Den fremmede

Den første julenatt måtte de fattige foreldrene søke ly sammen med esler og okser. Det var nemlig ikke plass på det lokale motellet i Brødhuset, eller Betlehem som vi er vant til å kalle byen noen steinkast sør for Jerusalem. Årsaken til at motellet var fullbooket var at staten hadde tvunget alle til å registrere seg i skatteregisteret for om mulig å pine noen ekstra denarer ut av den okkuperte befolkningen. Storpolitikken har alltid hatt en tendens til å gripe inn i fattige menneskers livsvilkår, og Josef og Maria var det offer for dette.

Det som synes viktig og det som er viktig, er sjelden det samme. Der og da var det viktig å bli registrert i skatteregisteret. Men på sikt var dette så uviktig at det er ikke engang kilder som forteller om noen folketelling i Israel da Jesus ble født. Da folketellinga skjedde var dette ganske sikkert noe som alle var opptatt av og alle snakket om.

Over 2000 år senere er det veldig få som er opptatt av folketellinga, men veldig mange som er opptatt av ham som ble født julenatt. Denne interessen begynte i det små. De første som ble invitert til å beundre barnet var noen kasteløse og marginaliserte gjetere. Mens de kloke og mektige var opptatt med sitt, var gjeterne nysgjerrige og små nok til å ta turen til den lille familien som søkte nattely i et fjøs.

For den nyfødte hørte ikke hjemme i det gode selskap. Han ble født som en hjemløs flyktning av en mor som tilsynelatende var havnet i «uløkka» og som måtte søke seg bort fra de vante omgivelsene for å unngå sosial stigmatisering. Det ukjente Betlehem må ha fortont seg som et fristed i forhold til lille Nasaret.

Som millioner av andre mennesker gjennom tidene var Maria og Josef fattige mennesker som måtte slite for det daglige brød. I sin lille krets var de ganske sikkert respekterte mennesker. Men de bodde langt utenfor allfarvei, på et sted som ingen regnet med at det kunne komme noe godt fra.

Det er sjelden plass for de marginaliserte. De lever i skyggen av samfunnet, uten den sosiale og kulturelle trygghet det gir å høre til et sted. Flyktninger, kriminelle, utstøtte, prostituerte, fattige, mistilpassede, misbrukte, tapere, offer for uheldige omstendigheter, og ganske sikkert mange andre, er eksempler på slike mennesker. Slike mennesker har eksistert til alle tider, og de finnes fremdeles. Kanskje mer enn noen gang.

Barnet som ble født julenatt, tilhørte de marginaliserte. Han var en fremmed, og han passet ikke inn i det forventede mønster. Derfor kom han stort sett i konflikt med samtidens elite. Han så tvers gjennom hykleriet til de religiøse lederne og avslørte det for det var. Han hadde et ord å si til de politiske lederne også, og var ikke redd for å kalle en spade for en spade. Slikt blir man ikke populær av.

Men folket elsket ham. I alle fall til å begynne med. De forstod at Jesus var en mann som var på deres side. Ryktet om hans under og gode gjerninger spredde seg som ild i tørt gress, og de kom til ham i tusentall for å høre ham og for å få hjelp av ham. Ganske snart har nok den tanken dukket opp at Jesus er rett mann til å befri folket fra de forhatte romerne, og at han derfor måtte gjøres til opprørsleder og konge.

Men Jesus ville ikke. Han trakk seg tilbake og det som så ut til å bli en folkebevegelse endte med tilsynelatende fiasko. Alle unntatt noen ytterst få forlot ham. Jesu budskap var for ubegripelig til at folk flest kunne ta det på alvor. Han ble ikke forstått av sine samtidige, og han passet ikke inn i samtidens forventninger.

Jesus var med andre ord en fremmed i sin samtid. Og fremmede mennesker er plagsomme, de rokker ved tryggheten, de er i veien, og det er best å rydde dem av veien og bli kvitt dem. Flyktninger kan returneres til der de kom fra. Denne muligheten var ikke åpen for Jesus. Han var jo en av folkets egne. Likvidering var da eneste utvei for å bli kvitt ham.

Likvidering er normalt en effektiv metode å bli kvitt folkefiender og andre uønskede elementer. Under krigen likviderte Heimefronten andre nordmenn som samarbeidet med fienden. De fleste synes det var nødvendig. Bedre at en dør enn at hele folket går til grunne. Likvidering praktiseres fremdeles i ulike områder av verden for å bli kvitt brysomme personer. Vanligvis fungerer dette etter hensikten.

Men i tilfellet Jesus fungerte det ikke. Henrettelsen av den fremmede på et kors løste ikke det problemet det skulle løse, men forverret det. For allerede tre dager etter at han ble henrettet begynte ryktene å svirre om at han var blitt levende igjen. De nærmeste etterfølgerne rapporterte også om at de hadde sett og snakket med den korsfestede. Den tomme grav og synet av den korsfestede lys levende overbeviste de nærmeste etterfølgerne om at Jesus virkelig var stått opp fra de døde, og at fremdeles var nær dem.

Kjernen i ryktene om oppstandelsen kan sammenfattes i tre punkter:

1. Jesus interagerte med sine venner ved sitt synlige nærvær og vanlig menneskelig kommunikasjon. 2. Jesus hadde en kropp med mange vanlige egenskaper og noen uvanlige. Det var en herliggjort kropp med påfallende evner i relasjon til den fysiske verden, og denne kroppen var en overgang til det tredje punktet. 3. Jesus fortsatte å være aktiv i denne verden helt til i dag, og for alle som søker ham og står for ham nå.

Det som taler for at disse kjernepunktene virkelig skjedde er transformasjonen eller forvandlingen som skjedde med hans etterfølgere. Opprinnelig var dette en liten gruppe med marginaliserte individer, som opplevde å bli offer for statens unåde og forfølgelse. Men i løpet av noen få generasjoner var denne lille gruppen blitt en kraft for moralsk og sosial fornyelse som var spredt til alle avkroker i Romerriket, og senere ble den til den dominerende tro. Alt dette skjedde uten at Jesu venner hadde en privilegert status. Deres eneste middel var ordene de talte og livene de levde, uten noen form for bruk av vold, og vanligvis med dødelig motstand.

Henrettelsen av Jesus var en fiasko hvis målet var å bli kvitt denne mannen. Knappe 300 år senere hadde Konstantin den store ikke så mange andre valg enn å gi opp kampen mot Jesus fra Nasaret, og innføre trosfrihet i Romerriket. Ingen person har som Jesus preget den verdensdelen vi bor i slik som Jesus har gjort det.

Jaroslav Pelikan bemerker at «Jesus fra Nasaret har vært den dominerende skikkelsen i den vestlige kulturens historie i snart 20 århundrer. Dersom det var mulig, med en spesiell slags supermagnet, å trekke ut av den historien hver metallbit som i det minste bærer et spor av hans navn, hvor mye ville da ha blitt igjen?».

Antakelig er det ikke mye som ville ha vært igjen. Hva Jesus har oppnådd gjennom historien er absolutt mirakuløst, og det roper etter en forklaring. Er det tenkelig at denne verdenskraften ville ha vært det den er om ikke Jesus hadde evnen til å berøre vanlige menneskers liv fra dag til dag? Hva er forklaringen på at Jesu vedvarende relevans for menneskene? Hvorfor betyr Jesus fremdeles så mye? Hva kan det komme av at en tredjedel av jordens befolkning identifiserer seg som kristne?

Jeg er overbevist om at Dallas Willard har rett når han skriver: «Jeg tenker vi må si at Jesu vedvarende relevans er basert på hans historisk velprøvde evne til å snakke til, til å helbrede og gi kraft til enkeltmennesker. Han betyr noe på grunn av det han har gitt og fremdeles gir til ordinære mennesker, som lever deres alminnelige liv og må hanskes med sine omgivelser. Han lover helhet i livene deres. Ved å delta i vår svakhet gir han oss styrke og meddeler gjennom sitt kompaniskap et liv som har evighetens kvalitet. Han kommer der vi er, og gir oss det livet vi hungrer etter. En tidlig rapport sier, «livet var i ham, et liv som gav mening til menneskets eksistens» (Joh 1,4). Å være livets lys, og å gi Guds liv til kvinner og menn der de er og slik som de er, er hemmeligheten til Jesu vedvarende relevans» (The Divine Conspiracy, s. 13).

Til tross for dette har Jesus forblitt den fremmede som aldri har passet inn i denne verdens politiske, økonomiske, kulturelle og religiøse systemer. Den generelle tendensen i samtida er uten tvil et ønske om å bli kvitt ham ved å overse ham eller aktivt stenge ham ute. Selve om den globale kalender teller årene fra Kristi fødsel, og dermed har gjort Kristi fødsel til det sentrale tidspunkt for hele kloden, er det likevel i ferd med å bli tabu å snakke om før og etter Kristi fødsel.

Den samme tendensen kan vi også se i media. Visstnok finnes det enda programmer på radio som gir rom for å nevne Jesu navn, men den generelle tendens på fjernsyn er adventsprogrammer som er kjemisk rene for Jesu navn. Det var ikke plass for Jesus i herberget i Betlehem, og det er heller ikke plass for ham i det moderne Norge.

Vi må også spørre om det er plass for Jesus i kirken. Det er kanskje et mer alvorlig spørsmål. For strengt tatt kan vi aldri forvente at den sekulære verden skal løfte fram Jesus. Men vi bør kunne forvente at kirken løfter ham fram slik han har gjort seg kjent gjennom historien. Men Jesus har tradisjonelt passet dårlig sammen med det religiøse etablissementet. Han ble kastet ut av sin barndoms synagoge i Nasaret, og han passer også dårlig inn i en folkekirke som er mer opptatt av å tekkes folket enn sin Herre.

Sannheten er den at Jesus passer ikke inn noe sted og i noen sammenheng. Han har aldri latt seg fange og bruke av noen, men han er den strengeste kritiker av alle som vil bruke ham til egne formål. Han er den fremmede og utstøtte, den forfulgte og marginaliserte.

I denne Kristusmessen eller julen er Jesus nærværende i verden akkurat som før, og han er nærværende på mange måter. Hans lære har en utrolig evne til å bryte i stykker alle menneskeskapte systemer. Han passer ikke inn og er derfor tilgjengelig for alle som søker ham. Hans korsfestelse og oppstandelse forkynner slutten på alle menneskeskapte systemer. Han er mennesket på korset som kaller oss til å bli ett med ham der. Han gjør seg selv tilgjengelig for den enkelte som hører om ham og søker ham.

Den politiske elite kan forkaste ham. Det kirkelige etablissement, som har så stor interesse av at tingene fortsetter som før, kan forsøke å tilpasse ham tidens krav. Media og akademia kan overse og marginalisere ham. Men Jesus vil aldri bli borte. Han kommer gjennom på tross av alt. Han er den sterkeste kritikeren av samfunnet og religionen. Religionen har mange kritikere, men Jesus har få. For han er en virkelighet som bekrefter seg selv uavhengig av sosiale «bobler», eller sosialt konstruerte samfunnsvisjoner. I all forvirring og usikkerhet, som vår tid er så full av, står Jesus fast og inviterer oss alle til en pilegrimsreise inn i hans hjerte og liv. Alle som gjør dette med ydmykhet og åpenhet, vil erfare sannheten i dette etter hvert som de tar hans liv for å være deres liv.

Velkommen fra din Himmelsal
Til denne Verdens Grædedal,
Hvor man dig intet andet bød,
End Stald og Krybbe, Kors og Død.

[ Hans Adolph Brorson ]