Utsugerne i H&M

Det er gammelt og elendig nytt at de store kleskjedene betaler arbeidere i fattige land en lønn som er så lav at de ikke kan leve av den. Med jevne mellomrom henter mediene fram eksempler på hvor ille det er selv om de store kjedene prater om å vise samfunnsansvar og viser til vedtatte policydokumenter. Det som står på papiret betyr null og niks. Det er praksis som teller. Og den er til å grine av.

Nylig ble det vist en dokumentar på svensk TV 4 som viser at tekstilarbeiderne i Kambodsja ikke tjener mer enn 350 kroner per måned.Dette utgjør rundt en fjerdedel av hva en arbeidstaker må tjene for å kunne leve et liv i verdighet, i følge tall fra fagforeninger og menneskerettighetsorganisasjoner. Med noen lønnstillegg for mat, husvære og transport kan lønnen komme opp ca. 475 kroner per måned. Situasjonen er så ille at det i fjor ble rapportert om mer enn 2400 tilfeller av masse-besvimelser på grunn av stress, lange arbeidsdager og underernæring. Den internasjonale kleskjeden H&M er blant dem som ikke vil betale en lønn arbeiderne kan leve av. De sier de har tatt opp med myndighetene at de bør øke minstelønnen og at saken har «topp prioritet». Det er bare prat. Dette kan de få gjort noe med i løpet av en uke om viljen er til stede. Saken er at det H&M først og fremst er opptatt av, er å vinne konkurransen om å tilby klær til lave priser og slik sikre seg størst mulig profitt og vil. En annen kleskjede, Zara, har bestemt seg for å betale levelønn. Det betyr litt dyrere klær selvsagt.

Rovdyrkapitalisme

Folk burde jo strømmet ut i gatene for å protestere, oppfordre til å boikotte H&M og heller handle hos Sara. Ansatte i H&M burde sagt opp jobben og sluttet seg til boikotten. Det H&M driver med er renspikket rovdyrkapitalisme og utnytting av verste sort. Men det skjer ikke. Folk vil ha billige klær. H&M har 2699 butikker over hele verden og har et årsoverskudd på rundt 15 milliarder kroner. Men levelønn har de ikke råd til.

Dette er en sak både biskoper og andre burde grepet fatt i. Det fenomenet vi her står overfor for, er grundig behandlet både i Det nye og Det gamle Testamentet. Det er mulig å hente ut en tirade at kraftuttrykk fra profetene og slenge de rett i fleisen på ledelsen i flere internasjonale kleskjeder. Det hadde gjort seg med noen saftige, fordømmende kraftuttrykk som hadde fått representanter for handelsstanden til å si at de er sjokkert over en prest, en ungdomsleder eller en biskops språkbruk.

Pengemakten er sterk. Det må nok mer til for å få stagget utsugingen av de fattige. H&M er medlem av arbeidsgiverorganisasjonen Virke. Virke mener kleskjedene bør betale levelønn. Men hva hjelper det å mene det når medlemmene gjør som de vil? Virke bør komme seg ut av pratestadiet. De bør stille krav til kleskjedene om at de skal merke hvor klærne de selger er produsert og garantere at det er betalt levelønn til arbeiderne. Hvis ikke H&M skjerper seg, bør ikke Virke være bekjent av å ha H&M som medlem.

Et salig bråk

I Virke er også organisasjoner som Kirkens Nødhjelp, Norges KFUK-KFUM, Kirkens Bymisjon og en rekke andre frivillige og humanitære organisasjoner. De bør reise opprørsfanen og gi beskjed til Virke om at de ikke vil være med i en organisasjon som har medlemmer som plager og utnytter verdens fattigste helse. La Virke velge mellom H&M og flere med dem og de humanitære organisasjonene. Snakk med Spekter om det er mulig å melde seg inn der.

Kirkens Nødhjelp bør gå i front. De har som formål at de skal drive politisk påvirkning og bruker om lag 10 prosent av innsamlede midler til det. Å mane til kamp mot H&M og andre suspekte kleskjeder i Virke, kan være like effektivt som mye annet en holder på med.

Det vil bli et salig bråk. Det er ikke spøk å legge seg ut med kapitalmakten. Men det er ved å lage bråk- protestere, melde seg ut, oppfordre til boikott- en kan nå inn til konsernledelsen i H&M. De blir bekymret når merkevaren blir knyttet til grov utnyttelse av verdens fattige. Markedsmakten har kapitalmakten respekt for. Det er med markedsmakt H&M må tvinges til større ansvarlighet.