Tro, håp og vitenskap

Verken Den usynlige veven – jakten på universets skjulte kraft av Lynne McTaggart og Evolusjon – Naturens kulturhistorie av Markus Lindholm kommer i mål, men der den ene har viktige ting å melde basert på ekte forskning, bygger den andre på ønsketenkning.

Dersom alt som skjer fra barndom til biologi skyldes deterministiske prosesser og upersonlige krefter utenfor vår kontroll, ødelegger det lengselen etter mening, humanisme og toleranse?

Usynlig vev. Ifølge McTaggart viser vitenskapen at vi er del av en usynlig vev som åpner for mer enn det materielle. Hennes prosjekt startet da hun oppdaget en serie mirakler «i den forstand at de brøt tvert med hvordan vi tror verden henger sammen». Dette var blant annet alternative behandlingsmetoder, som «gode studier av homøopati» som «viste at man kunne ta en substans, vanne den ut til ikke et eneste molekyl av substansen var igjen» og bruke dette (altså rent vann) som virkningsfull medisin.

Hun forteller om flere forskere som skal ha vist at universet er en vev av forbindelser – har noe hatt kontakt, forblir det alltid forbundet uansett avstand. Resultatet viser seg i alt fra lysbehandling til at vi kan se på tvers av tid og rom, altså telepati og synskhet. Det hele fører til et New Age-orientert verdensbilde der alt henger sammen uten noe egentlig skille mellom ånd og materie. Dermed er det slik at vitenskapen ikke ødelegger Gud, men beviser «for første gang Hans eksistens – ved å påvise at det finnes en høyere, kollektiv bevissthet. Vi har ikke lenger bruk for to sannheter – vitenskapens og religionens. Vi kan skape et forent syn på verden».

Godtroende. Selv om konklusjonen kan friste og boken høres vitenskapelig ut, har forfatteren i realiteten lite innsikt i fysikk, biologi eller historie. Hun lar være å nevne de tunge innvendingene til de få forsøkene som angivelig støtter homeopati. Dermed bygger sammenhengene hun ser mer på godtroenhet enn godkjente forsøk.

Hun må stadig modifisere påstander om de overbevisende forsøkene som støtter henne. Når hun går så hardt ut fra hoppkanten med alt som skal være bevist, er det talende hvordan hun sikrer seg i landingen med i større grad å si «Det finnes de som tror at».

Dessuten anklager hun normalvitenskapen for sensur og hersketeknikk. Når den vitenskapelige verden ikke aksepterer det hun ser som ubestridelige forsøk, skyldes det tunnelsyn og totalitære trekk. Når hennes forskerhelter ikke slipper gjennom det faglige nåløyet er det ikke deres forskning, men nåløyet det er noe galt med. McTaggart nøler ikke med å bruke ord som heksejakt og sensur siden nye ideer alltid blir «sett på som kjetterske».

Befriende. Da er det en befrielse å lese Markus Lindholms bok om naturens kulturhistorie. Mens McTaggart er journalist uten spesiell fagbakgrunn, har Lindholm doktorgrad i biologi. Han formidler med engasjement at livet også handler om kultur, om læring og fortolkning. Hans anliggende er å vise at ikke alt er genstyrt automatikk, men at mye handler om læring og utvikling i samspill mellom individer og miljø. Han ønsker å legge bak seg den gamle diskusjonen om Gud eller Darwin.

For evolusjon betyr at verden «er ikke et endelig sted med endelige sannheter, men et sted som blir større og større, og der horisontene flytter seg bakover, i tråd med egen forståelse». Han understreker at evolusjon umuliggjør «monolittiske oppfatninger og forklaringer». Dette inkluderer også alle påstander av betydning for menneskesynet som at vi skal være styrt av våre gener. I stedet er bokens tese at vi samvirker med evolusjonen. Vi kan ta del i vår egen utvikling ved våre fortolkningsmåter og avveininger.

Lindholm distanserer seg fra en deterministisk og antihumanistisk oppfatning av evolusjon. Han etterlater ingen tvil om hvor sterkt han avviser den type tolkninger han mener å finne allerede hos Darwin av evolusjon som støtte til «den sterkestes rett», klasseskiller, krig og rasehygiene selv om andre tok dette svært mye lenger og Darwin var motstander av slaveriet. Det overrasker nok at en biolog i blant leser Darwin som en viss mann leser Bibelen. Overraskelsen er mindre når han tar avstand fra Richard Dawkins’ fremstilling av oss som effekter av våre gener og likevel i motsetning til annet i naturen i stand til å gjøre opprør mot dem. At mennesket er et unntak redder kanskje humanismen, men Lindholm ser det som et underlig biologisk synspunkt å gjøre oss til en «særskilt adel» blant alle arter.

Andre grøfter. Likevel mener han altså at vi ikke er offer for vilkårlige krefter. «En slik determinisme fremstår imidlertid bare som troverdig i et univers der man kan se bort fra subjektene som aktører». Så er selvsagt spørsmålet i hvilket univers man ikke kan se bort fra dette, hvis alt følger ufravikelige naturprosesser.

En av Lindholms styrker er hans iver, selv om den noen ganger også blir en svakhet. Han ønsker så sterkt å styre unna deterministiske grøfter at han står i fare for å gå i andre grøfter. Når han snakker om at noe nytt først kan få genetisk fotfeste og økt tilpasningsevne når det finnes en «latent forventning» hos arter og individer, står han i fare for å personifisere naturen ved å tillegge biologien subjektive behov. Man aner Lindholms bakgrunn som Steinerskolelærer når han synes å se en slags bevissthet eller åndelighet i naturen.

Ufullført evolusjon. Det handler nok også om tro og håp når Lindholm hevder at evolusjon er «den naturvitenskapelige begrunnelsen for toleranse». At evolusjonen ikke er ferdig, formaner oss til moderasjon og «utfordrer alle statisk-totale forklaringer om hvordan verden henger sammen – både de te-istiske og de a-teistiske.»

Siden vi alle ser nye ting som «holder på å bli til» og dermed har noe å lære bort, er evolusjon «garantisten for fortsatt humanisme». Men at vi er underveis biologisk er ikke et argument for at vi bør være underveis kulturelt. Veien fra er til bør kan ikke bygges av gode forsetter. Og uten en slik vei kan ikke evolusjon garantere verdier, enten man tenker dem som Darwin eller som Lindholm. Han konkluderer høystemt med verdier mange vil være enige om, men de følger ikke av vitenskapelige funn.

Skal vi lete etter verdier, må vi nok fortsatt gå andre steder enn til vitenskapen.

FØRST PUBLISERT PÅ VÅRT LANDS KULTURSIDER 10.12.2012