Verdidebatt

En høyere plan i naturen?

I sin nyeste bok retter Thomas Nagel sterk kritikk mot oppfatningen om at alt i naturen kun er formålsløs materie. Dette er en debatt med stor betydning for det bredere samfunnslivet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

(Først publisert på Minervanett.no 22.11.2012.)

Hva er det mest reelle i virkeligheten vi lever i? Hvilke prinsipper, så å si, ligger til grunn for det som eksisterer? Hva er virkeligheten, dypest sett? Disse spørsmålene har ikke bare rent intellektuell interesse; de har dyp sammenheng med de store spørsmålene om livssyn, menneskesyn, moral, mening og samfunnsidealer. Sagt med andre ord: I disse problemstillingene står mye på spill, rent eksistensielt. Dette kommer da også for eksempel til uttrykk i den opphetede tonen i debatten rundt kristendom og ”nyateisme,” særlig i USA. Også politikk vil dypest sett påvirkes av hvilken virkelighetsforståelse som ligger i bunn.

Innenfor akademia er det ikke helt uvanlig å gi følgende svar på hva som er mest virkelig: Verden er dypest sett materie i bevegelse, og det er fysikkens matematiske lover som gir oss den mest grunnleggende forklaring på hvorfor verden er som den er. Alle fenomener vi opplever, kan i prinsippet reduseres til ”nothing but” partikler på det laveste nivå, som så kan forklares ved hjelp av matematiske og kvantitative utregninger. Denne måten å forstå verden på omtales gjerne som ”reduktiv materialisme.” De som står for denne forklaringsmodellen, vil gjerne mene at den kan gi en fullstendig forklaring på vår eksistens, i alle dens fasetter. Alt kan i prinsippet gis en fullstendig forklaring ved å vise materie på det laveste nivå.

Men de fenomener som ikke ser ut til å kunne ”reduseres” og forklares på denne måten, antas å være illusoriske. I moderne tid ser man derfor at en rekke fenomener har vanskelig for å finne rom innenfor et slikt materialistisk paradigme. Her kan nevnes ting som farger, lyder og varme. Men også eksistensielle fenomener som fri vilje, objektiv moral og mening, kjærlighet og gudstro. Det materialistiske grunnsynet synes å peke i retning av at disse fenomenene og oppfatningene er illusjoner. Dermed ser vi, igjen, at det er kort vei fra grunnleggende virkelighetsforståelse og over til konsekvenser for samfunnslivet.

Likevel: For mange i vår tid synes denne virkelighetsforståelsen å være selvsagt. Den går hånd i hånd med en fast tillit til at naturvitenskapen i dens mer eller mindre nåværende form, en gang vil gi oss alle svar om virkeligheten. Moderne empirisk naturvitenskap, som på mange måter har tatt en matematisk-materialistisk virkelighetsforståelse for gitt, har nemlig vært uhyre suksessfull. Med sine metoder, mekanismer og sammenhenger har den gitt oss jetfly, genetikk, mobiltelefoner og atombomber. Og evolusjonsvitenskapens grener har på imponerende måter vist oss at alle arter henger sammen i i utvikling og slektskap. For mange synes det derfor enkelt å konkludere med at verden rett og slett bare er formålsløs materie under påvirkning av faste naturlover. Alle komplekse fenomener kan dypest sett forklares ved å føres tilbake disse første prinsippene.

Kritikk av det materialistiske paradigme

Denne virkelighetsforståelsen er imidlertid alt annet enn opplagt, noe som også kommer til uttrykk i den sterke filosofiske debatten rundt tematikken, se for eksempel artikkelsamlingen ”The Waning of materialism” (red. Koons/Bealer, Oxford, 2010). Den anerkjente filosofiprofessoren ved New York University, Thomas Nagel, har også deltatt i denne debatten. Tittelen på hans nyeste bok er talende: ”Mind and Cosmos. Why the materialist neo-darwinian conception of nature is almost certainly false.” Her oppsummeres og videreutvikles en del argumenter som han tidligere har fremmet i flere av sine bøker. (Vil man ha dybden i Nagels argumentasjon, må man altså også konsultere disse.)

Nagel går her sterkt ut og hevder at den reduktivt materialistiske virkelighetsforståelsen ved nærmere ettersyn viser seg å gå imot sunn fornuft (”a heroic triumph of ideological theory over common sense”), og at den er moden for utskiftning. Hovedpoenget i boka er nettopp å peke på en rekke alvorlige og – etter hans syn – uoverkommelige anomalier i paradigmet, og så å antyde mer fruktbare måter å tenke på. Innenfor rammen av denne bokanmeldelsen er det dessverre ikke mulig å gi en fyldestgjørende vurdering av Nagels argumentasjon. Men vi skal presentere hovedtrekkene, og gi noen korte refleksjoner.

Manglende tillit til moderne evolusjonsteori

Hvilke anomalier er det da Thomas Nagel presenterer? Den første han nevner, er også den anmelderne har kritisert ham mest for. Nagel kan nemlig ikke se at moderne evolusjonsteoris foreslåtte mekanismer for hvordan livet har oppstått og utviklet seg, er troverdige. Som han sier: ”…that the appearance of life from dead matter and its evolution through accidental mutation and natural selection to its present forms has involved nothing but the operation of physical law cannot be regarded as unassailable. It is an assumption governing the scientific project rather than a well-confirmed scientific hypothesis.”

På dette punktet sier Nagel, kanskje noe overraskende, at han har latt seg inspirere av Intelligent Design (ID) forskeres kritikk av moderne evolusjonsteori. Nå er det ulike varianter av denne typen kritikk. En av de mest kjente, som Nagel også viser til, er Michael Behe. I boka ”Darwin’s black box” (1996) la han fram nøyakige beskrivelser av en celle, av blodkoaguleringssystemet, av immunforsvaret osv. Han argumenterte videre for at disse strukturene og funksjonene ikke kan ha oppstått ved vanlige evolusjonære mekanismer, siden de fremviser det han kaller ”irredusibel kompleksitet.” Med dette mener han at de er komplekse og består av mange deler og prosesser; men alle disse må være på plass for at strukturene skal kunne fungere. For eksempel: Mangler én del i en celle, vil ingenting fungere, hevder Behe. Men dermed er en gradvis, evolusjonær utvikling utelukket. Alle de essensielle delene i cellen må ha oppstått på likt.

Med andre ord; Intelligent Design-forskere fremmer først en negativ kritikk av evolusjonsteorien; den klarer ikke å forklare hvordan dette og hint har oppstått. Dernest slutter man, for eksempel ved å vise til analogien med menneskelig design, til at disse biologiske strukturene må være skapt av en ”Intelligent Designer.” Nagels innrømmelse av at han er påvirket av evolusjonskritikk hos forskere som Michael Behe, vil nok uvegerlig vekke skepsis hos en del lesere; ID-bevegelsen er ikke akkurat en del av ”det gode selskap” i moderne akademia. Den har møtt sterk kritikk av evolusjonsbiologer og filosofer. (Se for eksempel meningsutvekslingen mellom Del Ratzsch og Fransisco Ayala – begge for øvrig kristne – i Ayala (red.) ”Philosophy of Biology,” Wiley-Blackwell, 2010.) En vanlig kritikk mot ID-argumentasjonen er at den appellerer til uvitenhet; ”vi vet ikke hvordan en viss struktur er utviklet; altså må den være designet.” Men etter som vitenskapen gjør større og større framskritt, vil ”Designerens” domene og funksjon bli mindre og mindre. ID-kritikere omtaler derfor dette som ”god-of-the-gaps”-argumentasjon.

Nå bør det nevnes at Nagel også gir andre, og mer prinsipielle, grunner for sin manglende tillit til at moderne evolusjonsteori vil kunne gi en fullstendig forklaring av naturens fenomener. Mer om dette nedenfor. Men Nagel støtter seg altså til ID-forskeres generelle kritikk av evolusjonsteorien. Han har likevel ikke tro på deres ”slutning til en designer.” Nagel vil heller gå i en annen retning; han ønsker å fremme hypotesen om at det finnes formålsrettede (”teleologiske”) prinsipper iboende i naturen. Dette vil da kunne forklare grunntrekk i evolusjonsutviklingen, men også de andre anomaliene som vi straks skal komme tilbake til. I filosofihistorien knyttes en slik oppfatning om ”formål” i naturen særlig til Aristoteles. Han understreket at alle ting i naturen har en ”form”, en natur. Og ting i naturen utvikles mot oppfyllelse av denne naturen, og handler i tråd med den.

Det kan altså synes som at Nagel nærmer seg en slik aristotelisk forståelse av målrettethet i naturen, og han tar i alle fall et klart oppgjør med en forståelse av naturen som ”død materie.” Generelt kan man faktisk hevde at det er på gang en Aristoteles-renessanse innen moderne filosofi (se for eksempel artikkelsamlingen ”Contemporary Aristotelian Metaphysics,” red. Tuomas Tahko, Cambridge, 2012). Nagel markerer her på sett og vis sin tilslutning til denne bevegelsen, i alle fall tentativt. For øvrig er Nagel selv ateist, og han synes å tro at teisters eneste relle alternativ i denne debatten er å holde seg med en ID-modell. Denne modellen har han altså ikke tillit til. Men Nagel ser ikke ut til å ta hensyn til det man kan kalle klassisk teisme, for eksempel hos Thomas Aquinas og i mye katolsk og ortodoks tenkning. Her opererer man nettopp med en syntese av aristotelisk og bibelsk guds- og virkelighetsforståelse. Her vil man faktisk finne mange av Nagels argumentasjonslinjer i mer utviklet og gjennomtenkt form.

Kan materialismen forklare bevissthet?

Det kanskje største hinderet for en materialistisk virkelighetsforståelse er i følge Nagel bevissthet. Dersom reduktiv materialisme er en korrekt beskrivelse av virkeligheten, må den også kunne forklare vår subjektive bevissthetsopplevelse. Men dette har vist seg å være svært vanskelig, kanskje umulig. Hvorfor? Som Nagel selv understreker, er vårt mentale liv tett sammenbundet med hjernens fysiske oppbygning og funksjon. Det bekreftes av nevrologiske undersøkelser. Spørsmålet er imidlertid om man ved slike naturvitenskapelige undersøkelser rent prinsipielt kan avdekke selve den subjektive erfaringen: For eksempel smaken av sukker, følelsen av smerte, opplevelsen av rødheten i en rose. Man kan føre mange gode argumenter imot nettopp dette. Men da er det nærliggende å konkludere med at man ikke kan redusere det mentale til det fysiske. Dette er kjernen i det svært omdiskuterte ”mind-body”-problemet.

(Som en relevant bemerkning til Nagels argumentasjon her, kan man bemerke at bruken av begrepet ”fysisk” i seg selv er problematisk. Fysikere selv nok vil være tilbakeholdende med å forsøke å gi et klart og endegyldig svar på hva ”det fysiske”, eller ”materie,” faktisk er, selv om de opererer med provisoriske modeller og teorier.) Nagels poeng er i alle fall at en materialistisk forståelse av virkeligheten er helt avhengig av at menneskesinnet faktisk kan reduseres til det materielle. Dersom dette viser seg å være umulig, vil følgelig hele det materialistiske paradigme måtte revideres.

Kan materialismen forklare fornuft og moral?

De siste kapitlene dreier seg om tenkning og fornuft, samt verdier. Også her mener Nagel at den reduktive materialismen ikke har i seg ressursene til å forklare disse fenomenene. Nagel peker her blant annet på at matematikk, naturvitenskap og etikk er kunnskapsgrener som er avhengige av at det finnes visse objektive normer for rasjonalitet og logikk. Vi kan faktisk tenke og resonnere, vi kan begrunne våre overbevisninger, og vi kan intuitivt innse sannheten i logiske argumenter. Fornuften er til å stole på; den hjelper oss å komme fram til sannhet. De sannheter vi kommer fram til, er derfor ikke konstruert av oss. Derimot oppdager vi dem og griper dem.

Men hvordan skal man, innenfor et materialistisk paradigme, forklare at vi som organismer har denne fornuftsevnen i oss, til å tenke rett, logisk, sant? Hvordan skal man se for seg at denne evnen skal kunne fullstendig reduseres til formålsløse partikler på det laveste nivå? Nagel kan ikke se at dette er prinsipielt sett mulig, og igjen appellerer han derfor til formålsrettede prinsipper, iboende i naturen: Disse har på en eller annen måte medvirket til at vår fornufts- og moralevne har utviklet seg.

Noen avsluttende refleksjoner

Dette var noen av grunntrekkene i argumentasjonen i filosofen Thomas Nagels bok ”Mind and Cosmos.” Boka er ikke lang, bare 128 sider små sider. Den kan derfor bare anses som et diskusjonsinnlegg på veien, så å si. Som nevnt: Denne debatten, om grunnleggende virkelighetsforståelse, har svært stor betydning for det bredere samfunnslivet. Nettopp derfor er det viktig at disse spørsmålene drøftes. I en slik dialog er klare standpunkter er ikke noe problem så lenge de fremmes med respekt, saklighet, og ikke minst reell vilje til å lytte til motpartens argumenter. I så måte er Nagels bok – på tross av en del svakheter og uklarheter  – forbilledlig og konstruktiv.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt