Verdidebatt

Hvilken boks er vi i da, Bjørn Stærk?

Jeg er takknemlig for å høre til i en kirke som favner bredt. Noen ganger er det bare slitsomt og frustrerende, men jeg tror det gir den sunneste og mest virkelighetsnære teologien.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi er mange som har lest blogger Bjørn Stærks innlegg på Aftenposten.no i romjula. Flere av mine ikke-religiøse venner har uoppfordret begynt å snakke om det, og sagt at de har fått et mer nyansert og positivt syn på konservative kristne. Andre har markert rykende uenighet, og hevder at deres erfaring ikke er at konservative kristne er en minoritet i kirken, men tvert om en pregende maktfaktor.

Jeg er glad for Stærks innlegg i den grad det skaper diskusjoner til å bli klokere av, utvider bildet av konservative kristne og utfordrer oss alle på hva det innebærer å leve sammen i et mangfoldig fellesskap. Og det kan tydeligvis ikke understrekes for mange ganger at mange av de mest betente og kontroversielle temaene som diskuteres i og imot kirken, for mange bunner i hele bibelsynet mer enn i stillingstaken i enkeltsaker. På alle sider.

Men jeg vil utfordre Stærk på to ting: I et innlegg som er ute etter å skape større forståelse og nyansering rundt en gruppe kristne, opplever jeg samtidig at han bygger opp under enkle stereotypier og bokser: "De konservative" og "de liberale". Jeg kjenner meg ikke helt igjen i noen av de to posisjonene, og jeg vet mange har det som meg.

Noen av oss er kanskje såkalt liberale i forhold til det som angår homofili, og mener at det er umulig å lese Bibelen uten samtidig å tolke den. Vi er brennende opptatt av kampen for skaperverket og større rettferdighet som en integrert og selvfølgelig del av troen vår. Men vi er også opptatt av Bibelen som hellig skrift, synd og nåde og omvendelse, tilbedelse og etterfølgelse av Jesus Kristus. Hvilken boks er vi i da?

Det er dypt menneskelig å definere våre omgivelser inn i bokser og grupper - og på ett nivå tror jeg vi er nødt til å gjøre det, for å kunne orientere oss i verden. Men vi må gjøre det med en bevissthet om at vi forenkler, og en ydmykhet i forhold til at virkeligheten nesten alltid er mer komplisert og sammensatt enn vi vil ha det til.

Dessuten: Hvem som er minoriteten i minoriteten kan diskuteres. Av og til virker det som vi sloss om å være minoritet og samtidig den legitime representant for en strømning. Jeg synes Stærk snakker klokt om hvordan vi når vi er del av et flertall, stort sett aldri tenker på at vi er det, mens en minoritet alltid er klar over det. Men hvem som er minoritet varierer utrolig mye utfra øynene som ser og hvilket utsnitt av virkeligheten de tar med. Stærk har nok rett i at i et storsamfunnsperspektiv, og i deler av kirken, er "konservative kristne" i minoritet. Men i store deler av Norge er konservative den pregende kraften i lokalkirken. Og Kirkemøtet - Den norske kirkes øverste valgte organ - kan nok i større grad karakteriseres som konservativt enn liberalt, både i forhold til hvem man har valgt som lederskap og standpunkter som har fått flertall.

Jeg er takknemlig for å høre til i en kirke som favner bredt. Noen ganger er det bare slitsomt og frustrerende, men jeg tror det gir den sunneste og mest virkelighetsnære teologien.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt