Når barnet er målet

«Jeg skulle ønske Storken ikke fantes!» Dette hjertesukket falt ved et kjøkkenbord i vennekretsen for litt siden. Kvinnen var rundt 40 og ønsket barn, men hadde ikke fått det. Nå følte hun presset fra venninner som mente at det kunne løses med en tur til Storken, fertilitetsklinikken i København hvor inseminasjon tilbys som løsning på barnløshet.

Mange av debattene i offentligheten dreier seg om barn. Hva slags barneproduksjon skal være tillatt? Når kan barn fjernes? Hvordan skal barn fordeles? Trenger de biologiske eller sosiale mødre eller fedre? Hva er til barnas eget beste? Vi vet godt at de ikke lenger kommer med storken - vi har minst 13 forskjellige måter å lage dem på. Både samtalen mellom venninnene ved kjøkkenbordet og alle disse forskjellige diskusjonene forutsetter spørsmålene: «Hva betyr det å ha eller ikke ha et barn?», «Hva er egentlig et barn?»

Barnet i sentrum. Ser vi på historien og verden rundt oss, så er ikke svaret opplagt. Over 200 millioner barn i verden er definert som billig arbeidskraft. Men selv om også vi indirekte benytter oss av barn på denne måten, så har forholdet til våre egne barn endret seg enormt i vår kultur. Her er barnet kommet i sentrum for familiens anstrengelser. Ofte blir hele familielivet til det uutholdelige rettet mot å følge opp barnets fritidssysler, sysler vi selv har lagt på barnet for å gi det mulighet til å realisere seg selv som individ.

Hvorfor er det blitt slik? Vi finner noen av de viktige premissene for vårt forhold til barn i den protestantiske formingen av vår kultur, etter reformasjonen på 1500-tallet. Da kom barneproduksjon i et nytt lys. Det sølibatære munke- og nonnelivet ble avskaffet som ideal, og ekteskapet og familielivet ble løftet frem som det kristelige og borgerlige mønsterliv. Menneskenes kall i denne verden var gjennom ektestanden å oppfylle jorden. Det ligger en lang historie mellom 1500-tallet og vår egen samtid. Samtidig kan ulikheten til denne tiden nettopp brukes som et fjernt speil som gir perspektiver når vi analyserer oss selv.

I datidens tekster om barneoppdragelse beskrives barnet som den mest verdifulle planten man kan odle frem. Foreldrene er betrodde gartnere som tjener Guds rike med å dyrke vekster til paradis. I denne modellen er barneproduksjonen Guds gjerning. Det er Gud som velsigner kvinnen med barn. Hennes oppgave er å være husets fruktbare vinstokk. Og når hun er velsignet, skal hun skal vente i tålmodighet til timen hennes er inne. Tekstene beskriver ikke at hun føder, men at hun blir forløst. Her er Gud den handlende, representert ved jordmoren i sitt sted.

Gud skjenket barn. Forestillingen var altså at Gud skjenket barn. Og det å være forelder var ikke først og fremst betinget ut fra biologi, men var delegert fra Gud. Det betød at også fosterforeldre kunne utvise faderskap og moderskap ettersom de ivaretok den aller viktigste funksjonen til foreldre, nemlig å oppdra barna til gudfryktighet. Slike fosterforeldre utførte oppdraget endog bedre enn biologiske foreldre som fort ble «bløte» på grunn av sin kjødelige kjærlighet til barna. For adelskapet var det derfor anbefalt å sende barna vekk for å oppdras av andre. Gud var den egentlige far, og barna var produkt av hans vilje og gjerning, mens den enkeltes foreldreansvar var delegert ansvar i Guds vingård.

Hva betød det å få barn i den tidlig, moderne kulturen? Forpliktelsen til å få barn var begrunnet i foreldrenes oppgave for Gud. Barna representerte noe som var høyere enn deres eget jordiske liv, og barnas verdi var begrunnet av målet i himmelen. Dette var grunnen til at barna, av alt det foreldrene forvaltet, skulle få «den beste og største røkt og tilsyn, aller mest i det som hørte til gudsfrykt».

Barn et mål i seg selv. Hvordan er det i dag, når denne begrunnelsen er borte, når foreldre ikke lenger forstår sitt foreldreskap som delegert fra Gud? En av diskusjonene de siste årene har handlet om foreldreskap er betinget av biologi eller av foreldres «skapelsesbeslutning», av deres intensjon. Parallellen til tidligere begrunnelse i Guds intensjon er lett å se. Forskjellen er imidlertid at det er foreldrene, og ikke Gud, som fatter beslutningen. Premissene for hva det betyr å ha barn ligger igjen som avtrykk i kulturen.

Når barnløse kvinner føler et press til å anskaffe barn, så er det ikke bare fordi hormonene inngir dem en spesiell lyst, men også fordi barna, i vår kultur, er det som demonstrerer at vi har evnen til å sette noe høyere enn oss selv. Har du ikke barn, er det vanskeligere å demonstrere denne evnen, man blir snarere beskyldt for egoisme. Samtidig har den moderne skapelsesbeslutningen også videreført en klausul som tidligere tilfalt Gud: når du selv har besluttet å få barn, så må du gi det alt. Det fremstår som direkte umoralsk i vår kultur å ikke gjøre alt for sitt barn. Når vi ser rundt oss er viljen til selvoppofrelse stort sett upåklagelig – curlingforeldre er vår tids vingårdsarbeidere. Men der barna tidligere hadde Gud som mål, er barna nå blitt et mål i seg selv.

Catch 22. Det ligger en catch 22 i denne logikken, altså et paradoksalt problem som ved én løsning gir et nytt, like alvorlig problem. Mens det å skaffe seg barn demonstrerer at vi kan sette noe annet høyere enn oss selv, så imploderer likevel alle anstrengelsene vi gjør, alt overskuddet det skulle generert, i bestrebelsene på å gjøre nok. Belønningen, de potensielt vellykkede barna, transcenderer ikke, hever oss ikke over sanseverdenen i seg selv. Tiden renner uansett alltid fra oss. Kanskje det er på tide å revurdere premissene? Selv om fosterforeldre var høyt ansett i den tidlige protestantiske kulturen, ble «gammeljomfru» raskt et begrep som formidlet forakt for barnløse kvinner i en kultur hvor barneproduksjon var det høyeste kall. Det er på tide å løfte fram rollene for barnløse som har mulighet til å gi av seg selv til andre enn sitt eget biologiske avkom. I mitt liv har både munker og nonner, og ikke minst barnløse tanter vært uvurderlige. De er ikke ubrukelige egoister, men kan tvert imot redde verden med sin kjærlighet. Hvis vi oppdager dette, betyr det at også målene for det selvoppofrende, men navlebeskuende, familieprosjektet kan revurderes og kanskje bli overskridende.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE REFLEKSJONER 23.11.2012