Jan Bording

57

Hvorfor begrenses demokratiet?

Hvorfor er man så redd for å la staten drive næringsvirksomhet? Det er en klar løsning på arbeidsløshet og økologi. Det kan også frigjøre oss fra reklamens støy, og sannsynligvis gi oss et bedre liv, så hvorfor er den tanken forbudt?

Publisert: 3. des 2012

De som ikke jobber i det offentlige i dag lever ikke i et fullt demokratisk styrt samfunn. Hvis Røkke har en dårlig dag kan tusen mennesker miste jobben, kanskje måtte bryte opp fra stedet de bor, kanskje måtte gå over i en evig trygdetilværelse. Var det ikke nettopp slike situasjoner vi burde unngå med demokratiet?  Samlet ikke Harald Hårfagre landet for at vi skulle slippe småkongene?

Et tankeeksperiment:

Den norske stat bestemmer seg for selv å lage og drifte alle veier og jernbaner med egne bedrifter, men man vil ikke tilbake til det gamle veivesenet. Først opprettes en egen bedrift som skal konkurrere med de private. Universiteter og fagfolk koples inn. Målet er å skape en bedrift som er minst like effektiv som de private og samtidig har en klar demokratisk profil. Man arbeider med organisasjon, motivasjon og bedriftskultur. En virkelig lekkerbisken for de universiteter som mener å kunne noe om dette. Her er et prosjekt som ikke bare blir til dokumenter.

Når man så er rimelig fornøyd, lager man en overgangsplan og bestemmer at innen en viss dato skal alle offentlige veiproduksjoner gjøres av egne bedrifter. Man tilbyr seg å kjøpe opp de private bedriftene slik at flest mulig kan fortsette den jobben de gjør, bare med en ny arbeidsgiver. Det er ingen grunn til overpris, ingen andre kan overta bedriftene. Etter hvert eier staten alle bedriftene. For å opprettholde kreativiteten åpnes det for at alle med nye ideer får prøve seg med en liten enhet i konkurranse med de andre. Bonuser og belønninger regner. Man satser alt på en kultur av gå-på humør og entusiasme.

Den første gevinsten nå er at veier blir billigere. Man har fordel av stordrift og jevnt tilsig av arbeid. Veier blir bygd ut fra hvor mange mann man har. Alle er i arbeid hele tiden. Ingen trenger lenger astronomiske lønninger, ingen trenger salgsapparater.

Neste gevinst er at en stor gruppe mennesker som før levde et ganske usikkert liv nå har en trygg arbeidsplass med mening. Det er morsommere å bygge veier for landet enn å tjene penger til en entrepenør.

En helt ny gevinst kommer ved at man nå fritt kan ansette de arbeidsløse og delvis trygdede som er i stand til å bidra med veibygging.  En person som bare kan yte 50% er en belastning for en bedrift, men en pluss for en statsbedrift siden staten ellers måtte ta seg av hele underholdet. I dagens økonomi er det jo et problem å sette arbeidsløse i arbeid fordi man da tar jobbene fra de som vanligvis blir betalt for det arbeidet. Når staten bygger alle veier er ikke det lenger noe problem. Enhver ekstra innsats blir en meter mer vei. Kanskje en ide for fengslene?

Går dette bra tar man neste næring.

Det store problemet er å bygge bedriftskulturer som er vaksinert mot en byråkratisk tankegang. De nye bedriftene må praktisere demokrati på arbeidsplassen og de må ha muligheter og evne til å belønne ekstra innsats. Ingen sies opp, men de attraktive stillingene gis på åremål til de som yter mest.

Hva taper man? Jo, de som før tjente store penger på private bedrifter må finne seg i å bli lønnstakere med normallønninger som oss andre. Det blir vanskeligere å finne stoff til Se og Hør og avisene kan ikke lenger skrive hver dag om finanskriser for se - de er borte.

Så hvorfor er dette en umulig tanke for dagens politikere?

Jeg bare spør.

Kommentar #1

Rune Huseby

1 innlegg  1081 kommentarer

Publisert nesten 9 år siden
Jan Bording. Gå til den siterte teksten.

Så hvorfor er dette en umulig tanke for dagens politikere?

Du gir et hint om det litt lenger opp, og du skrev et bra innlegg om det i 'Politiets byråkratiske problem'; det er ingen som tror man klarer finne noen vaksine mot byråkrati. Og å komme rundt dette byråkratiproblemet vil ha alt å si for å få din markedsmodell til å være bærekraftig. 

Og prisen for å feile er for stor til at noen seriøse politikere vil tørre prøve. 

Kommentar #2

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

Brannslukking

Publisert nesten 9 år siden

Politikk idag preges mer av å foreta defensive trekk på bakgrunn av en allerede etablert modell; her føler man større sikkerhet enn å foreta rent offensive trekk. Valget qua politisk kategori er ikke hva det engang var. Man opplever at fallhøyden er for stor --- for så kan man ikke falle tilbake på forklaringer à la "iboende systemiske svakheter som vi må leve med."

Ellers synes jeg Bording skal ha honnør for å stille spørsmål som svært få tør å stille.

Kommentar #3

Jan Bording

57 innlegg  2503 kommentarer

Publisert nesten 9 år siden
Rune Huseby. Gå til den siterte teksten.

det er ingen som tror man klarer finne noen vaksine mot byråkrati.

Det er nok her problemet ligger ja, men jeg er ikke like pessimistisk som deg når det gjelder løsningen. Jeg jobbet i Televerket da det ble bestemt at det skulle privatiseres. I løpet av et par år la de om mye av byråkratiet og doblet effektiviteten slik at det skulle passe i den private verden. Så det er mulig, men man må ville.

Kommentar #4

Mons Henrik Slagsvold

160 innlegg  2436 kommentarer

Trygghet.

Publisert nesten 9 år siden

I min ungdom var det slik at fikk du jobb i Televeket, Postverket, ved jernbanen o.l. var du sikret for livet. Du hadde jobb i STATEN og intet ondt kunne vederfares deg hva økonomisk trygghet angikk. Slik er det ikke lenger. Statsdrift var ikke hensiktsmessig. Du husker sikkert Jernverket i Mo i Rana. Bevilgningen av de siste 40 mill. for å sikre arbeidsplassene. Lommerusk idag, men den gang en viktig spiker i kiasta for statlig næringsvirksomhet.

I prinsippet er jeg enig med deg. Men det er et problem i denne forbindelsen som har mer med mennesker og den menneskelige natur å gjøre enn med selve ideen om statsdrift. Mest ekstremt så man dette i Sovjet. Husker en vitsetegnig fra vittighetsbladet Krokodill. En flere meter lang spiker henger i en kran og fabrikkens sjef peker opp og sier: "Vi er helt i rute med planøkonomiens pålegg om å produsere 5 tonn spiker i året"

Kommentar #5

Jan Bording

57 innlegg  2503 kommentarer

Publisert nesten 9 år siden
Mons Henrik Slagsvold. Gå til den siterte teksten.

I prinsippet er jeg enig med deg. Men det er et problem i denne forbindelsen som har mer med mennesker og den menneskelige natur å gjøre enn med selve ideen om statsdrift.

Du har jo helt rett i dine historiske poenger, men personlig tror jeg heller det har med bedriftskultur enn menneskelig natur å gjøre og nettopp eksempelet med Televerket viser at systemet er mulig å endre. Når det gjelder Sovjet virker det mye lettere å forklare hvorfor det gikk galt, der var alt styrt ovenfra. Hørte nettopp om et sovjetisk verft der det lå båter strødd rundt hele verftet som var produsert etter en plan ovenfra, men som ingen ville ha.

Jeg har 20 år i Staten og snart 20 år i det private bak meg og de klart verste eksemplene jeg har sett av "byråkratis" er i store private selskaper.Men det skyldes mest nye "revolusjonerende" styringsmodeller. Det er egentlig det som skremmer mest, for det kan tyde på at organisasjon enda er en ung vitenskap. De som skulle kunne dette, kanskje ikke de kan det heller.

Jeg tror at byråkrati og selvstendig ansvar er hovedmotpolene her. I staten fikk man lederstilling ut fra ansenitet og mistet den aldri. Det tror jeg var roten til mye av det onde. En leder burde ha ansvar og sitte på åremål, fylles ikke forventningene må en annen få forsøke seg.

Kommentar #6

Per Steinar Runde

229 innlegg  2476 kommentarer

Megalomani, sentralisering og pampevelde - privat som offentleg

Publisert nesten 9 år siden
Jan Bording. Gå til den siterte teksten.

Den norske stat bestemmer seg for selv å lage og drifte alle veier og jernbaner med egne bedrifter, men man vil ikke tilbake til det gamle veivesenet. Først opprettes en egen bedrift som skal konkurrere med de private. Universiteter og fagfolk koples inn.

Statens vegvesen er ikkje nedlagt, men ein har skilt ut eit eige, statleg heileigd selskap, Mesta, som konkurrerer om anleggs- og vedlikehaldsoppdrag på linje med private selskap.

Privatisering av statlege selskap med ansvar for viktige samfunnsoppgåver som kraftforsyning, kommunikasjon og tryggingstiltak kan lett gå for langt, fordi private selskap kan vere mest opptatt av eiga forteneste og ikkje ser på kva som er best for heile samfunnet, og fordi det offentlege bør ha monopol på maktbruk. Så langt synest eg du har rett. Men risikoen for megalomani, sentralisering og sektortenkning synest å vere større for offentleg sektor enn for den private, fordi både stordrift og sentralisering kan sjå så rasjonelt og kostnadseffektivt ut på papiret. Men røynslene både frå den "ekte" sosialismen (kommunismen) og frå sosialdemokratiet har vist at byråkratiet esar ut i takt med størrelsen og likeså avstanden mellom pampane på toppen og arbeidarane på grunnplanet. Eksempla på dette er legio: Kommunerevisjonen, organiseringa av sjukehus som "føretak" med regional styring og NAV-reformen. Alle skulereformane har ført norske elevar frå toppskiktet til under middels innan OECD-området og samanslåing av lensmanns- og politidistrikt har vore grunngitt med behov for meir synleg politi, men har ført til færre. Kommunefusjonar blir grunngjevne med behov for meir kompetanse og større fagmiljø innan til dømes barnevernet, medan heilt ferske undersøkingar viser at sjølv dette fungerer best i små kommunar. 

Når det gjeld produksjonslivet, kjenner eg best maritim sektor på Sunnmøre, der nokre middels store (etter norsk målestokk) bedrifter dreg lasset, men er avhengige av og samarbeider med mange private underleverandørar, som både har spesialisert seg på kvar sine nisjeprodukt og er svært fleksible fordi dei er små og skapt av ein "Petter Smart"-gründer.

Alt i dag disponerer det offentlege storparten av verdiskapinga i samfunnet, men det er ikkje dermed sagt at bruken av desse midlane alltid er like demokratisk eller fornuftig. Det blir lett nokre få personar på toppen som bestemmer det meste, og ofte meir bestemt av eigen ideologi enn av kva folk flest er best tent med. Eg er samd i at leiarlønnene er altfor høge, både i private og statlege selskap. Og ei rekkje juristar, meklarar, rådgjevarar og finansfolk (somme legar også!) har ei inntekt som ikkje står i noko rimeleg forhold til verdien av arbeidet dei gjer. Her burde samfunnet kunne setje tak på takstar og honorar. Ingen bør ha lov til å operere med timesatsar på over 1000 kr; ja, sjølv dette er høgt sett sjølv om utgifter går frå.

Kommentar #7

Jan Bording

57 innlegg  2503 kommentarer

Publisert nesten 9 år siden
Per Steinar Runde. Gå til den siterte teksten.

Statens vegvesen er ikkje nedlagt, men ein har skilt ut eit eige, statleg heileigd selskap, Mesta, som konkurrerer om anleggs- og vedlikehaldsoppdrag på linje med private selskap.

Takk for et grundig tilsvar.

Jeg valgte veibygging nettopp fordi tanken om et statelig veivesen ikke skulle være for fremmed.

Du har altfor rett i alt du skriver, men det gir et veldig pessimistisk inntrykk av verdens fremtid. Er vi ikke i stand til å bygge store fungerende administrative enheter?

Mange internasjonale konsern er større enn det veivesenet jeg skisserer. De fungerer trass i at de har planøkonomi internt. Hva gjør de for å unngå pampeveldet?

I Televerket var jeg med på et prosjekt som etter hvert liknet mest på en gjeng entusiastiske gründere. Vi var en del av staten, men staten visste knapt hva vi drev med, de bare bevilget penger. Når jeg sammenlikner med de private gründere jeg har møtt hadde vi langt bedre arbeidsforhold.

Min erfaring er også at små bedrifter er mer produktive og fleksible enn store. I det prosjektet jeg nevnte skulle vi velge industripartner og gikk bevisst for den minste bedriften. (Prosjektet ble til Tandberg Vision som nylig ble solgt for 1.5milliarder).

Men hva hindrer et stort selskap å splitte seg opp i mange små autonome prosjektenheter? Hva hindrer staten i å belønne innsats?

Det er mange eksempler på byråkratisering av store enheter, spørsmålet er om det er en naturlov som ikke kan endres. Mitt inntrykk av de sise tiårene er at administrasjonsteknologi er dominert av en rekke profeter med sine tilhengere. Men er det ikke mulig i dag, med tilstrekkelige forskningsressurser, å utvikle generelle fungerende systemer som ivaretar det gode fra alle leire? Burde ikke dette være et satsningsområde for forskning?

Kommentar #8

Per Steinar Runde

229 innlegg  2476 kommentarer

Gode spørsmål

Publisert nesten 9 år siden
Jan Bording. Gå til den siterte teksten.

Men hva hindrer et stort selskap å splitte seg opp i mange små autonome prosjektenheter? Hva hindrer staten i å belønne innsats?

Det er to viktige spørsmål som eg ikkje har den rette livserfaring til å svare på. Signaturen Mimisbrunnr har skrive eit godt innlegg, "Oppover - Nedover", på document.no, der han grunngjev kvifor kompetansemiljø bør vere sjølvstyrte. Kven som er eigarar har mindre å seie, for slik organisering er muleg både i privat og offentleg regi. Det var vel nettopp dette du erfarte i Televerket.

Eg har sjølv tenkt i same baner og skreiv eit innlegg her på Vd for omlag to år sidan: "Større, betre og billegare?"

Kommentar #9

Jan Bording

57 innlegg  2503 kommentarer

Publisert nesten 9 år siden
Per Steinar Runde. Gå til den siterte teksten.

Eg har sjølv tenkt i same baner og skreiv eit innlegg her på Vd for omlag to år sidan: "Større, betre og billegare?"

Takk for to veldig interessante henvisninger. Jeg liker tanken på mindre autonome enheter med størst mulig frihet.

Det som forbauser meg er at man hører så lite fra fagfolk innen administrasjon. Av og til dukker det opp en uttalelse, som iforbindelse med 22.juli høringen, men stort sett ser det ut som fagfolkene sitter på sine fakulteter og snakker med hverandre. Etter hva du skriver ser det i alle fall ikke ut til at de har noe de skulle sagt innen offentlig administrasjon.

Er administrasjon en vitenskap?

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere