Verdidebatt

De brennende hjerters sak

Vil vi misjon? Brenner våre hjerte for at andre skal få høre evangeliet om Jesus og ta imot ham? Hva med misjonen og de siste tider? Ved et utdrag av et stykke av Carl Fr. Wisløff "Misjonen og Jesu gjenkomst" ønsker jeg å belyse disse spørsmålene:

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

”Misjonen er de brennende hjerters sak. En sak for dem som selv vet hva det er å være frelst, og som derfor lever i bønn og arbeid for at andre må bli vunnet for Jesus.

Nå kommer vi til det bibelstedet som på en egen måte setter misjonen i sammenheng med Jesu gjenkomst. I Peters annet brev, det tredje kapitelet, står det merkelige ord om dette verdensløps avslutning. Herrens dag skal komme som den tyv, står det. Da skal himlene forgå med et veldig brak; brennende skal himmellegemene gå i oppløsning, og når vi vet at dette forestår, hvor hellig og gudfryktig må dere ikke da ferdes, ”dere som venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den!”

For et uttrykk: Vi skal fremskynde den dagen da Gud setter det siste punktum for dette verdensløp. Klarere kan det vel ikke bli sagt at det er en sammenheng mellom misjonen og Jesu gjenkomst. Han kommer, ja han kommer! Han venter ennå på at det mål skal bli nådd som han har satt. Og vi skal få være med og fremskynde den dagen da målet er fullt og denne husholdning tar slutt!

Jeg må innrømme at det er mye her som jeg ikke helt forstår. Men vi holder oss til Guds ord.

En merkelig sak er det at små fattige mennesker skal få være med på noe så stort og merkelig.

Jeg leste en gang en liten fortelling noen hadde laget. Jesus var kommet i himmelen, sto det – og nå ville englene vite hva som skulle skje. Ja, sa Jesus, nå skal jeg sende noen ut over hele jorden for å forkynne hva jeg har gjort for dem, så de kan bli frelst. Dette var englene glade for å høre, skjønt de har aldri vært fortapt og fatter derfor heller ikke til bunns storheten og rikdommen i frelsen. Men så sa de: Hvem skal du sende? Jeg har nettopp sendt dem, sa Jesus – jeg sendte Peter, Johannes og alle de andre displene mine. Nei, men kjære Jesus, sa englene, sendte du dem? Peter som har sviktet sånn, sendte du ham-? Jesus svarte: Jeg har ingen andre -. Men jeg skal være med dem.

Pontoppidan er visst inne på noe av det samme når han sier: Kunne ikke Gud ha sendt englene som sine sendebud? De farer ikke vill i lærespørsmål, og de har ingen familie som koster tid og penger å fø på -. Men nei, han gjorde ikke det. Han sendte slike som deg og meg.

Det er mer å si om misjonen og Jesu gjenkomst. Nå skal jeg driste meg inn på på et område i Guds ord som kan være vanskelig å tolke, og hvor det er mange forskjellige meninger. Det er i det hele tatt mangels slags tanker om de siste ting. Mye av det som blir sagt, virker som fantasterier. Men skal vi av den grunn la dette området ligge? Jeg tror ikke det.

Jeg vil driste meg til å si litt om tusenårsriket. En hører ikke mye om det nå for tiden. I min ungdom var det annerledes, bibeltimer og bibelforedrag om de siste ting var ofte framme i kirke og bedehus.

La oss da lese det som står i Johannes åpenbaring kapittel 20: ”Og jeg så en engel som steg ned fra himmelen, som hadde nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i sin hånd. Han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år og kastet ham i avgrunnen og lukket til og satte segl over ham, for at han ikke lenger skulle forføre folkene inntil de tusen år er til ende; og etter den tid skal han løses en kort stund. Og jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom; og jeg så deres sjeler som var halshugget for Jesu vidnesbyrds og for Guds ords skyld, og dem som ikke hadde tilbedt dyret og dets billede, og ikke hadde tatt merket på sin panne og på sin hånd; og de ble levende og regjerte med Kristus i tusen år.”

Slik står det. Underlige ord er det – ikke overraskende at de har vært tolket svært forskjellig ned gjennom tidene. I den eldste kristentid tok de dette ordet realistisk, og ventet en fredstid som skulle komme og avløse vår tidsalder med dens ondskap og undertrykkelse. De kristne var en forfulgt liten flokk, og så ordene hos Johannes som et fremtidshåp.

Men så seiret kristendommen. Slik så det ut. Keiseren ble en døpt kristen han også. Etter hvert kom de til å se annerledes på tusenårsriket. Augustin kom med den tolkning som dominerte i lange tider: De tusen år er et symbolsk uttrykk for kirkens tidsalder på jorden; at noen ”ble levende” vil bare si at de ved troen og dåpen ble åndelig sett levende og lagt til kirken.

Vi kan ikke gå mer inn på dette. La meg få tilstå at jeg selv en tid regnet med at Augustins oppfatning var den riktige. Men så tok jeg Augustins bok ”Om Guds stad” for meg og leste i 20. bok hans tolkning av Johannes åpenbaring kap. 20. Og så leste jeg Åp. 20 på nytt. Da kunne jeg ikke lenger tro på Augustins tolkning. Det er klart at ordene ”ble levende” ifølge grunnteksten vil fortelle om en engangs-hending, noe som hendte – skal hende – på en bestemt tid. Det går ikke an å la ”levendegjørelsen” være noe som skjer i løpet av kirkens historie. Ordet taler om et tusenårsrike som skal komme.

Men hvordan skal vi oppfatte ordet om tusenårsriket? Før jeg kommer med min tolkning, vil jeg få si følgende: Jeg har lovet meg selv at jeg skal ikke bli usams med noe kristent menneske om noe som har med de siste tider å gjøre. La meg bruke et billede: Jeg tenker meg at en norsk gårdbruker har fem sønner som har reist til Amerika, hvor de har slått seg opp. Så skriver gamlingen og ber dem komme hjem en tur. Jeg har bygget om husene nå, sier han – kom og se hvordan vi har det. Vel, så sitter de fem karene en dag på Amerikabåten med fars brev mellom seg. Jeg tenker han har gjort det slik, sier den ene, for se hva som står her -. Nei mener du det, sier den andre, les her så skal du se det er ment annerledes. – La oss ikke bli uenige om dette, sier en tredje, for nå er vi snart hjemme, så får vi se!

De siste ting er ikke av de trossannheter som frelsen er bygget på. Her må vi kunne se forskjellig på det. La oss snakke om det mens vi er på reise – for snart skal vi få se hva som skjer!

Det skal komme en tid da Gud setter sperre for Satans makt og lar en merkelig misjonstid komme på jorden. På forhånd har han hentet sine til seg, de døde i Herren og de levende Guds barn er rykket opp og er hos Herren. 1. Tess 4,15 ff.

Under disse veldige begivenheter er noen blitt omvendt og forkynner så evangeliet.

Mon ikke dette er stedet hvor vi skal finne Israels plass i misjonens historie? Jeg tror det, og den oppfatningen er gammel i kirkens historie.

Se hva apostelen sier: Han forkynner oss ”en hemmelighet” (gresk: mysterion) – det vil si noe som vi ikke hadde kunnet tenke oss til, men som Gud har latt sin apostel vite ved en spesiell åpenbaring. ”Jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmlighet – at forherdelsen delvis er kommet over Israel, inntil fylden av hedningene er kommet inn, og således skal hele Israel bli frelst, som skrevet er: Fra Sion skal redningsmannen komme.” Rom. 11,25 ff.

Når det fulle tall av hedninger er kommet inn, da skal Israel bli frelst. Men akkurat som Israels folk nå i det store og hele avviser Jesus som Messias, så skal det komme en tid da dette folks store flertall vender seg til Jesus.

Ved deres fall er frelsen kommet til hedningene, heter det. Rom. 11,11. Israel vendte seg bort fra Herren Jesus, og så gikk ordet til hedningene, også til vårt folk. Men en dag skal det bli annerledes. ”Er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse, hva annet vil da deres antagelse bli enn liv av døde?” Rom. 11,15. ”Men når deres fall er blitt til rikdom for verden, og tapet av dem er blitt til rikdom for hedningene, hvor mye mer vil da deres fulltallighet bety.” Rom. 11,12 (etter Acta-oversettelsen).

I den tid vi kaller tusenårsriket skal det bli en stor innhøstning, og Guds gamle folk skal være et vitnesbyrd for alle folk – en misjonstid uten like.

Jeg må tenke på hva en tysk lærer sa til meg en gang: Det er merkelig med en jøde som lever i tro på det Gamle testamente; blir han omvendt og får plasert Jesus inn i sammenhengen som frelser og Messias, da behøver du ikke sende ham på bibelskole – da har han alt sammen klart for seg. – Det var saktens en overdrivelse. Men noe var det vel i det han sa. Guds gamle folk som talsmann for evangeliet om Jesus – å, det skal bli en rik tid!

Likesom all dør i Adam, så skal alle bli levendegjort i Kristus, står det i 1. Kor. 15,22. ”Men hver i sin avdeling (Acta-overs.: i sin tur): Førstegrøden er Kristus, deretter skal de som hører Kristus til bli gjort levende når han kommer. Så kommer enden, når han overgir riket til Gud, Faderen - -.”

Vi så i Matteus 28 at den Treenige Gud overga all makt til Sønnen, for at alle frelseskrefter skal settes inn på dette at mennesker skal bli frelst. Og så en dag er hele dette veldige forløp av begivenheter avsluttet, og da skal Sønnen legge alt inn under Faderen. Da er denne tidsalder slutt.

Salig er den som hører Jesus til og får være med den dagen. Ja, salig er den som får være med allerede i denne tid, og kalle mennesker til tro på Jesus.Vi er med i en stor sammenheng! Vi er ledd i en veldig rekke av store ting som skal skje!

Det er godt å tenke på dette. For vi synes jo ofte at vi lever i en mørk tid. Her er mye motstand mot evangeliet, sterke krefter arbeider målbevisst på å utrydde kristentroen i folket. La ingen lukke øynene og drømme seg bort fra virkeligheten, for så ille er det.

Men hva så?

Jeg stanset nylig ved ordene hos profeten Habakuk, det tredje kapittel mot slutten. Der står det:

”For fikentreeet springer ikke ut, og vintreet bærer ikke, oljetreets frukt slår feil, og markene gir ingen føde; han (fienden) har utryddet fårene av kveen, og det finnes ikke fe i fjøsene.”

Kan du tenke deg et krassere bilde på ødeleggelse og elendighet?

Men så kommer det i følgende vers:

"Men jeg vil fryde meg i Herren, jeg vil juble i min frelses Gud. Herren, Israels Gud, er min kraft, han gjør mine føtter som hindenes og lar meg skride fram over mine høyder."

Det er håp tross alt!

Ja, Herren skal seire til slutt. Så la oss se opp til ham med håp og med jubel.”

(Avskrift av slutten av et stykke i boken ”Utvelgelsen i Kristus” av Carl Fr. Wisløff (Lunde forlag). Stykket heter ”Misjonen og Jesu gjenkomst” og utdraget er fra s83-89.)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt