Der det skjer, når det skjer - en “smart” hverdag.

Det er jo tvingende livsnødvendig å holde seg oppdatert på Fjesboka, twitter og hva det måtte være.  Disse telefonene er jo fulle av såkalte “apps”, altså programmer som holder deg oppdatert med ting du ikke visste du behøvde å vite noe om.  På bussen, T-banen, trikken og toget sitter alle og ser ned i hånden.  På dette magiske vidunderet som altså holder deg “oppdatert”.  Og skulle man ikke ha behov for denne oppdateringen der og da, så har man “apps” som kan underholde deg på andre områder i form av spill og annet.  Og fremfor alt må man ha mobilen liggende foran seg i alle møter, det være seg av privat karakter eller i jobbsammenheng!  Det kunne jo komme en viktig telefon eller beskjed eller oppdatering!  Selv jobber jeg i et firma hvor det å få en oppringing midt i et møte er selve toppen av  lykke!  “Himmel og hav - se så viktig jeg er!  Denne telefonen bare MÅÅÅÅÅ jeg ta!”

Jeg har hittils klart meg med et to år gammelt svensk-japansk produkt, men som på tross av sin 3“ store skjerm, wifi og annet snask altså var håpløst utdatert.  Det var jo ingen smartmobil!  Og ingen smartmobil, ingen smart mann!  No apps - no life!!!!!!

Ok, i høst tok jeg det store spranget.  Man forventer jo effektivitet og at man følger med i tiden, må vite!  Jeg gakket av sted til den lokale mobilpusheren og kom ut med et lekkert og helstøpt produkt fra Taiwan, utstyrt med operativsystemet Android fra Google.  Vel hjemme ble produktet startet opp, etter litt plunder med å finne ut hvor simkortet skulle sitte og hvor minnekortet skulle stikkes inn.  Så - etter et par minutter med produsentens logo flashende mot meg så var hele greia i gang.  Gmail-konto?  Hæh?  Ok, det ble opprettet en slik konto ellers fikk jeg jo ikke tilgang til Google Play, noe som visstnok er nødvendig for å få kjøpt og lastet ned allskens apps og annen dritt man i dagens samfunn simpelthen er nødt til å ha.  Og se; telefonen var full av ting jeg ikke fatter jeg har klart meg foruten!  7digital, Dropbox, Google Talk, HTC Hub, Lokalt, Locations, Navigering, Maps, Twitter og SoundHound, bare for å nevne noen.

Min gamle mobil hadde taster.  T-a-s-t-e-r.  Noe som gjorde at jeg klarte å skrive noenlunde forståelige meldinger i et forholdsvis høyt tempo.  Nå er det skjermtastatur som gjelder!  Eller “touch” som det heter på nynorsk.  Vel, jeg satte i gang.  Noen usammenhengende og uforståelige ord kom frem på skjermen.  Gdnghg, fgo bkart npoe.  Javel ja, her må man inn i innstillinger.  Og er det noe disse så inn i granskauen smarte telefonene er fulle av så er det nettopp innstillinger.  Det er innstillinger for gudene vet hva!  Etter litt plunder (og noen heftige ord som ikke kan gjengis på vd.no pga altfor mange lettkrenkede og sarte sjeler), så fikk jeg altså klargjort spetakkelet for norsk språk og ordforslag.  Men disse tastaturene må være utviklet for hender og fingre som kun en sju år gammel pianist har!  Mine pølsefingre deiset borte i flere bokstaver samtidig og de merkeligste ord dukket opp på skjermen.  “Hei” ble til “Heime”, “jeg” ble til “legge”, “kommer” ble til “lønner” og “snart” ble til “smart”.  “Heime legge lønner smart”.  Og smarten insisterte på at jeg mente “Øksen” når jeg skulle skrive stedsnavnet Økern.  Jaha, jeg måtte visstnok trykke på det riktige ordforslaget som dukket opp på en linje lengre ned.  Jeg ga opp og - etter å ha herjet rundt på mobilen - ringte vedkommende  og sa at jeg snart var på Økern.  Eller Øksen, om du vil.

Men mobilen forteller meg faktisk hvordan været er!  “-9.  Kaldt" sier skjermen til meg. Som om jeg ikke visste at ni minusgrader er kaldt, spesielt i Oslo.

Noe annet fullstendig fantastisk er at denne telefonen faktisk vet hvor du er, om du ikke skulle vite det sjøl.  Google følger deg og vet at du ofte går dit og dit og tar den og den bussen.  Veldig greit hvis minnet ditt svikter en vakker dag, så kommer store Google til unnsetning!  Og fremfor alt så vet Google hva du bruker mobilen til!  Sjekk denne listen, gjengitt fra dinside.no:

Google kan blant annet samle inn: 

Informasjon om enheten du surfer med. For eksempel telefonnummeret og mobilnettverket ditt om du bruker telefonen, samt hva slags PC, mobil eller nettbrett du bruker.

Informasjon om hvordan du bruker Google-tjenestene. De lagrer blant annet hva du søker etter, din unike IP-adresse og når søkene blir gjort.

Informasjon fra telefonloggen din, som nummerne du ringer, når du ringer og hvor lange samtalene er. Det lagres også annen informasjon fra enheten din, som når programmer klikker og det de kaller "systemaktivitet".  Det står ikke spesifisert om dette dreier seg om telefoner med Googles operativsystem Android, men det får vi anta.

Informasjon om hvor du befinner deg, om du bruker noen av Googles tjenester som vet dette. Google har rett til å bruke flere metoder for å finne ut hvor du er, ikke bare GPS.

Informasjon fra informasjonskapsler ("cookies"), både fra deres egne nettsider, og sider som bruker annonser eller andre funksjoner fra Google. Det vil si at Google kan vite ting om deg når du for eksempel besøker en nettavis som bruker Google-annonser eller en side som har en Youtube-video i seg.

Så hva sitter vi igjen med? I hovedsak to ting:  Du må love å følge Googles regler, men Google trenger ikke love deg noen ting.  Google må få vite hva de vil om deg, men skal ikke dele alt med alle.  Kan du leve med dette, kan du leve med Google. 

Det er slutt mellom Google og meg.  Det var et kort og stormfullt forhold.  Mitt gamle svensk-japanske produkt er nå utstyrt med nytt batteri, og et langt og kjærlighetsfullt forhold har igjen våknet til liv.  Og i skuffen ligger en smartmobil som sikkert lurer på hvor jeg er.