Hurra, en konservativ biskop!

La meg forklare: Reinertsen er tegnet på en kirke som er fri; endelig løsrevet fra staten. Snart vil vi, forhåpentligvis, ha et stort mangfold av ulike likestilte kirkesamfunn. Dette avløser den store, beklemmende statskirken, der alle skulle være enige hele tiden, både innbyrdes og med den til enhver tid sittende statsråd.

Kravet om enighet, i alt fra homofile samliv til abort og kvinnelige prester, spiste opp teologien innenfra. Bare de uendelige diskusjonene som fører fram til komplett uforståelige kompromisser sto igjen som kirkens morkne ryggrad. Men fra mai 2012 kom kirkevåren. Da opphørte statskirken ved det såkalte kirkeforliket.

Biskop Reinertsen ble den første bispeutnevnelsen etter kirkeforliket. Reinertsen ble valgt gjennom en ganske intrikat valgordning av menigheter, kirkeansatte og biskoper. Han var den mest konservative av kandidatene. Ved juletider oppdaget rikspressen at han ikke vil vie fraskilte og da ble det rabalder.

Helga Pedersen fra Arbeiderpartiet sa at Reinertsen truer mangfoldet i kirken, og Lars Peder Brekk fra Senterpartiet hevdet at han truer folkekirken. SVs Kristin Halvorsen besværet seg over at han ikke vil hjelpe folk som hadde "funnet kjærligheten".

Tidligere var det slik at når kirken og staten kranglet om tilsettinger i kirken, så vant staten fordi kirkestatsråden var sjef over bispekollegiet.Men etter kirkeforliket i fjor kan ikke polikerne gjøre annet enn å protestere. Heldigvis.

Alle de årene der kirken var underlagt staten, hadde store negative konsekvenser for kirken.De prestene som ikke mente så mye, som lettest underla seg statlig kontroll, de trivdes best og gjorde raskest karriere i Den norske kirke.

Dette slo begge veier. Teologen Jens Torstein Olsen fikk ikke lov å jobbe som prest før i år 2000, fordi han var registrert partner med en mann. Hadde det ikke vært for statskirkeordningen hadde Norge trolig hatt et mangfold av kirkesamfunn på 90-tallet, den gang Olsen gikk arbeidsløs.

Et slikt mangfold ville gitt grobunn for menigheter som ikke bare ville godtatt, men kanskje bent fram hadde ønsket seg en homofil prest som levde som i et livslangt forpliktende monogamt forhold, slike som Jens Torstein Olsen.

Børre Knutsen på sin side ble kastet ut av kirken til tross for at han var svært populær i Balsfjord menighet. Statskirken hadde ikke plass til avvik, hverken til høyre eller venstre. Det viktigste var å holde på formene og bevare den store lodne enighet.

Nå kan endelig kirken framstå som det den skal være, et sted med plass til ekte tro, uten for mye sidesyn til hva som er politisk passende og karrierefremmende. Dermed blir det også plass til biskoper som ikke vil vie fraskilte. Forhåpentligvis vil det også bety at andre menigheter igjen blir mer radikale.

For mangfold betyr ikke at alle skal være enig med Helga Pedersen, slik Helga Pedersen tror. Mangfold i kirkesaken betyr at mange ulike kirker kan leve side om side. En konsekvens av det er at alle giftermål bør skje borgerlig, og at folk kan feire brullypet med hva slags religise sermonier de bare ønsker. Etterpå.

På samme måte bør også begravelser være et statlig ansvar, så får folk velge i hvilken religiøs ramme det skal skje i selv. Mandag legger det såkalte Stålsett-utvalget fram utredningen om hva som nå skal skje videre med kirken, både den gamle statskirken og de mange andre andre trossamfunnene.

Jeg håper på en fullstendig likestilling av alle trossamfunn i Norge. Jeg håper også, som kristen, at en renere konkurranse vil gi en ny giv og mye god gründerånd i kristne menigheter. En likestilling av alle trossamfunn vil kanskje bent fram lokke fram killerinstinktet hos lutherske prester? Det hadde vært strålende.

Såselv om du er uenig med Reinertsen i synet på at fraskilte gifter seg påny, så bør du støtte hans rett til å mene det. Statskirken er død. Leve de mange kirkene!

I LETT FORKORTET FORM FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 5.1.2013