Verdens eldste juletrefortelling?

Jeg hadde min lille ettåring i bæremeisen da vi gikk inn i skogen for å finne et fint juletre.

Hun var vant til å være med meg ute, og vi hadde et nært forhold til naturens mange skapninger.

Da jeg bøyde meg ned og sagde over stammen, så hun nok ikke helt hva jeg gjorde fra sitt utsiktspunkt bak nakken min, men da jeg løftet det lille treet opp og tok det med meg, begynte hun å le.

Og da vi tok treet med inn i stua, lo hun så tårene trillet.

Mitt neste barn lo ikke da hun var med og hentet tre for første gang, også hun i bæremeis. Hun ble taus, svart i blikket og sa ikke noe før det var pyntet. "Pent", sa hun da.

Min tredje datters første møte med denne underlige juleskikken, rørte ved hennes sterke empati. Hun gråt og gråt: "Stakkars tre!"

Det hjalp litt at vi pyntet det, men det tok flere år for henne å forsone seg med våre onde, ufølsomme handlinger.

For det er en underlig skikk å hente en gran inn i huset.

Den eldste beretningen vi kjenner om dette, er fra hetitterkulturen. Beretningen er skrevet i kileskrift på over 4000 år gamle leirtavler.

Tavlene er fra Lilleasia og forteller om Solguden som blir borte og det var, iflg. tavlene, den 22 desember.

Tavlene har tre versjoner av  "verdens eldste julefortelling".

Solguden, Stormens gud og Kulturens gud veksler på å være hovedperson, men handlingen som kan leses i Grimbergs historieverk bok 2, er ganske entydig.

Det lyder kort fortalt slik:

Telepinus, solens, stormens eller kulturens Gud, er forarget og har forsvunnet inn i det ukjente.

Alle fryser fordi han er borte. Til og med gudene holder på å fryse ihjel.

Gudenes konge sender ut den ene guden etter den andre for å lete etter Telepinus.

Også ørnen leter etter ham, men forgjeves.

Alle leter etter Telepinus.

En liten bie finner den savnede Guden og stikker ham, da vender Telepinus tilbake til jorden.

Idet han kommer tilbake, våkner alt som var visnet, til liv .

Telepinus ville gi menneskene og deres konge og dronning, liv og kraft for fremtiden.

Han fikk satt frem et eviggrønt tre.

På treet ble det hengt et saueskinn fylt med gaver.

Gavene var: korn, vin, fett og buskap, et langt liv, mange barn , lammets stille breking , hell og lykke.

Dette var hetittenes historie om den 22. desember.

Så langt gir Carl Grimberg et referat av tavlenes innhold.

Det er ganske underlig å møte "vår egen kultur" i en slik 4000 år gammel stentavlefortelling fra Lilleasia.

Datidens fortelling om solens kretsløp og angsten for mørketiden er svært lik vår egen feiring.

Nå kan vi ikke tenke oss vår egen jul uten disse underlige skikkene, ja, vi regner det nesten for å være kristne tradisjoner.

For den som har tilgang på Grimbergs bøker er dette bind to, s 122/123.

Se i såfall  på relieffet s 130 også. Teksten til dette relieffet forteller at bildet viser et hettitisk drikkoffer.

Det er to guder på bildet, de kommer reisende på en åpen vogn trukket av bukker. De har langt hvitt hår og langt hvitt skjegg.

De er kledt i kortermet drakt med belte og en høy strikkelue med dusk.  Akkurat slik vi strikker våre nisseluer!

Det var  ikke bare våre nordiske guder som kom kjørende i vogner trukket av bukker.

Både guden Tor og våre klassiske nisser ligner svært disse hetittergudene.

Hetittene sa selv om Guden Telepinus,  at han ville komme til å æres overalt på jorden.

Det hadde de faktisk rett i!

Jeg har gitt dette videre til mine barn.

God Jul til den som kommer innom her!