Radikal islamisme i Norge. Og i Israel...

I Norge har gruppen "Profetens Ummah" sørget for å få radikal islamisme synlig også her i landet. En gruppe som dessverre begrunner og motiverer sin tro, sine religionpolitiske standpunkter og voldelige metoder fra Koranen, avviser demokratiet og ikke tar avstand fra vold som virkemiddel. Videre har de truet en journalist, og uttrykket klar sympati for beskytningen av synagogen i Oslo, hvor det sågar i etterkant ble uttalt "Det var synd at broderen som skjøt mot synagogen i Oslo ikke traff noen", videre ble det skrevet at "Jøder er skitne" og at "de er svin", osv. Nevnte Dagsavisen-journalist ble truet fordi hun skrev om at enkelte av disse radikale muslimene deltok på jegerkurs for å få trening med skytevåpen. Våpentreningen vekker naturlig nok oppsikt og bekymring i deler av befolkningen, blant politikere og i PST. Dette ovennevnte er for god ordens skyld bare noen få av de grove og radikale standpunkter de forfekter. Jødene i Oslo er naturlig nok mer enn bekymret, og norske myndigheter har hjulpet til med noe sikkerhet og bygget en lav liten sikkerhets-"mur" foran synagogen. Jeg minner om at det er ca 100 muslimer pr jøde i landet. På verdensbasis er det så og si samme størrelsesforhold. Hvem det er som er en minoritet her burde vel være klart.

Under sin pressekonferanse. sa de radikale islamistene at de ikke ser på demokratiet som et godt samfunnsmessig og politisk virkemiddel og peker så på at det faktisk er Norges regjering som er skyld i at radikale muslimer radikaliseres etc. De opplever seg med andre ord ufrie i det frie norske samfunn og tvinges dessverre ubekvemt mer eller mindre til sine standpunkter og grove voldsadferd av den norske regjering og nordmenn. Slik fraskriver de radikale islamistene seg ansvar og legger all skyld på ofrene selv for de angrep som senere eventuelt vil utføres. På norsk side hevdes det korrekt at denne gruppen ikke representerer flertallet av muslimene og kun er en mindre gruppe. Men... Vel og merke pr i dag her i landet.

I Israel og nabolandene representerer dog denne gruppen Profeten Ummas standpunkter på langt nær noe minoritetsmeninger eller sære standpunkter. Ikke i det hele tatt. Israelere er derfor naturlig nok også noe bekymret, slik nordmenn kan bli. Men i Israel og i nabolandene er ikke radikale islamistiske grupper altså en liten "minoritet" som akademiske og politisk korrekte norske journalister i trygghet rolig kan diskutere over et cafebord og senere skrive om som en liten "ubetydelig" minoritet: I midtøsten og på de palestinske områdene finnes det hundretusener (!) som hevder likelydende og sågar verre standpunkter enn det "Profetens Ummah" gjør i Norge. Ikke minst har de stor makt og tilgang på mindre og større våpen. Noe de også vet seg å benytte. Store religionpolitiske grupper som videre åpent forfekter sitt jødehat og sine ønsker om å ødelegge landet Israel har altså i årevis vært og er en del av hverdagen for innbyggerne i det landet.

Til forskjell fra de norske radikale islamistene går ikke de radikale islamistene i midtøsten på jegerkurs: De deltar på statlig finansierte militære treningsleire (f.eks. Hamas), hvor de allerede har tilgang på våpen av mange typer, raketter, bomber, granater, maskinpistoler, etc, etc. Og til forskjell fra Norge, som da "bare" har opplevet noen skudd mot synagogen i Oslo og at en journalist ble truet, så har israelerne i årevis erfart at fulle busser, cafeer, bolighus, grupper av mennesker, og skoler har blitt beskutt og bombet. Altså har da ofrene erfart denne "påtvungne praksisen" fra radikale islamister langt, langt større skala og langt mer voldsomt enn det norske jøder og den norske befolkningen noen gang har kjent på kroppen.

Israelerne har også bygget sitt sikkerhetsgjerde og sin mur for å beskytte sivilbefolkningen mot attentater, skudd og bomber. Skulle vi multiplisere den norske bekymringen for synagogeskuddene og truslene mot en journalist proporsjonalt opp mot det som har hendt og hender i Israel er jeg relativt trygg på at de israelske jødenes reaksjoner plutselig fremstår som noen lunde moderate sett i forhold til den norske bekymringen. Sågar ville muren og sikkerhetsgjerdet i Israel bli et i hvert fall rimelig forståelig virkemiddel for å forsvare sivilbefolkningen mot voldsomme attentater og lemlestelser. Jeg minner om at Hamas m.fl. faktisk har den israelske sivilbefolkningen som direkte målskiver for sin krigføring.

Pr i dag har det i år falt over 1000 raketter over deler av Israel. Til sammenligning: Landet Israel er litt mindre enn Hedmark fylke. Jeg går ut fra at få familier i Norge ville finne det trygt og forsvarlig å leve under slike forhold i årevis i Hedmark? Kanskje ville man muligens bygge en type sikkerhetsgjerde og en mur rundt de to største byene i det fylket? Å få skolebussen, barnehaven, cafeen i Hamar sprengt i filler er sikkert noe Hedmarkingene ville føle mer enn ille?

De radikale islamistene har altså langt større tilstedeværelse og innflytelse i midtøsten enn de har i Norge. Videre har de ikke sans for det vi i vesten opplever som demokrati. Like vel anser de fleste nordmenn seg som de egentlige humanister og eksperter på det som skjer i regionen; og har dermed soleklar rett til å glatt overprøve de israelske jødenes vurderinger av sin egen situasjon.

I Norge tar vi våre verdier som så selvfølgelige og gode at vi ureflektert antar at alle andre også tilstreber de samme verdiene. F.eks. de muslimske landene i midtøsten osv. Men til noen nordmenns benektende vantro, så gjør faktisk ikke alle dét: Fordi de radikale islamistene anser våre verdier som en trussel. Hamas m.fl. vil faktisk ikke ha demokrati i Palestina. Deres kamp går ut på noe helt annet. Nemlig et islamsk radikalt styre som ikke gir rom for våre vestlige demokratiske verdier: Verdier som langt på vei allerede eksisterer i det nære Israel og som derfor provoserer de samme islamistene i og rundt dette landet voldsomt. Slike radikale islamister gir for øvrig ikke tilsvarende rom og rettigheter for verken jøder eller kristne, som de gir egne trosfeller.

I Norge er vi ikke uten grunn i utlandet kjent for vår naivitet og godtroenhet. Både BBC og CNN benyttet benevnelsen "Europes soft spot" da de beskrev norske politikeres holdninger til terrorisme og attentater etter 22.juli/Breivikterroren. Den "Politimester Bastian-doktrinen" (Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil ) som det norske samfunnet dypt preges av er ikke egnet for det internasjonale samfunnet med alle sine brytninger og varierte politisk/kulturelt -religiøse avskygninger.

Radikale islamister har faktisk stor nytte av vestens tro på "det kommende demokratiet" i midt østen. Men islamistene er dessverre ikke modne eller klar for demokratier ennå; store og mektige grupper vil faktisk ikke ha noe slikt i det hele tatt. Den arabiske våren viser at det ikke bare er å endre tidligere muslimske diktaturer for deretter å naivt forvente at demokratier etter vestlig mønster ganske snart skal dukke opp. Eksempel: Det muslimske broderskapet i Egypt har dessverre blitt en større trussel for demokratiet i regionen enn det det tidligere styret var. Det ser dessverre ut til at f.eks. Egypts befolkning byttet noe dårlig ut med noe som er minst like dårlig.

De radikale islamistene i midtøsten benytter altså på den ene side snedig vestens støtte og naive tro på nytt demokrati; nemlig i kampen for den radikale islamistiske revolusjonen i regionen - og snakker på overflaten det rette "vestlig-politiske" språket verbalt og billedlig, men f.eks. Hamas har faktisk og dessverre andre mål enn det vi tror i all vår medlidenhet og demokrati-iver. Og dermed blir både politikere og opinionen i vesten en type gisler og faktisk medvirkende ledd i kampen mot de reelle demokratiske kreftene i regionen; gode demokratiske krefter som vesten paradoksalt nok faktisk med sin støtte til Hamas (!) m.fl. vil forsvare og bygge opp under.

At den israelske befolkningen og det israelske demokratiet i dag - etter årevis med terror fra radikale islamister - ennå er noen lunde oppegående og utholdende er i hvert fall ikke norske politikeres- og den norske opinionens skyld.