En uetisk bok om 22. juli

Aage Storm Borchgrevink har skrevet en «pageturner» om terroristens liv og samtidig gitt nye, sterke tidsbilder. I fortellingen om innvandrergjenger og hvite i Oslo på 90-tallet, fullfører han litterært det Aslak Nore begynte på i boka Ekstremistan. I skildringen av World of Warcraft-spillingen og Breiviks ideologi-shopping beskriver han viktige tendenser på en måte jeg ikke har sett tidligere.

Deler av denne boka kan leses som selvstendige essay, for eksempel kapittelet om Eskil Pedersens flukt med båten Torbjørn. Her går Borchgrevink rett inn i en diskusjon som har vært ført langs to like håpløse akser, enten internett-fordømmelse av «feigingen Eskil Pedersen» eller avisenes vegring mot å berøre saken på annet enn Pedersens egne premisser. Borchgrevinks analyse er svært god, og fyller et vakuum fordi temaet har vært så vanskelig å berøre på anstendig vis. Dette tekststykket er i seg selv verdt prisen på boka. Og det er mange slike.

Den store feilen. Men bokas beste partier kan ikke bøte på den store feilen: At Borchgrevink på ramme alvor mener å ha funnet årsaken til at Behring Breivik ble terrorist. Og at forlaget markedsfører dette som «den definitive historien om 22. juli». Det er en bjørnetjeneste mot forfatteren.

Forfatteren årsaksforklarer 22. juli ved Behring Breiviks barndom, nærmere bestemt ved morens emosjonelle forvirring, også seksuelt i forhold til sønnen. Her lener han seg tungt på den psykodynamiske grenen innen psykologien. Disse teoriene, med psykoanalysen som det mest kjente verktøyet, gir unike metoder i samtaleterapi. Derfra til å årsaksforklare så spesielle avvik som hos Behring Breivik er det et langt stykke.

Psykologiprofessor Svenn Torgersen avviser Borchgrevinks årsaksforklaring nokså kontant i et intervju med VG. I hans bok Personlighet og personlighetsavvik hevder han at personlighet for en stor del er gitt gjennom genetisk arv, og i mindre grad enn vi tidligere trodde påvirkes av oppveksten. Og fortsatt er vi altså bare på individnivå, i å årsaksforklare noe så stort og tragisk som 22. juli.

Dramaturgi. Borchgrevink valgte de psykologiske teoriene som gav ham den beste dramaturgien. Ikke de teoriene om avvik som er mest sannsynlige, eller best dokumentert.

Aage Storm Borchgrevink er litteraturviter. Hans viktigste research har vært nærlesning av Behring Breiviks manifest, med psykodynamisk teori som veiviser. Problemet er ikke tolkningsrammen, som kan være interessant nok, men hva han bruker den til: En eksplisitt påstand om årsak - virkning.

En av nestorene i psykodynamisk teori, professor Siri Erika Gullestad, er langt mer forsiktig i analysen av Behring Breivik i Nytt Norsk Tidsskrift nr 1/2012 enn det Borchgrevink er. Det går an, også som psykoanalytiker, å åpne opp for at vi aldri finner «sannheten» om 22. juli, bare fliker av den. Men det blir det jo ikke så spennende romaner av.

Boka har fått mange strålende kritikker, men også møtt motstand: Teologen Eskil Skjeldal mener boka er spekulativ (Vårt Land 06.10.), og dessuten fritar Behring Breivik fra ansvar ved å psykologisere ham sønder og sammen. Forfatteren Kaj Skagen skriver i Dag og Tid at «det tynne faktagrunnlaget er feita opp med fiksjon». Og Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad mener moren utleveres på en måte som tabloidpressen har holdt seg for god til.

«Etisk feil». «Det finnes litteratur og film som er etisk feil, men som er drivende godt laget», sier Ivo de Figueiredo, en av Norges mest anerkjente biografer. Han refererte da til Knausgårds bøker, men jeg synes utsagnet passer enda bedre på En norsk tragedie.

Hvis Borchgrevink vinner Brageprisen onsdag, er det en fortjent belønning for en drivende god tekst. Men også et tegn på hvor dårlig det står til med vår vitenskapsteoretiske tenkning.

Og det er alvorlig. For en litt for god historie kan gjøre at vi lar være å lete etter andre årsaker enn denne.  Da blir En norsk tragedie ikke bare spekulativ, men også uetisk.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27.11.2012