– Ingen eier tradisjonen

Han stjeler noe fra jødiske venner og annet fra latinamerikanske. Slik har Paul Beatty diktet en fabel om å gjeninnføre slaveriet.

Reportasje

Paul Beatty (54) er på jordomseiling med sin seneste roman, Meg mot røkla (The Sellout), som han har vunnet Man Booker-prisen for. I denne elleville romanen følger vi hovedpersonen «Meg» som forsøker å gjeninnføre slaveriet i USA.

Fem år hardt arbeid ligger bak boka, men ikke en eneste våronn eller innhøsting i hagen. Selv om saften i hans sitrusfruktige beskrivelser av California skulle tyde på at han var en fetter av både Isak Sellanraa og blomster-Finn.

Meg og Vi

Ikke er han særlig opptatt av frukt heller – noe vi kommer tilbake til. Siden han både har bodd i Tyskland og delvis er bosatt i New York, er det først når han er borte fra California at han skjønner hvor avgjørende frukt er for den som har vokst opp i en frukthage. Og selv om boka er en fortelling om den umulige gjeninnføringen av slaveriet, er han ikke særlig politisk heller, sier han.

Han har to diktsamlinger og en rekke romaner bak seg. Til daglig underviser han i skriving på Columbia University. Men nå er han i Oslo.

– Hvor startet denne boka, i det morsomme eller i det mørke?

– For meg går det ut på ett, og leserne deler seg. Det noen sier er mørkt, finner andre morsomt.
Vage ideer var alt han hadde, noe om L.A. og «sannsynligvis noe om segregering».

– Sannsynligvis noe om segregering?

– Ja, jeg vet sånn omtrent hva jeg sikter mot. Hva folk tenker om segregering har alltid interessert meg. Ofte hører jeg folk si at alt var bedre den gangen. Da jeg bodde i Berlin, snakket mange østtyskere om hvor mye bedre det var før. Og når folk snakker om hvorfor de stemte på Donald Trump, så kommer det fram at de stemte på et nostalgisk Amerika som egentlig aldri fantes. Det er noe i det som føles både kjent og livgivende. Når alt var bedre med segregering, så tenkte jeg: OK – hvordan ville det se ut i dag? Hvordan kunne det gjennomføres? Jeg ville prøve å finne ut av det.

– Du kunne ha kalt figuren Vi, men valgte Meg.

– Jeg ville aldri funnet på å kalle ham Vi.

– Hvorfor ikke?

– Jeg tenker aldri i fellesskapstermer. Det gjør meg svært ubekvem.

– Hvorfor det?

– Det er bare meg. Jeg liker ikke grupper. Det er ikke slik at jeg hater folk, men vi er ikke et ord jeg bruker særlig ofte. Men hvorfor spør du? Og hvem ville «vi» i så fall være?

– Jeg er ikke sikker, men for meg er vi det viktigste ordet fordi du er viktigere enn meg, og det finnes ikke noe vi hvis det ikke er et du.

– Jeg er ikke uenig i det. Selvsagt finnes det et vi, og det er ikke slik at jeg aldri sier det eller ikke føler det, men jeg er ikke bekvem med å si vi og snakke for andre enn for meg selv eller å hevde en oppfatning for andre.

Når jeg snakker om Amerika, bruker jeg sjelden ordet vi

—   Paul Beatty, forfatter

På andres vegne

– Hvorfor blir Meg også kalt for Judas?

– De kaller ham for «The Sellout» (bedrageren) fordi de ikke ser ham som en del av fellesskapet. Du bør være som oss, mener de. «Jeg tror ikke det», tenker han. Det er bare ikke ham. Han er også engasjert i fellesskapet, men hans ideer om samfunnet er helt annerledes. Jeg vet det er et bibelsk navn, men det bibelske klinger ikke så tungt i meg. Hvem er det du gjør dette intervjuet for?

– En kristen dagsavis med navnet Vårt Land. Hvorfor spør du?

– Fordi du bringer opp spørsmål om Judas.

– Er ikke det opplagt?

– Jo, det finnes judaser på alle nivåer i samfunnet. Jeg betrakter ikke Meg som en sellout. Det interessante er at alle har hver sine ideer om hvem en judas er. En oppfattelse av at den og den er en judas, og at jeg kan aldri være en judas, er ikke sann.

LES ANMELDELSE: Det er ellevilt alvor i Paul Beattys roman om et rasedelt USA

Han sleit med å trives i Tyskland, og fortalte en tysker at han fant det vanskelig å bli kjent med tyskere som individer. De snakker så ofte på vegne av nasjonen i stedet for å snakke på egne vegne.

– Nei, det gjør vi da ikke, svarte han. Der ser du, det er akkurat det jeg mener, repliserte jeg. Våre oppfatninger av jeg og vi skifter. Mange tyskere så på meg som en amerikaner og som en spesiell type amerikaner. Det ga meg en fremmed opplevelse av å tilhøre et vi. Når jeg snakker om Amerika, bruker jeg sjelden ordet vi.

Obama og Trump

Meg mot røkla foregår i det fiktive stedet Dickens, i utkanten av Los Angeles. Selv om det ligger i storbyen, er det landlig, og Meg vokser opp på en gård. Høydepunktene i Dickens' nyere historie blir presentert slik: Basketlaget Lakers vinner NBA. O.J. Simpson blir løslatt. Barack Obama blir president.

– Hva betydde det for deg å ha åtte år med Obama?

– Han var den som var best skikket til å være president. For meg blir det svaret på om det var et framskritt å ha ham som president. Sånn sett er det ingen sammenheng i det at han er svart og jeg er svart. Men jeg er gammel, så kanskje det betyr mer for de som vokser opp nå.

– Hvordan er det å skrive i Donald Trumps tid?

– Jeg tror ikke det gjør noen forskjell. Jeg skriver egentlig ikke om det som står i avisene. For meg er hvordan vi oppfører oss det viktige, og slike ting forandrer seg egentlig ikke. Jeg er opptatt av at fortellingen skal kjennes samtidig, men at den også skal være aktuell om ti eller tretti år.

Oppdragelse

I romanen blir faren skutt av politiet. Meg begraver ham i hagen, og kjøper barndomseiendommen for voldserstatningen. Far-sønn-forholdet rommer både avstand og intimitet.

– Noe kan være nært og fjernt på samme tid. De følelsene er kanskje ikke motsetninger, men noe som eksisterer samtidig. Jeg har en bakgrunn i psykologi og du finner spor av det i alle mine bøker – og aller tydeligst i denne. Jeg ønsket å fortelle om en som anvendte et stramt, akademisk rammeverk i oppdragelsen, for så å trekke det ut i det ekstreme. Tidligere har jeg skrevet om en mor som oppdrar barnet via telefon. Foreldrene i bøkene mine er alltid på avstand, men til stede. Min mor oppdro meg etter sine egne teorier. Selv om hun stort sett holdt seg unna, hadde hun alltid en plan. Det er mye av min mor i romanens farsfigur.

– Meg blir analysert av kjæresten og får diagnosen: uskikket til å relatere til andre personer.

– Hun ser bare rett gjennom ham og treffer presist. Du er den første som har påpekt det.

Stjeling

Beatty rister på hodet når jeg bringer opp en kritiker som antydet at boken ikke er en roman, men en tekstgeysir for standupkomikere. Det er fristende å drysse noen av hans satiriske kaskader over ham for å understreke at kritikeren kanskje er inne på noe, men nei. Beatty vet hvilke tradisjoner han står i, og komikere som Richard Pryor og Dave Chapelle figurerer begge i bokens mange referanser.

– Ditt språk er antakelig altfor saftig og fullt av adjektiver til å bli dyrket her i landet hvor vi fortsatt verdsetter språklige asketer over de fleste andre. Jeg må få si at det er en fryd å lese.

– Takk. Det finnes mange tradisjoner i endring også i amerikansk språk, hva afroamerikansk litteratur skal være, hva komisk litteratur skal være. Det som opptar meg er at selv om disse ulike innflytelsene ikke forholder seg til hverandre, så er de koblet sammen i mitt hode. Knepet er å føye det sammen. Forfatteren Adam Langer skrev i en anmeldelse i en jødisk avis og omtalte boka som «den siste store jødiske romanen». Enten det er sant eller ikke, så betydde den omtalen mye for meg, for han tok tak i så mye av det jeg la inn. Jeg tror ingen eier tradisjonen. Den ligger der, og det er bare å stjele og gjenoppfinne og gjenskrive det. Noen ideer stjeler jeg fra jødiske venner og noe annet fra latinamerikanske.

At Langer sammenligner ham med den store forfatteren Philip Roth og hans ubøyelige vilje til å ikke be om lov til å skrive noe som helst og til, om nødvendig, å jage lesere fra seg, tar han som en hedersbetegnelse.

– Etter Donald Trump – ser du noe håp for bedre integrering?

– Jeg vet ikke engang hva disse ordene folk bruker betyr. Hva betyr integrering? Er vi integrerte vi som er her, sier han og peker ut over Bibliotekbaren på Hotel Bristol.

– Et minstemål kan kanskje være at vi klarer å leve sammen uten å skyte hverandre?

– Det hender vel, mindre her i Norge enn i USA hvor folk skyter hverandre hele tiden, og det har vi gjort helt siden begynnelsen. Du ser det i andre land som Sør-Afrika. Konflikten kan være en blanding av klasse og etnisitet. Om jeg ser forandring eller om jeg ser håp, vet jeg ikke. Hva slags forandring, og håp om hva? En av grunnene til at jeg skriver som jeg gjør, er at jeg vet ikke hvordan jeg skal snakke om disse spørsmålene. Å snakke i absolutter kan jeg ikke, jeg tenker ikke på den måten. At ungdommene i Florida organiserer en protest og at vi får aksjonen Black Lives Matter, er imidlertid opplagte eksempler på god forandring.

---

Paul Beatty (55)

  • Amerikansk forfatter
  • Aktuell med romanen Meg mot røkla (Aschehoug)
  • I 2016 vant han som første amerikaner Booker-prisen samt den amerikanske National Book Critisk Circle Award for denne romanen med originaltittelen The Sellout.
  • Beatty har skrevet flere romaner og to diktsamlinger.
  • Meg mot røkla er den andre som er oversatt til norsk.
  • Den forrige var romanen Hvitmannshuffle som ble utgitt på norsk for 20 år siden.
  • Hans litterære karriere startet med å vinne en forlagskontrakt i en konkurranse for slam-poeter.
  • Han har også utgitt an antologi over afro-amerikansk humor.

---

Ensom latter

Et sted i Meg mot røkla sitter et enslig hvitt par i et publikum. «De lo solo», står det. De blir bortvist fra stedet.

– Jeg oppdager ofte at jeg er den eneste som ler. Om jeg blir bedt om å forlate stedet avhenger av hvor det skjer. Det behøver ikke handle om du er svart eller hvit. Jeg er ikke ofte i kirken, men der kan jeg finne på å le.

– Det er ikke mye om religion i boken?

– Jeg skriver ikke egentlig om religion. I en bok har jeg en figur som er en svart rabbi, men det er heller ikke en bok om religion. Jeg har en venn som er en rabbi, og hun sa at en kul ting ved å være jøde er at man ikke trenger å tro på Gud. Jeg liker den setningen. Igjen handler det om identitet, og for noen behøver ikke det med religion ha noe med en guddom å gjøre. Det kan handle om kultur. Jeg er ikke religiøs, men vennene mine tror jeg er det.

– Hva kan det ha seg?

– Jeg vet ikke, du må spørre dem. De er religiøse på ulike måter. Moren min er svært spirituell, og hun har vært innom mange religioner. Så jeg har en sans for noe, men ingen formell tilnærming.

Fruktbart

Vi må tilbake til frukten. Beattys roman er gjennomsyret av den kaliforniske fruktdyrkingen. Det er skildret slik at man kjenner smakene i munnen.

– Hvordan kan du skrive så smaksrikt om fruktdyrking hvis du ikke har hatt fingrene i jorda?

– Det gode med skriving er at du kan finne på. Folk antar at du har peiling på det du skriver. Det tillater meg å gå til steder jeg ikke er ment å være. Boka handler om å kunne finne sin vei i California, hvor frukt virkelig er viktig. Jeg er ikke spesielt opptatt av frukt, men vi hadde et sitrontre og et ferskentre i hagen, og vennene mine elsket å komme for å plukke. Moren min deltok i politiske protester til fordel for fruktarbeidere. Jeg pleide å jobbe på et marked fullt av frukt. Å skrive alt fruktstoffet var det jeg jobbet hardest med og likte best. Noen vil hevde at det å være afroamerikaner ikke kan kombineres med landbruk, men selvsagt kan de det. Noen finner det absurd, men det er det ikke.

– Men treet han planter på farens grav, vil ikke gro og gir dårlig frukt …

– Kan jeg få påpeke at du er den tredje journalisten som trekker fram dette? Nå har jeg vært verden rundt, og det er bare i Norge at noen vil snakke om det. Er det tilfeldig, jeg vet ikke?

– Det er sørgelig at arven etter faren på en måte skal være så ufruktbar…

– Jeg vet ikke, det er mer av faren i sønnen enn jeg tror han er klar over. Faren er ingen god pappa, men selv inne i smerten og det vonde der faren tror han gjør det rette, har han fått en viss rustning med seg i livet.

Nå har jeg vært verden rundt, og det er bare i Norge at noen vil snakke om dette

—   Paul Beatty, forfatter

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje