Verdidebatt

Om urkirkelig liturgi og ymse anna...

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Om den urkirkelige Liturgi, et lite apropos om til debatten om den urkirkelige menigheten.

Sjur Jansen sier han søker tilbake til den urkirkelige menighet, eller urmenigheten om man vil og hevder med bred penn at tradisjonen står i veien. Han kommer med en rekke påstander om den urkirkelige menighet og deres gudstjenestefeiring han overhode ikke kan bevise, men bare synse. La oss derfor se på den første menighet i Jerusalem, som i bunn og grunn er den eneste som er delvis omtalt i skriften, ut over St. Paulus formaninger som man eventuelt kan komme tilbake til.

1.) Menigheten var i den første tiden en menighet bestående utelukkende av mennesker som var mosaiske i sin tro, dvs. de var stort sett jøder eller proselytter. De første hedningekristne menigheter kom først noen år seinere og etter en spesiell opplevelse St. Peter hadde hatt mens han bad. Den første europeiske menighet komme etter et syn St. Paulus hadde mens han var i Lilleasia, dagens Tyrkia.

2.) Med andre ord, den første menighet var en jødisk menighet og stod i en jødisk tradisjon, og urmenigheten ble ikke kalt en kristen menighet, men troen ble da tatt for å være en sekt som ble kalt Veien. Denne sekten var utsatt for sterk forfølgelse, blant annet av Saulus, som siden fikk navnet Paulus og kjent etter sin død som St. Paulus

3.) Hva vet vi så om den første kristne menighet i Antiokia, siden dette var det første stedet Veiens tilhengere ble kalt kristne. Først blir da spørsmålet om denne menigheten er den opprinnelige urmenighet? Hvilke riter hadde så denne menigheten og hva var det de hadde felles med menigheten i Jerusalem? Vi leser om denne i Ap.gj. 11,19ff. Når jeg leser om denne menigheten sies det ingen ting om deres gudstjeneste feiring. Derimot sies det mye i avsnittet om de tilsynsmenn, blant annet Barnabas og Saulus. Spennende er det også å lese at dette står rett under avsnittet om at Peter hadde fortalt og om møtet med Kornelius som ikke var omskåret. Her ser vi altså den kristne kirke – menighet etableres ikke i Jerusalem, men i blant hedningene i Antiokia, en menighet hvor vi vet lite om gudstjenestefeiringen ut over hva tradisjonen kan fortelle. Jeg skal komme tilbake til dette.

4.) Sjur Jansen påpeker så at synagogene ikke hadde eller har et alter, helt korrekt. For alteret i den jødiske – mosaiske tro, i den gamle pakt var gjemt bak et tykt forheng og skjult for folket. Kun ypperstepresten, den øverste tilsynsmann, kunne en gang i året komme inn bak forhenget foran alteret i Tempelet i Jerusalem. Ved Jesu død revnet dette forhenget i to, fra øverst til nederst, gjengitt i St. Matteus 27,51 og St. Markus 15,38. Ved sin død, gjennom alle tider, åpnet Jesus veien inn til det Aller Helligste og Alteret. Kirkerommet tilhører den nye pakt, med det eviggyldige sonoffer, hvor et tom alter for tilbedelse og nærhet til Gud. Derfor preges Kirkerommet av det til vanlig tomme alter, noe som for en jøde ville være blasfemisk og forferdelig.

5.) Gudstjeneste og gudstjeneste forståelse. Dette er faktisk et meget viktig spørsmål, for når jeg leser Sjur Jansens innlegg så gjøres gudstjenesten til et søndagsmøte, ut i fra klassisk kristentro er dette feil. Søndagens, helligdagens gudstjeneste er høydepunktet i en feiring som strekker seg uken gjennom. Like fra ”mandagens” vesper, til søndagens festgudstjeneste, det være seg den kalles høymesse eller guddommelig liturgi. Mandagens vesper følger i så måte den klassiske forståelsen av døgnet som strekker seg fra solnedgang til solnedgang, eller fra omtrent kl. 18.00 til 18.00 det påfølgende døgn. Dette betyr mandagens vesper og completorium feires søndag kveld. I løpet av ukens mange gudstjenester, ikke unormalt med med over større eller mindre gudstjenester. Disse gudstjenesstene som kan være bønnemøter hjemme, samtalemøter, bibelgrupper etc. og tidebønner gir mange anledninger til og har alltid stor variasjon gjennom ukens gudstjenester. Gudstjenestene er ikke ensformige, men snarere svært så varierte og spennende. Hus møter - husgudstjenester er og har alltid vært en del av den kirkelige gudstjenestefeiring, på samme måte som ikke Messen eller Liturgien er den eneste gudstjenestefeiringen som finner sted.

Vi kan heller ikke komme utenom St. Lukas, som etter all sannsynlighet ikke var jøde, men hedningekristen, slik som de fleste av oss. Han er i ortodoks tradisjon også kjent som ikonmaleren, liturgen og legen. Hvilken betydning dette skulle ha for vår gudstjenestefeiring er selvsagt, nemlig at allerede forfatteren av to av de viktigste skriftene i Bibelen selv ikke fulgte den jødiske forsamling i Jerusalem sin gudstjeneste feiring, men hadde en annen liturgi. Den eldste av de kjente liturgiene vi har i dag sies å komme fra St. Jakob, den Rettferdige, Herrens bror. Også St. Markus Guddommelige Liturgi feires i de Koptiske kirker, og sies å stamme fra den første biskop av Alexandria, nemlig evangelisten og St. Peters følgesvenn St. Markus, Evangelisten.


Videre er det kjent at St. Peter, apostelen var den første biskop av Rom, med tittel biskop eller tilsynsmann. Om dette stemmer, noe det ikke skulle være grunn til å betvile, så fulgte heller ikke apostlene den gudstjenesteform som i følge Sjur Janse de første jødene som fulgte Veien i Jerusalem. Dermed ser det ut til at det var apostlene, noe som også utsagn i fra St. Johannes kan tyde på, som utformet de første Liturgier og var de første biskoper i den betydning vi kjenner dem i dag.
Derigjennom er det apostlene som la grunnlaget for Den Hellige Tradisjon. I denne tradisjon som forsvarer Apostlenes lære og er bekreftelsen av Evangelienes budskap, Jesus Lever, vokste den Hellige Skrift, som er Tradisjonens hovedbærer, fram. Skriften bæres av Tradisjonen og tradisjonen fjerner ikke noe av Bibelen eller Den Nye Testamentets autoritet, snarere tvert imot, Tradisjonen verner om og beskytter troen mot vranglære på samme måte som bekjennelsen. Tradisjonen er faktisk det sterkeste forsvar mot vranglære vi har i dag, også mot loviskhet.

Når jeg leser Sjur Jansens mange innlegg ender jeg opp med et inntrykk, nemlig at den menighet eller den kirke man skal oppsøke skal være som den første jødiske forsamling i Jerusalem. En menighet vi vet lite om, vet vi f. eks om de gikk i synagogen på sabbaten? Nei, vi vet ingen ting om slike vesentligheter. Vi kjenner til en beskrivelse av samholdet, men heller ikke mer. Hva vet om deres gudstjenesteliv, fulgte denne den klassisk mosaiske tradisjon hvor man ber gjennom salmene i Det Gamle Testamentet, slik det er naturlig i mange kirkesamfunn? Sannsynligvis, siden de var jøder. Vi vet de hadde veiledere, biskoper i form av apostlene, vi vet de hadde diakoner, som St. Stefanus, og andre hadde andre oppgaver. Det er tydelig det var forskjellige kall til tjeneste, og de var hverandres tjenere.


De hadde med andre ord spesifikke oppgaver, hver etter sitt kall og sin nådegave, og til forskjellig tjeneste. Utvelgelsen til tjeneste skjedde gjennom håndspåleggelse som vi ser gjennom St. Lukas beskrivelse av utsendingen foran den første av St. Paulus misjonsreiser. (Ap.gj. 13,1ff.) Denne tradisjon med håndspåleggelse har Kirken fulgt opp gjennom historien, og er det beste forsvar for troen mot vranglære og loviskhet.

Når Den Hellige Jakob, den Rettferdige, i sitt brev i Bibelens kanon understreker vi må også være Ordets gjørere og ikke bare hørere går dette rett inn i Tradisjonen, som medfører handling ut fra den tro som Ordet ved Den Hellige Ånd skaper. Sett ut i fra det over og vel vitende om at det er i denne Tradisjon Det Nye Testamentet er skrevet og notert ned, falle Sjur Jansens påstand, som utløste det hele, " Dagens gudstjenester finnes ikke i Bibelen", på sin egen urimelighet. For gjennom den liturgiske og sakramentale tradisjon lever Bibelens og Tradisjonens sentrale budskap videre: Jesus Lever. I denne sentrale Tradisjon lever Kirken sitt gudstjenesteliv med tidebønnene ut i fra Kirkens og den kristne tradisjon. Vesper - Aftensang, Completorium - Aftenbønn, Matutin - Ottesang, Laudes – Morgensang, normalt med morgen Liturgi – Messe, for deretter å samles til eller be i den tredje, sjette og niende time, er den vanlige gudstjeneste Ut over dette samles man til mange forskjellige typer gudstjenester både i og utenfor kirkerommet, så som lovsangsmesse, samtalegudstjeneste, katekese og mye mer.

Det er i denne Tradisjon, som stammer like tilbake til de første biskoper, så som St. Peter, St. Markus, St. Jakob, livet selv blir en gudstjeneste, Gud til ære og mine medmennesker til gagn. I dette livet som leves i Kirken, ikke nødvendigvis i kirkerommet, er ukens høytidelige høydepunkt, Den Guddommelige Liturgi (ortodoks) eller Messen – Høymessen (Vestlig – latinsk ritus). Så er det opp til den enkelte om man vil og i hvilken grad man vil leve i gudstjenesten, gudstjenesten som er selve livet og pulsslaget i enhver kristens liv.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt