Verdidebatt

De sårbare

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Marilyn Monroe ble 1950-tallets store populær-ikon og sexbombe. Hun ble bare 36 år gammel og døde av en overdose medisiner i 1962. Fra hun var 24 år var hun filmskuespiller og pinupmodell, kjent for en overdådig utstråling. Hun opptrådte gjerne netto, «med ikke noe annet enn radioen på», som hun sa, og hun uttalte tvetydig «I’ve been on a calendar, but never on time (Time)». I en filmrolle spilte hun en sårbar og drikkfeldig sangerinne, og kanskje det var en figur nærmest hennes virkelige jeg.

Marilyn Monroe het egentlig Norma Jean Mortenson, og det er mulig hun hadde norske aner. Derfor står det en statue av henne i Haugesund.

En gang ble hun intervjuet av New York Times. Journalisten visste en del om bakgrunnen hennes, at hun var blitt plassert i det ene fosterhjemmet etter det andre. Han spurte: «Følte du at du noen gang ble elsket av de familiene du bodde hos?» Da fikk Marilyn Monroe tårer i øynene og fortalte om den eneste gangen i sin barndom da hun var blitt elsket og verdsatt. Hun sa: «En gang da jeg var sju år gammel, la kvinnen jeg bodde hos, sminke på seg selv, og jeg sto og så på henne. Hun var i godt humør, og hun bøyde seg over meg og klappet meg på kinnet … akkurat i det korte øyeblikket følte jeg at jeg var elsket.»

Jeg ble stum av ettertanke da jeg leste dette. En hel barndom – og eneste minnet om å være elsket, var en klapp på kinnet av en kvinne som egentlig holdt på med noe annet. Et liv fra det ene fosterhjemmet til det andre.

Marilyn Monroe er en representant for de mange som fikk en følelseskald barndom, men som ble utnyttet at et underholdningssultent samfunn og en kjempemessig popindustri. Hun fikk rikdom og berømmelse, men levde ulykkelig og fant seg en tidlig død.

Jeg er ikke opptatt av å dømme, men jeg tenker på ordet «sårbar». Mange flere enn vi aner, også i den verden vi regner som vellykket og berømt, sliter med sin sårbarhet og sine vonde minner. De fleste av oss er flinke til å sette opp en gyllen fasade. Men er vi da sanne? Og kan en betroelse av vår egen sårbarhet åpne dører til fellesskap med og omsorg for andre sårbare personer?

Det er grunn til å tro at de første kristne menighetene, i aposteltiden og senere, besto av mange sårbare mennesker. De hadde opplevd overgrep i familier, mishandling som slaver, fratatt venner og familie, utnyttet til arbeid som på ingen måte var verdig for mennesker. Nettopp blant de fattige fant det kristne budskapet en dyp gjenklang. De opplevde å bli utfridd, tilgitt, oppreist og gjenopprettet. De var blitt dømt og oversett av samfunnet, ja, kanskje enda sterkere foraktet av seg selv. Så møtte de Jesus som den store gjenoppretteren.

I dag fråtser nyhetsmediene i historier om popidoler, skuespillere og kjendiser. Hvor mange av dem sliter med avstanden mellom et vakkert ytre og en sårbar sjel dypt der inne? Hvor mange får et virkelig møte med Jesu kjærlighet? I stedet for å riste på hodet av kjendisene kan vi kanskje sende en hilsen preget av respekt og vennlighet, og be til Gud for dem?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt