Verdidebatt

Fødselsmål

Jeg ble inspirert til å skrive et innlegg etter å ha lest Willochs debattinnlegg i Aftenposten idag, vedrørende barnefamiliers kår i Norge. Willoch ser det kortsiktige perspektivet (noe som er helt ok), jeg forsøker å se det lange perspektivet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Willoch påstår (og kan belegge sin påstand), kort fortalt, at det blir flere fattige barnefamilier i Norge grunnet endring i skattefradrag (man får ikke fradrag for mer enn 2 barn) og det at barnetrygdens størrelse er fryst på 1996-nivå (eller noe deromkring). Dette fører til at skattebyrden er noenlunde lik for de med og uten forsørgeransvar, noe som er urimelig, gitt at samfunnet trenger barn.

Det er nettopp dette siste punktet jeg ønsker å ta opp. Jeg mener det er innlysende - så innlysende at jeg ikke vil bruke tid på det i dette innlegget - at samfunnet trenger barn. Jeg mener videre at det ikke er likegyldig *hvor mange* barn som blir født i Norge.

Fødes det færre enn 2,1 pr kvinne i fruktbar alder så vil samfunnet få en omvendt demografisk pyramide, men sannsynlig vedvarende økonomisk nedgangstid (se f.eks. på Japan). Videre vil selvsagt en slik fødselsrate på sikt utradere befolkningen, noe som i seg selv skaper ustabilitet over lang, lang tid. Vi ser denne uroen i Russland f.eks.

Fødes det flere enn 2,1 pr kvinne i fruktbar alder, så vil befolkningen øke. Dette er strengt tatt ikke like problematisk som det motsatte, men tatt i betraktning at jorden har et endelig sett av naturressurser tilgjengelig, så er det smart ikke legge opp til en befolkningsvekst. Uansett ser ikke dette ut til å være noen problemstilling i noen utviklede land (med et mulig unntak av USA - jeg har ikke gått inn i tallene der).

Altså, jeg mener det ville vært strategisk lurt for vårt samfunn å ha et "fødselsmål" på 2,1 barn pr kvinne i fruktbar alder. Det gir en stabil befolkning -> stabilt samfunn -> stabil økonomi - > godt liv for de fleste.

Dette målet er ikke nødvendigvis enkelt å nå, liksom inflasjonsmålet i pengepolitikken, fordi det selvsagt ikke kan eller skal styre direkte. Men samfunnet kan sørge for at det er enklere å få barn og forsørge dem, dvs. enklere enn det er i dag, slik at fødselstallet stiger noe. I det siste tiåret har fødselraten ligget rundt 1.9-2.0, noe som er svært bra sett blant utviklede land. Det er imidlertid ca 38 år siden fødselsraten sist var 2.1, ergo synker "urbefolkningen".

Selv med innvandring, så har ikke den samlede fødselsraten steget opp til 2.1, og det ligger heller ikke an til at innvandrere vil få flere barn enn gjennomsnittet. Faktisk er det en verdensvid trend å få færre barn, Indonesia har f.eks. i løpet av bare 22! år gått fra 3.1 til 2.1 i snitt, India har i løpet av samme periode gått fra 3.9 til 2.6! Begge landene har kurs "rett ned" for å si det slik, liksom alle land i verden (kilde: Hans Roslings "www.gapminder.org").

Noen vil kanskje mene at siden Norge har stor innvandring så er problemet løst. For det første mener jeg dette er kortsiktig, innvandringen vil ikke vare evig - den varer bare frem til det ikke lenger er gunstig å komme hit, og da er det jo for sent. For det andre, en stor innvandring med synkende "urbefolkning" gir større minoriteter -> mer ustabilitet og konflikt.

Noen mener det bare er bra vi blir færre, så redder vi kloden. Jeg mener dette er ekstrem pessimisme, antihumanisme og livsfiendtlig.

Kort sagt: Et fødselsmål er fornuftig og gunstig. Slik sett møter jeg Willoch på det at dagens støtteordninger for barnefamilier ikke er gode nok. For mange føler det som en for stor bør å få barn.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt