styrt og dominert av andre, at det blir tatt avgjørelser over hodet på dem eller at noen oppfører seg som om de alltid står i sentrum for det som skjer, selv om mange er både involvert, engasjert og berørt. Den lille og ubetydelige episoden på treningssenteret kan stå som eksempel på det som i et større og alvorligere format kan skape frustrasjon, sorg og fortvilelse, sinne, skuffelser og konflikter.
Foreldre har som oftest sterk og ekte omsorg for barna sine, og ønsker dem alt godt i denne verden. Denne kjærligheten kan fort blandes med egne ønsker, drømmer og ambisjoner. Før man vet ordet av det kan man tråkke over vare grenser og legge føringer for både hva man ønsker de skal velge av utdannelse, hva de skal bruke tid og penger på, hvor de skal bosette seg og hvordan barnebarn skal oppdras, for å nevne noe. Hvis unge voksne opplever at deres frie vilje blir truet av foreldres egne ambisjoner, kan det fort lede til anstrengte forhold. Det er en kunst å holde egne drømmer for seg selv. Det er mye som ikke skal kommuniseres. Respekt innebærer også å vite hvor grensene går for hva jeg kan og skal mene noe om, og hva jeg skal gi uttrykk for og ikke.

Fyller rommet. Også i tider med sorg opplever mennesker at noen tar så stor plass at det ikke blir rom for andre som også er berørt. Det gjelder ikke bare ved dødsfall. Midt i krevende skilsmisser er det mennesker som opplever at andre i slekten blir mer opptatt av hva dette gjør med dem og familien, enn hva det gjør med de to som står midt i det.
Så det på Facebook. Bruken av sosiale medier kan også invadere mennesker og tråkke over grenser både i sorg og glede. Informasjon om ulykker og tragiske dødsfall har blitt lagt ut på Facebook før de nærmeste pårørende er blitt varslet. Noen har sett frem til å sende ut hyggelige meldinger om forlovelse, bryllup og nyfødte barn, men overivrige venner eller bekjente har kommet dem i forkjøpet for å være først ute. Å vite noe andre ikke vet gjør at noen helt mister gangsynet på hvem som eier opplevelsen og retten til å fortelle den.
Vi kan ha de beste og edleste hensikter med det vi sier og gjør, planlegger og håper på. Det vi bærer på og gir uttrykk for møter andre menneskers tanker, initiativ, deres drømmer og forhåpninger. Da ligger det i sakens natur at det kan bli mange grensekonflikter mellom mennesker. I hverdagen kan dette være vanskelig nok, selv om vi der ofte blir reddet av rutiner og kjøre-regler som vi har lært oss etter hvert. Det kan ofte bli ekstra vanskelig når mange skal gjøre mye sammen i situasjoner vi ikke opplever så ofte men som betyr mye for oss. Ofte legger vi mye energi og engasjement inn i spesielle hendelser. Det kan være når det skjer vonde ting og flere må planlegge hvordan man skal følge et sykeleie, eller forberede og gjennomføre en begravelse.  Eller det kan være gledelige ting som når flere skal feriere sammen, arrangere jubileer og merkedager eller det er høytider som skal feires. Felles for slike hendelser er at det er sterke følelser involvert. Alle har sine anliggender, forventninger, ønsker og behov. Alt dette skal tilpasses det andre også bærer på av samme sort.

Lytt og bli hørt. Det er minst to grøfter man kan falle i:
• Å bli for utydelig og vag fordi man ikke ønsker å såre eller bli opplevd som invaderende og dominerende.
• Å ha så sterke egne ønsker og ambisjoner at man ikke evner å ta nok hensyn til andre.
Det er ved å lytte til andre at man selv blir hørt. Når vi er lydhøre overfor andres behov og ønsker kan vi oppleve at andre også blir engasjert av hva vi måtte ønske og tenke.
Det er klokt å bruke tid på å finne sin plass i sammenhengen. Noen ganger er vi i sentrum, andre ganger mer i periferien. Ingen liker å bli invadert, alle elsker å bli respektert.