Verdidebatt

Hamas tapte, de andre vant

Hamas erklærte seier, for de kan ikke annet. Israel kunne ikke utrettet mer enn de gjorde. USA og Egypt forsterket sin troverdighet. PA og Israel har en enestående mulighet til å få til noe langt bedre, for alle.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

(Emanuel Yellin, Irondome246, 17 november 2012, Creative Commons Attribute-Share Alike 3.0 Unported)

Om man kan erklære seier i et slag (for det er det den siste uken i ca 7 mil rundt Gaza var), er avhengig av hvilke målsetninger man hadde for å utkjempe det.

Hamas erklærte, ikke overraskende seier, og det er eksperter som holder med dem i det. I Israel er debatten striere om dette var vellykket. Både Hamas og israelske kritikere til våpenhvilen er at så lenge Hamas overlevde slaget og beholdt makten i Gaza, så vant de: Israel viste svakhet ved å ikke sette støvler på Gazas grunn.

Men så enkel er ikke verden.

Hamas tapte

Hamas er en organisasjon med radikale mål som de ønsker å oppnå med radikale midler. Det er ikke bare det at målet helliger midlet, men midlet er målet: de vet at de ikke kan beseire Israel i en direkte konfrontasjon, så deres strategi går ut på å trekke inn andre aktører - Hizballah, Iran, til og med Egypt og Syria - i åpen konflikt med Israel. I tillegg ønsker de å demoralisere israelere ved å terrorisere dem: få israelere til å flytte fra områder rundt Gaza, gjøre dem utrygge overalt, skape diplomatiske vanskeligheter ved å holde sine egne palestinske medborgere som gissel.

Deres strategi er å radikalisere konflikten ved å trekke flest mulig inn i den.

Dette mislyktes de helt med gjennom de siste måneders rakettkampanje og siste ukes slag. Hizballah og Iran holdt seg helt unna, Egypt endte opp med å megle våpenhvilen, og israelere ble langt fra demoraliserte. Ved at både Egypt og Israel har lovet å åpne grenseovergangene mer, taper Hamas et viktig PR-våpen.

Til gjengjeld måtte de love - på vegne av hele Gaza - at det skulle bli slutt på rakettutangrept og andre terrorangrep fra grensen. Det er ingen illusjoner om at de tar dette løftet overfor Israel alvorlig, men det ble også gitt til Egypt. Og nå som Egypt har bygget opp status med USA, er det siste de vil å havne i klammeri med Israel.

Resultatet er et sterkt svekket Hamas: ikke bare har de mistet mange ledere, de er også blitt avkledde foran sine egne. Hamas-ledelsen i utlandet er forskrekket over likskjendingen de siste dagene, og palestinere på Gaza har oppdaget at 1) israelske bomber er svært treffsikre og presise, 2) det er Hamas og ikke sivilbefolkningen som er målet for israelske angrep, og 3) det er alvorlig fare for å bli drept av "egne" raketter og bomber i kamp mot Israel.

Mange mener at Hamas burde avsettes, men anarki på Gaza ville vært langt mer blodig på kort sikt og usikkert på lang sikt. Hamas blir sittende, men de sitter neppe særlig godt. Og det er antagelig det beste inntil videre.

Egypt

Reelt politisk ansvar har en modererende effekt på folk, og Det muslimske brorskap i Egypt har et mer demokratisk mandat enn noe annet regime i Egypts historie. Egypt har enorme økonomiske utfordringer og har ikke råd til en konflikt med noen, aller minst Israel. Morsi har lovet at han skal overholde internasjonale avtaler - underforstått også Israel - men han er under press fra sin egen base til å vise fiendtlighet overfor Israel. Ved å megle våpenhvileavtalen i samarbeid med USA har han maktet å både lage et israelfiendtlig, panarabisk show og bygge status hos USA.

Det er nok åpnet for en åpnere forbindelse mellom Egypt og Hamas, men det er ingen tvil om hvem som er den sterke part. For bak speilet er riset om at Gaza blir en del av Egypt, med Israels godkjennelse.

USA vant

Alt forandret seg omtrent samme øyeblikk som Hillary Clinton satte føttene på bakken i Midtøsten, og hun og Obama hadde nok samtaler med alle mulige statsledere innen det kom så langt. USA viste evne til å ikke bare påvirke Israel og Egypt, men også Hamas. USA har gjenetablert seg som den eneste troverdige megleren i denne regionen.

Israel utrettet det de kunne håpe på

Militært viste Israel flere mye viktig i denne kampanjen: god etterretning ved å vite hvor (mange av) de viktigste Hamas målene var, enda mer presise bomber enn tidligere, og et banebrytende forsvarssystem mot tunge bombekastere, raketter, og missiler. De fikk ikke anledning til å (åpent) vise kampevner på bakken, men vi kan anta at de lærte mye av siste runde i Gaza. Som en reporter i Beirut skrev etter Israels invasjon av Libanon i 2006: "hvis dette var dårlig israelsk krigføring var, har vi ingen lyst til å finne ut hva det vil si for dem å lykkes."

Det beste Israel kunne håpe på var å skremme Hamas nok til å slutte med rakett- og andre terrorangrep inntil videre, og det ser det ut til at de har lyktes med.

Samtidig har de gitt Abbas en mulighet til å fremstå som en moden, moderat, og sindig leder, overfor palestinerne, den arabiske verden, og ikke minst vestlige ledere. For det har aldri vært viktigere at palestinerne føler at de har alternativer som kan føre til en bedre fremtid.

Ved å inngå våpenhvile og avstå fra bakkeoperasjoner har også Israel vist godvilje mot Egypt, USA, og verdenssamfunnet. Der Netanyahu kunne ha satt diplomatiske forbindelser i forlegenhet ved å ta haukerollen helt ut, valgte han å gjøre seg mer upopulær på venstresiden og omstridt på høyresiden.

En enestående mulighet for palestinerne (og Israel)

Israel har antagelig aldri hatt en sterkere strategisk posisjon i Midtøsten. Ingen arabiske regimer ønsker å skape eller eskalere en åpen konflikt med dem, Hamas er - for en stund i hvert fall - marginalisert, Iran har det smertefullt som følge av sanksjoner og elektronisk krigføring. Abbas er ivrig etter å etablere seg både blant sine egne og i verdenssamfunnet.

Tiden er derfor inne for at Israel gjør sitt til at Abbas og (ikke minst) Fayyad lykkes med å skape et attraktivt alternativ til Hamas.

Dette vil kreve kreativitet som er ukarakteristisk for Netanyahu men som har sterke tradisjoner i israelsk politikk: en altfor vennlig atmosfære vil gi Hamas ammunisjon til å beskylde PA for medløperi, så det må virke - eller helst være - at Abbas får en sterkere forhandlingsposisjon. Israel må investere - direkte eller indirekte - i økonomisk vekst for palestinere på Vestbredden. De må mer konsekvent holde sine egne borgere ansvarlige for lovlydighet på Vestbredden. De må gjøre utveksling lettere mellom israelere og palestinere. De kan godt flytte noen av barrierene østover, redusere antall sjekkpunkter mellom palestinske bosetninger. De må kort og godt gi palestinerne en smakebit på hvor godt det kunne være å leve i fred med Israel.

Dette vil kreve en viss toleranse for tilbakeslag. Det vil komme rakettangrep fra Gaza, og det vil bli bråk på Vestbredden. Det finnes grupperinger blant palestinere som misbruker ettergivenhet til å skape fiendtlighet. Jeg tror ikke de lurer noen lenger.

På sin side må PA begynne det vanskelige, tidvis farlige arbeidet med å skru ned forventningene til at det kan bli en seier over Israel, og skru opp forventningene til hva det vil si å ha fred med Israel. Fayyad har drevet en slik kampanje lenge, og nå ser det ut til at Abbas også har forstått at Arafats revolusjonære arv forlengst er avgått.

Det er mange hindre på veien til en fredelig tostatsløsning, men nå er det i hvert fall mulig å se en vei. Vi får bare håpe at utenforstående statsfolk bidrar til mulighetene ved å avstå fra populisme blant sine egne.

(Jeg er @Leifern på twitter)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt