Lars-Toralf Utnes Storstrand

34

Nytale – igjen – og igjen og igjen og…

En levende kultur har et levende språk, og i et levende språk opplever man at ord både dør og fødes.

Publisert: 20. nov 2012

Noen av disse ordene har livets rett, og andre ikke. Derfor dør noen av de nyfødte ordene ganske fort ut.

Men enkelte ord, som burde ha dødd ut, blir holdt kunstig i live, og de som konspiratorisk nok står bak å holde disse ordene i live, gjør det fordi det tjener en sak, et propagandistisk mål.

Men først: Har du merket deg at enkelte ord er ladde, mens andre ord igjen er nøytrale? La meg nevne noen enkle eksempler.

Ordet «demokrati» er et tungt ladet ord. Det blir utelukkende brukt positivt, men fra opphavet var det slett ikke positivt. Det samme gjelder ordet propaganda – som fra opphavet simpelthen betyr «å sette på dagsorden», altså med rot i ordet «agenda». Hvordan har det seg da at «propaganda», som egentlig er et ganske så nøytralt ord har blitt et negativt ladet ord?

Den britiske forfatteren George Orwell sier: «I en tid da sviket er verdensomfattende blir det å tale sant revolusjonært». Han sier også: «politisk kaos er nær sammenhengende med språklig forfall … » og «politisk språk er formet for å få løgner til å høres sanne ut, få mord til å fremstå som respektabelt og for å få løse luften til å virke som fast, trygg, grunn.»

Men det som kanskje er det viktigste er «Frihet er retten til å fortelle mennesker kva de ikke ønsker å høre.»

Likevel opplever vi nesten daglig det motsatte. Folk flest blir tutet ørene med ord som de, om de hadde tenkt selvstendig, aldri hadde ønskt å høre. Med det mener jeg ord som grunnleggende sett er løgner. Helt i pakt med Göbbels maksime om å videreføre løgnen helt til folk tror den.

Et slikt løgnord er ordet «islamisme». Når jeg sier at dette ordet er en løgn, så er det fordi det overhodet ikke eksisterer noe slikt. Noen velger å bruke begrepet «muslimske fundamentalister» som motsetning til «moderate muslimer». Men professor Moshe Sharon, som er en av verdens fremste eksperter på islam (ja, han er virkelig det, same hva hans motstandere hevder!) sier:

«Det fins ikke noe fundamentalistisk islam. Bare islam. Punktum.» De fleste «rettlærende» muslimer er enige med dette, men noen få, følger den samme, syke sosialistiske språkpropagandaen som har røvet våre vestlige språk og bruker bevisst ordet «islamisme» eller begrepet «fundamentalisme» i tilknytning til islam for å rive ned våre forsvarsverk når det gjelder nettopp islam.

«Fundamentalisme» er et begrep som oppstod cirka 1910, ved fremveksten av en sterk trosbevegelse i USA, hvor man fremmet troen på de bibelske sannheter som må være udiskutable, rent læremessig: Guds allmakt, Guds allestedsnærvær, Guds allvitenhet, Guds evige natur, Jomfrufødselen, Jesu forsonende død, Jesu oppstandelse fra de døde, Jesu himmelfart og Jesu gjenkomst. Alt dette er omtalt i bokverket «The Fundamentals» - og ingen av disse sannhetene finner du igjen i islam.

Islam fornekter også at Jesus er Guds sønn, kommet i legemlig form, slik apostelen skriver det, og er dermed fylt av antikristens ånd. Islam og levende gudstro kan ikke eksistere side om side, akkurat som romersk-katolisisme heller ikke kan det. For som det står i Guds Ord. Man kan ikke trekke i ulikt åk med vantro.

Derfor bør ikke kristne bruke ordet «islamisme», men kalle spaden for en spade – i stedet for å bruke «manuelt graveredskap». Som Moshe Sharon sa det: Islam. Punktum.

Jeg siterer Moshe Sharon igjen: «…vestlige politikere vet [plutselig] at det finnes både en god form for islam og en dårlig form for islam. De klar endatil å skille mellom de to, selv uten å kunne så mye som ett eneste arabisk ord», og jeg legger til: langt mindre hva Koranen og hadithene sier.

Forestill deg at du sitter på en norsk fotballbane og ser en kamp mellom Brann og FKH, og så kommenteres kampen som om det ble spilt tennis. Det er simpelthen ikke rett, og endemålet, samme hvor mye det helliger midlet for dem som benytter det, blir feil.

Legg merke til det følgende: Bibelen forkynner at det fins bare én Gud. Og enkelte hevder at islam gjør det samme. Men det er ikke riktig. For islam har et tillegg (hva sier Bibelen om å legge til?), fordi de sier: «Det fins ingen gud uten Allah … og … Mohammed er hans profet». Da hjelper det ikke hvor mye man kaller både Moses og de andre bibelske profetene og Jesus for «profeter», for «…Mohammed er hans profet», gjelder over alle disse.

Og det er ikke til å komme unna. Alle Mohammeds læresetninger står i strid med Guds Ord, selv om de for en del tilfeller er kopiert ut av Bibelen.

Bibelen forkynner frelse. Det gjør ikke Koranen. Koranen/Islam har på samme vis som romersk-katolisisme intet rom for frelsesvisshet, mens Bibelen lover både nasjonal frelse (Tanakh, GT) og personlig frelse (NT, Brith Hadashah).

Alle disse problemene bunner i den sosialistiske tanken om «politisk korrekthet», hvor man skal sminke på sannheten ved å si at det ikke fins noen positivt, absolutt sannhet – faktisk ingen absolutter i det hele tatt.

Men hvordan kan man avvise absolutter absolutt – og så på toppen av det hele forsvare islam – som er mer absolutistisk enn noen annen eksisterende ideologi, når den sier: «Allahu Aqbar», som betyr «Allah er større». Merk deg det: Ikke «Gud er stor» eller «Gud er størst», men «Allah er større», eller egentlig «guden [bestemt form entall] er større». Det betyr: Større enn alt. Større enn Bibelens Gud, og derfor sier islamsk lære at Koranen er ufeilbarlig, mens Bibelen er fordreid.

Da er det interessant å se hva Bibelen sier om å lyve, sidestilt med hva islam sier om å lyve.

Da jeg gikk på søndagsskolen som liten gutt, lærte vi en sang som proklamerte:

«Vær forsiktig lille øye hva du ser …»

Det samme kunne vi med lett omskriving si om tungen. Vær forsiktig lille tunge hva du si’r… og om hjernen … vær forsiktig lille hjerne hva du tenker.

Ett lite strå brekker fort kamelens rygg.

 

 

Kommentar #1

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert rundt 9 år siden

Nytale kan gi seg mange utslag. Når en statsråd i dag forklarer de begredeligste sider ved sin sektor, får han det ofte til å høres ut som det er paradisisk. Jeg tror kommunikasjonskurset har vært litt i overkant vellykket overfor slike myndighetspersoner, om man ønsker å få oss til å tro på hva som helst.

Jihad er et islamsk begrep. Det har fått en klang i norsk språkflora som tilsier at det betyr hellig krig mot anderledes troende. I stedet er betydningen mer i retning av å stride mot det som er ondt, være seg i en selv eller andre, eller samfunnsforholdene. Først og fremst ser det ut til å være viktig med den interne personlige strid, i langt større grad enn å krige over landegrensene eller mot andre fiendtlige grupper.

Sannheten er så blandet. Hvis en sier at "dette er et sandkorn" kan de fleste lett slutte seg til at det er slik. Men snart oppstår en diskusjon om hvilket sandkorn, og er det av en bergart som er god eller dårlig? Slik er den menneskelige dårskap eller forstand i gang med å utrede, alt etter sine forutsetninger for hva som er godt eller dårlig. Vi kan være tilsynelatende enige om mange ting, men plukker vi detaljene fra hverandre er det naturlig om det oppstår divergenser. Alt i alt har en sannhet en begrenset verdi og levetid. Siden minst 75 % av all verdens forskning foregår i dag, er det naturlig å tenke seg at uenighet er kommet for å bli. Sannheter vil skifte fra år til år, og vi som er legfolk får en stadig tøffere jobb med å skille vesentlig fra uvesentlig i vår hverdag. Forskning kan det ene året vise oss at når bussen kjører over en fartsdemper rister bussen, mens neste år kan en annen forsker vise oss at for så vidt rister den, men bare på et bestemt vis. Tilbake sitter vi og må skille mellom sant og usant, eller skape forståelse av hva vi nettopp har forstått.

Setter man to religioner opp mot hverandre blir dette alvorlig vanskelig. Sett at det er to objektivister som begge mener at deres religion er den rette. De to vil aldri kunne forenes. Slik blir objektivismen som filosofisk retning kun en filosofisk retning og uegnet til praktisk arbeide. Selv objektivismen er lite kjent som isme blandt den allmenne hop, er dette også grunnen til at den aldri har fått lov å slå igjennom som bærende kraft. Det ville være en fordel for objektivismen om alle var objektivister, overens om felles mål, og på stadig jakt etter dette felles mål. Men akkurat dette er igjen enda en årsak til at den aldri kan lykkes siden vi er mennesker først og fremst, og dernest rasjonelle i en sammenheng større enn vår egen om den gavner oss. Egoismen, kultivert til en samfunnsbærende kraft blir aldri så uselvisk at den vil sette andre foran egeninteressen hvis det ikke er som et bidrag til fellesskapet fordi det gavner en selv. Hvis jeg da skal fremme mine kristne interesser, mitt kristne syn passer en slik vinkling dårlig med at det finnes anderledes troende. Objektivt sett, hvis man innrømmer andre den frihet vi selv ønsker, må det samtidig kunne være tillatt å forfølge sin egen trosretning, men vi vil fort innse at i et samfunn med mer enn en religion vil dette være begrensende siden vi må ta hensyn til hverandre. Objektivismen gir ikke rom for store divergenser menneskene imellom fordi situasjoner hvor den ene lener seg på den andre lett vil oppfattes som at man ikke er objektivistiske nok, og ergo er bråket i gang.

Den ideale fordring som ligger i objektivismen umuliggjør dens gjennomføring fordi vi ikke er i stand til å ivarta vår tarv fra vugge til grav på egen hånd. Selv om vi ser dette i en familiesetting vil det være vanskelig, for selv innen familier er det rivninger. Ser man for seg en ren lære, en rendyrket livsstil finner man til sist ikke veien, og idealiseringen blir begrensende på handlingsrommet. Slik faller objektivismen igjennom som parameter for handling allerede i hjemmet, i skolen, på arbeidsplassen, i kulturen og særlig i religionen fordi størrelsene ikke er komparatible.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere