Verdidebatt

Er synkende tall en krise for kirken?

Hva assosierer de som blir spurt, med «et kristent livssyn»? Et kristent livssyn vil fort bli forstått som en slags pakke, men er det en Farmen-Andreas-pakke, en Kirkens Bymisjons-pakke, eller en Desmond Tutu-pakke?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Hvilket livssyn anser du ligger nærmest ditt eget?» Omtrent dette spørsmålet har et representativt utvalg nordmenn blitt stilt hvert fjerde år. De siste tallene viser at gruppen som har svart «det kristne livssynet», har gått fra nær 6 av 10 til 5 av 10. (Vårt Land 28.11.) Oppslutningen har sunket, falt eller stupt - det er en bratt nedgang på fire år.

Den norske kirkes visjon sier at vi vil være en åpen, bekjennende, tjenende og misjonerende folkekirke. Hva betyr det, i møte med disse tallene? Som folkekirke ønsker vi å dele tro og tradisjoner og lage møtesteder, på en måte som skaper tilhørighet og identifikasjon. En nedgang på 10 prosent på fire år, i antall mennesker som identifiserer seg med «det kristne livssynet», er sånn sett alvorlig for oss. Hvordan kan vi bli bedre på å være kirke av, for, med, i folket?

Beckham. Samtidig får jeg lyst til å spørre: Hva assosierer de som blir spurt, med «et kristent livssyn»? Et kristent livssyn vil fort bli forstått som en slags pakke, men er det en Farmen-Andreas-pakke, en Kirkens Bymisjons-pakke, en Desmond Tutu-pakke, en «den-lokale-presten-eller-naboen-som-sitter-i-menighetsrådet-»pakke? Hva er det man ikke identifiserer seg med? For et par år siden viste to store undersøkelser henholdsvis at kirken lå på topp i brukertilfredshet og på bånn i omdømme: Er det flere nå enn før som svarer ut fra omdømme og ikke ut fra personlig erfaring?

Jeg har møtt mange som sier de ikke har noen kristne venner – ikke som de vet om. Hvor synlige er «vanlige» kristne for sine naboer, arbeidskolleger, venner? Når de feteste korsene bæres av David Beckham, de kirkene som samler mest folk, ofte ser ut som et næringsbygg utenfra, og kristne har all slags mat og hodeplagg, må det være andre ting som gjør kristen tro synlig og merkbar for omgivelsene. Paulus snakker om «Guds godhet som driver til omvendelse», og mennesker som tar imot og gir videre Guds godhet, forandrer verden. Men for at den skal virke rekrutterende, må den ha en tydelig signatur.

Minimumsposisjon. Et økende antall definerer visstnok sitt livssyn som nærmest «det humanistiske livssyn, uten en religiøs tilknytning». Det handler kanskje også om at et humanistisk livssyn av noen blir sett på som en slags nøytral minimumsposisjon, og at åndelighet, heller enn religion, blir et slags mulig tillegg? Det er i hvert fall interessant - hvis det stemmer som jeg har lest - at Norge både har en av Nord-Europas største Alternativmesser (for nyåndelighet/alternativ religiøsitet) og samtidig en av de største human-etiske bevegelsene i forhold til folketall.

Minoritet. For en prest i Gamle Oslo er det ikke sjokkerende at bare halvparten assosierer seg med et kristent livssyn. Hos oss er vi vant til å være en minoritet blant andre minoriteter, og jeg erfarer at mange av dem jeg møter i denne bydelen, er blitt mer bevisste på hva de selv tenker og tror, i møte med det store mangfoldet. I den grad de stupende tallene handler om at flere mennesker har en økt bevissthet rundt sitt eget personlige livssyn i forhold til ulike religioner og livssyn, tenker jeg at det er positivt. Selv om det gir noen dårlige tall.

Som kristen folkekirke streber vi etter å være åpne og inkluderende - som møtested, helligsted og tradisjonsbærer - og samtidig bekjenner vi en Gud som kaller oss til omvendelse og etterfølgelse. Til å elske Gud og mennesker, radikalt og kompromissløst, i ord og handling, så det kjennes i både kropp og sjel, på bankkonto og stemmeseddel, i tidsbruk og prioriteringer. Hvor høye tall kan vi regne med å få på det prosjektet?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11.12.2012

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt