Hvilket slør?

[ LES ANNE SENDERS INNLEGG: SLØRET BLE BORTE ]

Jeg vet ikke hvor mange nordmenn har reist - i regi av ulike norske grupper - til Israel og palestinske områder de siste årene og kommet tilbake med den samme store "nyheten" som de åpenbart mener er helt ukjent i Norge og verden forøvrig. Men det er ikke få.

"Nyheten" er lett å sammenfatte. Palestinerne har det vanskelig, og det er Israels skyld.

• I Gaza har palestinerne det vanskelig på grunn av fordi Israel (til tider) stenger og (alltid) legger restriksjoner på innførsel av varer. Palestinerne i Gaza har det ikke vanskelig fordi Egypt stenger grensene og begrenser import,
• I Gaza lever også palestinerne under frykt fordi Israel bomber mål eller har militære operasjoner. De har ingen frykt for det fascistiske, teokratiske Hamas-regimet.
• På Vestbredden har palestinerne det vanskelig fordi de ikke kan reise fritt ut og inn av Israel. De har ikke vanskelig fordi de ikke kan reise fritt ut og inn av Jordan.
• På Vestbredden er det også vanskelig fordi det er ydmykende sjekkpunkter og "bosettere" (altså: jøder i nabolaget), men ikke fordi det palestinske regimet er i beste fall underutviklet og i verste fall korrupt og despotisk.
• Forholdene for palestinere i Libanon, Syria, og andre arabiske land (hvordan har de det i Kuwait, forresten) anses som irrelevant.

Banalt? Ja, men dette er en helt anvendelig og alment akseptert fremstilling i de mest populære norske media. Det er en vesentlig del av Butenschøns Evangelium, gjenfortalt av Kåre Willoch, Morten Strøksnes, Sissel Wold, og mange andre. Man anses som "hjernevasket" og "enøyd" i norske redaksjoner hvis man ikke først og fremst bekjenner seg til disse trosartiklene.
Så blir det slik at de som kommer tilbake fra "studieturer" og har sett på den siden av saken, får ros og anerkjennelse for å ha vitnet om noe viktig. Men de som kommer tilbake fra lignende "studieturer" der de har sett på livet til israelere, de har blitt lurt av propaganda. 
Anne Sender ble med Kirkens Nødhjelp til ledsagerprogrammet, der velmenende nordmenn får (lov av israelske sikkerhetsstyrker til å) se hva som foregår ved sjekkpunktene palestinerne må gjennom på Vestbredden. Hennes beretning stemmer godt overens med det vi har fått høre på tallrike blogger og artikler: sjekkpunktene er til vesentlig og ydmykende ulempe for palestinerne. Det forekommer antagelig maktmisbruk, men her blir det alltid mindre spesifikt i beretningene.
Senders fremstilling er ikke banal. Tvert i mot er det tydelig at hun anstrenger seg på beundringsverdig vis for å nyansere de moralske spørsmålene som så til de grader forenkles i Butenschøn-evangeliet.
Jeg håper Sender lykkes med det hun vil utrette, og ikke det hun forsøker å unngå.
Det avhenger av hvor godt hun forstår at den norske debatten om Israel har lite med forholdene i Israel å gjøre. For "enøyde" israelfiendtlige krefter er dette en av de siste utenrikspolitiske merkesakene de kan klamre seg til fra 70-tallet. Så lenge palestinernes sak kan karakteriseres som motstykket til kolonialisme, imperialisme, kapitalisme, osv., så vil deres "fiende" alltid være feilslått og full av ondskap. For "enøyde" på andre siden er opprettelsen av Israel en del av et eskatologisk forløp som mennesker bare i liten grad kan påvirke. 
Slike dogmer kan ikke debatteres, i stor grad fordi man alltid vil se etter fakta og logikk som støtter det man i utgangspunktet vil bevise. Om noen tviler på det, er det bare å lese i kommentarfeltet til Senders kronikk.
Min frykt er at Senders synspunkter tas til inntekt for syn hun ikke har, og særlig av typen "se, israelerne er så ille at selv en jøde tar det opp". Hun vil siteres ute av sammenheng eller delvis, og vil dermed innlemmes - helt ufrivillig - i Butenschøn-evangelistene. 
I den polare verden finnes det to typer "jødiske" organisasjoner: på den ene siden dem som mener at kritikken og demoniseringen av Israel har gått så langt at det er viktigere å forsvare Israel enn å gi ammunisjon til landets fiender ved å gi dem det minste rett. Og på den andre dem som har det for seg at de skal holde et speil oppe for sine egne. Begge bruker veldig mye tid og krefter på å motarbeide hverandre.
Men det finnes et alternativ til disse polene: skribenter, websider, aviser som er villige til å problematisere, se nærmere på fakta, ta opp de reelle moralske dilemmaene. De er ofte rykende uenige med hverandre, men lar være å diktere hverandres premisser. 
Spørsmålet mitt er om den norske debatten (som, som sagt, har liten befatning med virkeligheten å gjøre) er moden nok til å ta inn uklar, frustrerende, vanskelige problemstillinger. 
Det vil i så fall bety at flere er villige til å forstå at bosettere ikke nødvendigvis er rabiate fundamentalister, at man kan stemme på Likud uten å hate noen som helst, at palestinerne må ta ansvaret for sin fremtid, at israelsk politikk er et resultat av en israelsk demokratisk prosess, at folk man er uenig med ikke trenger være irrasjonelle eller onde. Det vil bety at en "palestinavenn" tok en studietur i Sderot, Ashdod, eller sågar blant "bosettere" (det norske ordet for "jøder som bor utenfor 1949-våpenhvilelinjen") og får like mye oppmerksomhet som Sender får i disse dager.
Med andre ord krever det at vi gjør debatten til en utenrikspolitisk sak.