Verdidebatt

Hvorfor begrenses demokratiet?

Hvorfor er man så redd for å la staten drive næringsvirksomhet? Det er en klar løsning på arbeidsløshet og økologi. Det kan også frigjøre oss fra reklamens støy, og sannsynligvis gi oss et bedre liv, så hvorfor er den tanken forbudt?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

De som ikke jobber i det offentlige i dag lever ikke i et fullt demokratisk styrt samfunn. Hvis Røkke har en dårlig dag kan tusen mennesker miste jobben, kanskje måtte bryte opp fra stedet de bor, kanskje måtte gå over i en evig trygdetilværelse. Var det ikke nettopp slike situasjoner vi burde unngå med demokratiet?  Samlet ikke Harald Hårfagre landet for at vi skulle slippe småkongene?

Et tankeeksperiment:

Den norske stat bestemmer seg for selv å lage og drifte alle veier og jernbaner med egne bedrifter, men man vil ikke tilbake til det gamle veivesenet. Først opprettes en egen bedrift som skal konkurrere med de private. Universiteter og fagfolk koples inn. Målet er å skape en bedrift som er minst like effektiv som de private og samtidig har en klar demokratisk profil. Man arbeider med organisasjon, motivasjon og bedriftskultur. En virkelig lekkerbisken for de universiteter som mener å kunne noe om dette. Her er et prosjekt som ikke bare blir til dokumenter.

Når man så er rimelig fornøyd, lager man en overgangsplan og bestemmer at innen en viss dato skal alle offentlige veiproduksjoner gjøres av egne bedrifter. Man tilbyr seg å kjøpe opp de private bedriftene slik at flest mulig kan fortsette den jobben de gjør, bare med en ny arbeidsgiver. Det er ingen grunn til overpris, ingen andre kan overta bedriftene. Etter hvert eier staten alle bedriftene. For å opprettholde kreativiteten åpnes det for at alle med nye ideer får prøve seg med en liten enhet i konkurranse med de andre. Bonuser og belønninger regner. Man satser alt på en kultur av gå-på humør og entusiasme.

Den første gevinsten nå er at veier blir billigere. Man har fordel av stordrift og jevnt tilsig av arbeid. Veier blir bygd ut fra hvor mange mann man har. Alle er i arbeid hele tiden. Ingen trenger lenger astronomiske lønninger, ingen trenger salgsapparater.

Neste gevinst er at en stor gruppe mennesker som før levde et ganske usikkert liv nå har en trygg arbeidsplass med mening. Det er morsommere å bygge veier for landet enn å tjene penger til en entrepenør.

En helt ny gevinst kommer ved at man nå fritt kan ansette de arbeidsløse og delvis trygdede som er i stand til å bidra med veibygging.  En person som bare kan yte 50% er en belastning for en bedrift, men en pluss for en statsbedrift siden staten ellers måtte ta seg av hele underholdet. I dagens økonomi er det jo et problem å sette arbeidsløse i arbeid fordi man da tar jobbene fra de som vanligvis blir betalt for det arbeidet. Når staten bygger alle veier er ikke det lenger noe problem. Enhver ekstra innsats blir en meter mer vei. Kanskje en ide for fengslene?

Går dette bra tar man neste næring.

Det store problemet er å bygge bedriftskulturer som er vaksinert mot en byråkratisk tankegang. De nye bedriftene må praktisere demokrati på arbeidsplassen og de må ha muligheter og evne til å belønne ekstra innsats. Ingen sies opp, men de attraktive stillingene gis på åremål til de som yter mest.

Hva taper man? Jo, de som før tjente store penger på private bedrifter må finne seg i å bli lønnstakere med normallønninger som oss andre. Det blir vanskeligere å finne stoff til Se og Hør og avisene kan ikke lenger skrive hver dag om finanskriser for se - de er borte.

Så hvorfor er dette en umulig tanke for dagens politikere?

Jeg bare spør.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt