Moderniteten som ekstremisme

Dersom vi skal gi moderniteten en fødselsdag, må det bli den 10. november 1619. På denne dagen hadde René Descartes litt tid til overs og kunne tilbringe dagen i ensomhet i et oppvarma rom et sted sør i Tyskland. I ensomheten kom det tanker om geometri og koordinatsystemer strømmende inn i Descartes' bevissthet. Verden var ikke lenger den samme. Moderniteten var i ferd med å komme til verden. Dette er snart fire hundre år siden, og vi lever i en verden som er formet av de tankene som ble konsipert denne dagen. Hva er sammenhengen?

På 1600-tallet var det ganske mange som var angrepet av en sykdom som rammer en helt bestemt kategori mennesker, nemlig de som hadde så mye tid at de kunne forlese seg på en bestemt type bøker. De fleste folk tviler aldri på at dersom de ser et tre, så er det lurt å forsøke å unngå det treet. De vet av erfaring at trær er trær, og at den som kolliderer med et tre, får seg en aldri så liten bråstopp. Og forhåpentligvis en lærepenge. Men dersom man har forlest seg på bøker om skeptisisme, er det enkelte som begynne å lure på om trærne virkelig eksisterer «der ute», som de gjerne sier, eller om trærne bare finnes i hodet, eller tanken.

Skeptisisme er en sykdom som virker lammende på omtrent samme måte som en kreftsvulst virker lammende ved å ete som seg. Det er nemlig mulig å tvile på alt mulig, og det er vanskelig å finne en kur som tar knekken på tvilen. Skeptikeren kan nemlig møte alle forsikringer om at tvilen er uberettiget med å kreve bevis. Det er komplett umulig å bevise at treet der ute virkelig er der ute, og ikke bare en tanke eller idé i mitt hode.

Det er mulig å ta knekken på hodepine ved å kappe av hodet, men de fleste vil vel si at ulempene til denne kuren er større enn fordelene. Descartes fant en kur for skepsis, men kuren kan sammenlignes med å kappe hodet av en som lider av hodepine. Og dermed er vi tilbake på hotellrommet og Descartes.

Descartes’ lille bok «Diskurs om metoden» har gjort uendelig stor skade på Vestens tankegang akkurat fordi den gir seg ut for å være en god medisin. Descartes gikk til angrep på skeptisismen, men bare ved å fornekte virkeligheten. Han holdt fast ved tanken om en immateriell sjel mot samtidens grove materialister, men bare ved å gjenskape oss som nonsubstansielle spøkelser fanget i biologiske maskiner. Han beviste Guds eksistens, men bare ved å gjøre ham avhengig av at vi tenkte ham inn i eksistensen.

La det være sagt at Descartes levde i ei tid hvor det var mange meninger om mange spørsmål. Reformasjonstida hadde som konsekvens at kristenheten var splittet i en rekke ulike retninger som ikke akkurat kom godt utav det med hverandre. Det er ikke til å unngå at stridigheter om hva som er den rette forståelse av det kristne budskap fører til skepsis om det overhodet er mulig å vite noe sikkert om Gud.

Descartes begynner altså sin Diskurs med å være skeptisk til den nedarvede eller tradisjonelle visdom. Bøkene fra fortida og tradisjonen inneholder så mange ulike oppfatninger som er i direkte konflikt med hverandre, og denne konflikten kan bare bety, om vi skal holde oss til Descartes form for logikk, at de ikke kan innehold kunnskap eller visdom. Selv hos de aller skarpeste hoder som har levd, finnes det uenighet, og følelig intet som ikke er tvilsomt. Heller ikke tradisjonen er til å stole på. For det finnes ikke en tradisjon hos alle folk, men mange ulike tradisjoner, som ikke er kompatible med hverandre. Hos forfatterne er det bare forvirring, og det samme gjelder de mange tradisjonene.

Men det finnes grunn til å tvile på mer. Sansene kan bedra oss. Vi kan nemlig se ting som ikke er der, og vi kan høre lyder uten at vi klarer å identifisere hva det er vi hører. Konklusjonen for Descartes er at det eneste fornuftige er å anta at intet er som det synes å være.

Heller ikke fornuften er til å stole på. Stadig vekk gjør vi tankefeil, selv i matematikken. Det eneste fornuftige er å finne en metode som gjør det unødvendig å slutte seg ved hjelp av rasjonelle argumenter fram til sannheten. Fornuften kan nemlig ta feil.

Til slutt er det ifølge Descartes umulig å vite om vi er våkne eller drømmer. Følgelig kan vi ikke være sikre på om det som er i bevisstheten er noe annet enn illusjoner, slik som i en drøm.

Det kan altså se ut til at vi kan ikke være sikre på noe som helst. Fortida, sansene, fornuften eller bevissthetstilstanden kan bedra oss. Men da er det han gjør sin makeløse oppdagelse, nemlig at for å kunne gjøre seg slike tvilsomme tanker, må man være til. Descartes kunne ikke benekte at han tenkte disse tankene, og kommer derfor fram til følgende berømte setning: Jeg tenker, ergo er jeg til.

Denne setningen er en dødelig felle, som Vesten har vært fanget av de siste 400 år. Descartes flykter fra skeptisismen ved å flykte inn i seg selv og sine egne tanker. Den fluktveien leder inn i den rene solipsisme. Den som begynner å lide av skeptiske vrangforestillinger om det virkelig finnes et tre der ute, må komme seg ut og gå rett på et tre. Dette møtet vil forhåpentligvis føre til realitetsorientering, om det ikke er altfor kraftig vel å merke. Medisinen for alle som vil tenke seg inn i et hjørne er ikke å krype inn i et hjørne, men å komme seg ut og la seg bli grepet av virkeligheten. Enten det er et tre eller et fjell.

Setningen «jeg tenker, derfor er jeg», er absolutt forvirret. Spørsmålet er om det forholder seg slik at jeg er til fordi jeg tenker, eller om jeg tenker fordi jeg er til. Hva kommer først? Det at jeg er til eller det at jeg tenker? Selvfølgelig må jeg være til for å tenke, eller spille, eller lukte eller gå. Verden eksisterte selvfølgelig lenge før jeg dukket opp med min tenkning, og det er grunn til å tro at den kommer til å fortsette aldeles utmerket om jeg skulle slutte å tenke. Det eneste rimelige er å si at «jeg er, derfor tenker jeg».

I det praktiske liv må alle mennesker forutsette at virkeligheten eksisterer før vår tenkning. Dersom vi ikke er til, kan vi heller ikke tenke.  Det burde være selvinnlysende opplagt. Videre tilsier all sunn fornuft at tanken må tilpasse seg virkeligheten. Vitenskapelige teorier er sanne dersom de representerer virkeligheten slik den virkelig er.  Det første prinsipp i filosofien er realitet eller væren, ikke tanken.  Det eneste sunne prinsipp er «scio aliquid esse» (jeg vet at noe er) og ikke «cogito ergo sum» (jeg tenker, derfor er jeg).

Dersom jeg forlater realitetsprinsippet kan vi ikke annet enn å fare vill og bli et offer for våre egne forestillinger. Descartes demonstrer hvor ille det kan gå. «Jeg kan forestille meg at jeg ikke har en kropp eller at det ikke finnes en verden eller noe sted hvor jeg oppholder meg, men jeg kan ikke forestille meg at jeg ikke eksisterer». Av dette trekker han denne slutningen: «Av dette visste jeg at jeg var en substans hvis hele essens eller natur var utelukkende å tenke, og som, for å være til, ikke var avhengig et sted eller noe materielt».

Neste argument er enda verre. Det var altså en klar tanke for Descartes at fordi han kunne tenke, så måtte han være til. At dette slutter han at enhver klar og distinkt tanke må være sann. Konklusjonen er selvfølgelig helt absurd, og følger ikke på noen som helst måte av premisset. Det er selvfølgelig mulig å ha både klare og distinkte tanker uten at de på noen som helst måte er sanne. Eksemplene er legio.

Det moderne mennesket har fulgt i Descartes fotspor og tviler på alt annet enn sin egen tanke. Konsekvensen er at subjektiviteten er hevet opp til kriteriet for sannhet. Sagt på en annen måte er det helt korrekt å kalle Descartes’ metode for metodisk egoisme. Merkelig nok kunne han komme til den bisarre konklusjon at han ikke nødvendigvis hadde en kropp fordi han bestod av en substans hvis eneste natur eller essens var tenkning.

Denne substansen, res cogitans, forestilte Descartes seg som en ånd som romsterte inne i kroppen som et spøkelse herjer i et hus. Descartes tenkte om at kroppen og naturen ikke var noe annet enn en mekanisk innretning, en maskin. Planter og dyr er ikke mer levende enn biler, klokker eller barbermaskiner er levende. De er kanskje litt mer komplekse, men ikke vesentlig forskjellige.

Dette er bakgrunnen for at Descartes regnes for den moderne dualismens opphavsmann. Kroppen er ikke lenger en nær og essensiell forening av kropp og sjel, men to ulike og uavhengige substanser, en spøkelsesaktig «sjel» som styrer på inne i en kald maskin. Denne dualismen kan ikke føre til noe annet enn et splittet menneske. På den ene siden er mennesket ikke noe annet eller mer enn en robot. På den annen side er mennesket en ren ånd som kan manipulere og herske over naturen og sin egen kropp som over en maskin. På den ene siden har mennesket gjort seg til et fullstendig determinert vesen, på den annen side har mennesket gjort seg selv til en gud.

Dermed er vi kommet til Descartes «bevis» for Guds eksistens. Dette er helt skrekkelig og er omtrent som følger. Descartes kan tenke seg et vesen som er mer fullkommen enn ham selv. Fordi Descartes kan tenke denne tanken må den komme fra et vesen som er mer fullkommen enn ham selv. Og siden Descartes har en klar og distinkt tanke om Gud, må den være sann. Derfor eksisterer Gud.

Dette er et håpløst «bevis». Fordi jeg kan forestille meg en fullkommen rase mennesker som bor på en planet i en annen galakse, må den nødvendigvis eksistere. Tanken er absurd, og man må antakelig være filosof for ikke å innse hvor tåpelig den er. At vi tenker på noe er ikke et bevis for at det vi tenker på eksisterer, om det er aldri så klart og distinkt.

Descartes er antakelig opphav til den moderne tanke at Gud er ikke noe annet enn hva vi forestiller oss at han er. Det moderne menneske skaper seg en gud etter sine egne ønsker og behov, eller hva vi veldig klart og distinkt forestiller oss at han er. Det betyr også at vi veldig klart og distinkt kan forestille oss at Gud ikke er.

Det moderne menneske befinner seg i et dilemma som er skapt av Descartes falske dualisme. Han forvirrede tenkning har gjort at det moderne menneske forkaster troen på Gud fordi det moderne menneskes tanker om Gud er forvirret. Det har også ført til at det moderne menneske har godtatt de mest bisarre og naive utopiske fantasier om mennesket og dets mulighet. Marxismen er kanskje den aller verste og mest dødelig frukten av Descartes absurde idéer. Men marxismen er langt fra den eneste.

Anklagelisten mot Descartes kan oppsummeres på følgende måte:

1. Han er subjektivismens far. Subjektivisme er egentlig et skalkeskjul for egoisme, og lite annet.

2. Han blander sammen sann kunnskap om Gud med det vi måtte tenke om Gud. Mennesket vil selv definere Gud, slik som vi vil definere alt annet i samsvar med dette.

3. Realiteten reduseres til hva vi tenker om den eller vil den skal være. Et problem med Descartes’ substansdualisme er at den ganske snart ble til monisme. «Ånden» forsvant og det eneste som var igjen var maskinen. Også mennesket ble redusert til en slags biologisk mekanisme, som kunne tas i fra hverandre og settes sammen etter eget ønske.

4. Siden Gud er et produkt av våre tanker om ham, så er han bare en tanke og ikke en realitet. Gud ble redusert til en projeksjon av vårt eget ego. Og siden Gud ikke er virkelig, kan han heller ikke stå i veien for hva vi måtte ønske å gjøre med naturen eller kroppen. Vi er frie til å manipulere naturen og menneskene etter vår egen vilje. I stedet for å tenke at vi er skapt i Guds bilde, med alle de fysiske og moralske begrensninger det innebærer, tror vi at vi selv skaper virkeligheten og det ikke finnes noen grenser for vår stadig økende makt. Menneskene gjør seg selv til idoler eller avguder, som alle kjemper om makt og innflytelse, i kamp mot hverandre.

Descartes' filosofi og tenkning har hatt en enorm betydning for Europa etter hvert hele verden. Vi er antakelig et resultat av hans tanker i mye større grad enn vi aner. En konsekvens av hans radikale dualisme mellom res cogitans og res extensa er at bare det som lar seg kvantifisere i utstrekning og masse, og kan beskrives med matematikkens språk, regnes for virkelige. Alt som ikke lar seg kvantifisere, blir ganske enkelt definert til å være et produkt av bevisstheten. Slik dukker den absurde problemstillingen om de såkalte qualia opp.

Descartes filosofi lar seg illustrere på følgende måte. Tenk at du er flyingeniør og skal konstruere en flymaskin. Det som da har interesse for deg er gjennomsnittsstørrelsen på passasjerene og hvor mye de veier i gjennomsnitt. Størrelsen på setene og lastekapasiteten til flyet må konstrueres ut fra disse kvantifiserbare størrelsene. For flykonstruktøren er det en rekke aspekt ved passasjerene som komplett irrelevant. Konstruktøren bryr seg ikke om hudfarge, religion, kjønn, seksuell orientering, etnisk tilhørighet, utdannelse, statsborgerskap, familiebakgrunn, genetisk materiale, evolusjonshistorie, bokpreferanser, favoritt fotball-lag. Selve om alle slike forhold er komplett irrelevante for konstruktøren, betyr ikke det at konstruktøren regner disse egenskapene eller aspektene for ikke-eksisterende.

Problemet med Descartes og moderniteten er reduksjonismen som postulerer, helt uten noen rasjonell grunn, at bare det som er kvantifiserbart i rommet, er virkelig. Denne reduksjonismen tar et aspekt av mennesket, og virkeligheten, og gjør den til hele virkeligheten. Det å ta et aspekt og gjøre det til helheten er selve erkesynden i alle former for ekstremisme.

Selvsagt finnes det ekstremisme før moderniteten. For det å gjøre en del av virkeligheten til hele virkeligheten er noe som med nødvendighet følger av menneskets begrensede erkjennelse. Det som gjør moderniteten til noe annet og noe mer enn alle tidligere former for ekstremisme er omfanget og konsekvensene.

Modernitetens konsekvenser er nemlig tveeggede. På den ene side har moderniteten gitt oss mye som er positivt og godt. Men på den annen side rommer moderniteten et ekstremt destruktivt potensiale. Atombomben har gjort det mulig å drepe milliarder av mennesker på et øyeblikk. Rovdriften på verdens ressurser kan også få fatale konsekvenser. For å nevne noe.

Om verden står om tusen år kan det godt tenkes at de som lever da vil se tilbake og tenke at moderniteten var et utslag av en grov feilvurdering av virkeligheten. Eller kanskje de vil se på moderniteten som ekstremisme.