Jan Bording

57

Den Ensomme Kirkegjenger

Publisert: 16. jan 2010

Dette er min personlige kirkehistorie:

Fra jeg var 14 til jeg var 18 gikk jeg fast til gudstjeneste i Lørenskog kirke. Når den var full rommet den 220 mennesker, den var skjelden mer enn halvfull. Jeg ble ikke kjent med noen av de som gikk der uten at jeg kjente dem utenfra.

Så gikk jeg to år i Tempe og Valene småkirke i Trondheim som student på NTH. Jeg snakket ikke med noen. Etter to år kom jeg i snakk med en klassekamerat på NTH. Det viste seg at han også gikk i Tempe og Valene småkirke. Vi hadde ikke sett hverandre.

Så gikk jeg i 4 år på Bakklandet,  to år i nedre Enebakk... Ingen.

Men så, i Lillestrøm, ble jeg kjent med prestene, personlig. Det gjorde en enorm forskjell. Plutselig så jeg en jeg kjente på Gudstjenestene. Denne praksisen fortsatte jeg i Mandal, og den virker.

Når jeg likevel har vært sammen med mange kristne hele denne tiden skyldes det at jeg har gått i ungdomsklubber, bibelgrupper, menighetsgrupper osv. Det er her jeg har hørt vitnemål, her jeg har lært om Gud, her jeg har vist hvem jeg selv er, her jeg har vært en del av et fellesskap.

Så hvor er de helliges forsamling som Bibelen sier vi ikke skal forsømme? Jeg er ikke i tvil. Det er i gruppene Den hellige ånd får utfolde seg. Det er de helliges forsamling.

Men hva er det da kirken driver med. Den arrangerer ikke disse gruppene, den prioriterer ikke at vi ser hverandre. Den lager sine forestillinger og teller nidkjært tilhørere. Hele forsamlingen på benkene kan samles i et tall. 120 - bra, det er over normalen. Hva om vi engasjerer hornorkesteret, da kommer det flere.

Men tenk så fint det kunne være om flere kunne reise seg opp i kirken og snu seg mot forsamlingen og dele noen egne tanker, vise hvem de er. Da kunne flere bli synlige i kirken. Tenk om prestene lagde plass ved siden av seg ved alteret. Tenk om kirken prioriterte kirkekaffen like høyt som ritualene. Tenk om den prioriterte enkeltmennesker.

Det er enda håp - tror jeg. Viljen er der, men man er så redd for å bryte med tradisjonen. Og så er det blitt så mange som ser ritualene som viktigere enn ånden. Det kan gå den ene eller den andre veien, men det ser ikke bra ut.

Men til deg ensomme kirkegjenger: Du finner ikke det du leter etter i gudstjenestene. Finn et sted hvor kristne samles og ser hverandre. For det er de helliges forsamling.

Kommentar #1

Rolf-Erik Pedersen

17 innlegg  1884 kommentarer

RE: Den Ensomme Kirkegjenger

Publisert nesten 12 år siden
16.01.10 kl. 10:33 skrev Jan Bording:

Men til deg ensomme kirkegjenger: Du finner ikke det du leter etter i gudstjenestene. Finn et sted hvor kristne samles og ser hverandre. For det er de helliges forsamling.

 ****

Når sant skal sies så sliter jeg vel ikke akkurat ned kirkebenkene.  Delvis fordi jeg er "allergisk" mot orgelmusikk, delvis fordi søndagene er mine daffe-rundt-i-joggebukse-og-må-slettes-ingen-ting dager. 

Men når jeg først er i kirken så setter jeg faktisk pris på min forholdsvis anonyme tilstedeværelse, og kan konsentrere fullt og helt om gudstjenesten.  Av og til er det godt å kunne lytte til guds ord en times tid, uten å måtte være så veldig sosial.  Men ja, det kunne til tider være ønskelig med at menighetsmedlemmene også fikk slippe til i selve gudstjenesten, og ikke bare presten i sin morsomme kjole.

Kommentar #2

Espen Dahlgren Doksrød

13 innlegg  204 kommentarer

Spennende

Publisert nesten 12 år siden

Det er dyrekjøpte erfaringer for din del, men for en prestespire veldig spennende lesning fra et perspektiv jeg tror veldig mange kan kjenne seg igjen i. De helliges forsamling synes jeg du har en veldig god definisjon på, noe man må legge et langt større fokus på i DnK.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere