Torleiv Haus

76

Den utålelige friheten

Det tenkte møtet mellom Storinkvisitoren og Kristus i "Brødrene Karamasov" aktualiserer forholdet mellom nødvendighet og frihet. Tåler mennesket frihet eller er den en for stor byrde?

Publisert: 5. nov 2012

Et av verdenslitteraturens mesterverker er Brødrene Karamasov av Dostojevkskij. Disse brødrene representerer hver sin verdensanskuelse, i brytningene mellom dem får vi et blikk inn i kampen mellom de ulike måter å forstå verden på.

Det mest berømte kapitlene i dette mektige verket handler om Storinkvisitoren. Etter at hundre kjettere vel er brent på torget i Sevilla, dukker Kristus opp og blir straks gjenkjent av den store folkemengden. Hans milde og undergjørende nærvær trekker straks til seg alles oppmerksomhet, og hans brennende kjærlighet vekker deres hjerter til gjensvar. Kristus strekker sine armer mot menneskene og velsigner dem, og når de rører ved ham, bare ved berøringen av hans klær, føler de hans legende kraft. På vegen inn i kirken i Sevilla bæres en liten kiste med en syvårs gammel pike, under gråt og jammer. Barnets gråtende mor kaster seg for hans føtter, og fylt av medlidenhet uttaler han enda en gang ordene: «Talita kumi»- og piken reiser seg opp.

I dette øyeblikk kommer kardinalen, selveste storinkvisitoren, gående over plassen. Det er en nesten nittiårig olding, høy og rank, med inntørket ansikt og innfalne øyne, som likevel brenner med glødende kull. Han har sett alt som har skjedd, og straks sørger storinkvisitoren for at Kristus blir arrestert, og han må stå til rette for sin forbrytelse.

I følge storinkvisitoren var den store forbrytelsen til Mesteren fra Nasaret at han ikke gav etter for verdensåndens tre fristelser i ødemarken. Han fikk tilbud om brød, å vise sin makt gjennom spektakulære mirakler og å utøve sin makt over hele menneskeheten. Men i stedet for å gi menneske det de ville ha, og som kunne gjort alle lykkelige, tilbød Kristus menneskene friheten. 

Storinkvisitoren anklager Kristus for at dette er for stort for menneskene. Menneskene tåler ikke friheten. Kristus er derfor i virkeligheten bare en som forstyrrer menneskene, og storinkvisitoren hevder at «i femten århundrer har denne friheten vært en plage for oss, men nå er det slutt». Kristus hadde sjansen da de tre spørsmålene ble stilt, men han tilbakeviste dem. «Du vil gå ut i verden og du går med tomme hender, - du har ikke annet å tilby menneskene enn et løfte om en frihet som disse enfoldige og opprørske skapningene ikke er i stand til å forstå: de frykter denne friheten, for ingenting er så uutholdelig for mennesket og det menneskelige samfunn som friheten! Men ser du disse stenene i denne golde, brennhete ørken? Gjør dem til brød, og da vil menneskeheten løpe etter deg som en hjord, takknemlig og lydig, men også skjelvende av frykt for at du skal trekke din hånd tilbake, så de mister brødet».

Menneskets lengsel er å slippe bort fra den uutholdelige friheten. Menneskene lengter etter «å underkaste seg en høyere makt. For et menneske som er blitt fritt, finnes det ingen bekymring som er større og mer plagsom enn denne: så fort som mulig å finne seg noen å underkaste seg. Men det menneskene søker, er en guddom som også alle andre mennesker er villige til å bøye seg for. For disse ulykkelige skapningers bekymring er ikke å finne noen som de kan underkaste seg, men å finne noen som alle kan tro på og underkaste seg, alle i fellesskap. Det er nettopp dette behov for fellesskap i tilbedelsen som vært den største kval for menneskene helt siden tidenes morgen. For denne felles tilbedelses skyld har de søkt å utrydde hverandre med sverdet. …Vet du virkelig ikke at menneskene bare trakter etter hurtigst mulig å finne noen som kan ta frihetens byrde fra dem? Men herre over menneskenes frihet er bare den som kan berolige deres samvittighet.

Kristi forbrytelse er at han kom for å tilby menneskene friheten, men friheten er den største byrde som menneskene gjør alt for å slippe unna. Med friheten følger ansvar, og med ansvar følger samvittighetskvaler. Kunne jeg gjort noe annerledes? Var mine valg de rette? Opplevelsen av skyld er kanskje den tyngste byrden som friheten legger på oss.

Å være menneske er å leve med utrygghet fordi menneskets eksistens ikke er nødvendig. Det finnes ingen grunn for at akkurat jeg skal være til, selv om det kan være at jeg er til for en hensikt. Mange av oss liker å tro at vi er uunnværlige, men sannheten er at verden vil gå videre uten deg og meg. Kirkegården er full av mennesker som trodde de var uunnværlige, at deres eksistens var nødvendig.

Døden minner oss om at vi er bare en mulighet. De største og mektigste kan være her i dag og borte i morgen. Alt er tomhet, sa forkynneren. Men menneskene fortrenger denne sannheten med alle midler. Vi søker trygghet i eiendom og penger og sosial status og jeg vet ikke hva. Intet hjelper. I disse dager hvor vi kan lese om alle rikingene i blant oss, de som håver inn millioner på millioner, kan jeg ikke la være å tenke på at desto mer vi eier, desto mer har vi å bekymre oss over.

Den gamle bok, som så mange forakter i dag, gjør det ganske klart for oss at vi er skapt av fri vilje. Vår eksistens er ikke nødvendig, den har ingen grunn. Men det er også grunnen til at vi lengter etter å være frie, samtidig som friheten er den største plage for oss. Friheten forteller at vi er ren mulighet, ren potensialitet. Friheten minner oss om vår utrygghet, den rene mulighet.

Derfor ønsket menneskene, som Dostojevskij sier, å være i fengsel. I sitt eget selvlagde fengsel. For det gir mulighet til å si: Jeg hadde ikke noe valg. Dette måtte bare skje. For det som skjer med nødvendighet påfører meg ikke noe ansvar. Friheten uttrykker hvem vi er essensielt, nemlig manifestasjoner av Guds frie vilje.

Friheten er en tung byrde å bære for menneskene. Derfor er det ikke merkelig om de gjør alt de kan for å finne utveier inn til sitt eget fengsel. En velprøvd metode er fornektelsen. Fortrengning er en fantastisk problemløsningsmetode. Hvem er det som sier at jeg er ren mulighet? Hvem er det som sier at Gud skapte verden av fri vilje at den ikke må være? Nei, verden måtte være. Naturen er nødvendig, den uttrykker den absolutte realitet. Naturen er bare et bestemt evighetsmodus.

Dette var Spinozas posisjon. Naturen er det absolutte. Den var alltid. Den er. Og den vil alltid bli. Den er nødvendig. Mennesket, som en del av naturen, er nødvendig. Vi er ikke mulighet, ikke uten grunn. Vi er en annen form for eksistensmodus. Derfor er frihet en illusjon. Alt er predeterminert.

Denne posisjonen, kjent som panteisme, er egentlig avgudsdyrkelse. Avgudsdyrkeren søkte forening med naturen. Ved å bli ett med naturen fant mennesket trygghet, omtrent som en dråpe vann finner «trygghet» ved å forenes med det store hav og utslette sin egen identitet. Dette er grunnen til at i de gamle kulturene ble dyrene gjenstand for tilbedelse. Dyrene befant seg nemlig i følge den vanlige mening på et høyere bevissthetsnivå enn menneskene. For dyrene er totalt naturlige, de styres utelukkende av instinkter, helt frie for å bli plaget av tanker om fri vilje.

Den moderne paganisme lengter tilbake til foreningen med naturen. Det er grunnen til at mange mennesker er villige til å ofre mye for å berge hvaler fra utryddelse, men de synes det fullkomment i orden at millioner av fostre hvert år drepes i mors liv. 

Vi ser dette kanskje aller klarest i nazismen. Nazismen er paganisme i sin reneste form. Hitler var en ekte hedning. Derfor skriver han i Min Kamp: «I naturen, finnes det ingen medlidenhet for de svakere skapningene når de ødelegges, slik at de mer tilpassede kan overleve. Å gå mot naturen fører til at mennesket blir ødelagt. Det er bare jødisk hovmod å kreve at vi skal overvinne naturen».

Omskjærelsen er tegnet på at mennesket er mer enn natur. Målet er ikke at naturen skal ødelegges eller fornektes, men at skal underlegges rasjonell kontroll og forbedres. For mennesket er alene bærer av Guds bilde, som blant annet innebærer at mennesket var tiltenkt en posisjon mellom Gud og resten av skaperverket. Tegnet på dette er omskjærelsen, og når dette tegnet i dag angripes er det nøyaktig hva vi må forvente når den moderne paganismen er i framgang. 

For hedningen er friheten utålelig. Jesus anklages av storinkvisitoren for å ville tilby frihet, og ikke brød, show og diktaturets trygghet. Den moderne gud, eller velferdsstaten har gitt det Jesus ikke gav. Materiell trygghet, brød og sirkus i form av for det meste kommersiell vulgærunderholdning direkte inn i de tusen hjem, og illusjonen om at vi lever i frihet i massedemokratiet. Storebror ser deg, og de fleste synes det er helt greit.

Men determinismen er en illusjon. Den danske filosofen Søren Kierkegaard må vel være en av de her i Norden som har kjempet mot determinismen. På hans tid var jo Hegels panteistiske system det dominerende, og tanken om at verdensånden beveget seg framover dialektisk slik at tesen avløses av antitesen og resultatet er syntesen, før bevegelsen starter på ny.

Mot denne deterministiske historieforståelsen er det Søren Kierkegaard protesterer av alle krefter. I «Philosophiske Smuler» skyter Kierkegaard inn et «Mellemspil», som handler om historiefilosofi, eller om det som skjer, skjer av nødvendighet, eller frihet. «Er det mulige ved å være blitt virkelig derved blitt mer nødvendig enn det var», er det spørsmål han behandler. Kan det nødvendige bli til? Tilblivelse er en forandring, men det nødvendige kan ikke forandres, da det alltid forholder seg til seg selv, og forholder seg på samme måte. 

Ved virkeligheten ødelegges muligheten, og det at noe blir til, eller at forandring skjer, beviser nettopp ved tilblivelsen, eller forandringen, at det ikke er nødvendig. Det nødvendige kan ikke bli til, fordi det nødvendige er. Derfor skjer all tilblivelse ved frihet, ikke nødvendighet. Intet tilblivende blir til av en rasjonell grunn, men alt har en årsak, og enhver årsak ender i en frittvirkende årsak, som er Gud. «Selv en naturlovs konsekvens forklarer ingen tilblivelses nødvendighet, så snart det reflekteres definitivt på tilblivelse. Med frihetens ytringer er det likeså, så snart man ikke lar seg bedra av dens ytringer, men reflekterer på den tilblivelse».

Alt som blir til, blir til av frihet. Denne friheten viser seg subjektivt i angsten. «Begrebet Angest» er Kierkegaards dyptpløyende analyse av angsten som fenomen. Angst skiller seg klart fra frykten, som alltid har en konkret gjenstand. Angsten kan sammenlignes med svimmelhet, den er både dragende og avstøtende på samme tid. Angstens mulighetsbetingelse er den objektive frihet. Angsten oppstår i det subjektet skuer inn i den uendelige mulighet. Men denne angsten tåler ikke mennesket, og derfor søker det trøst i nødvendigheten eller determinismen. Friheten er med andre ord utålelig.

Kommentar #1

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

Publisert rundt 9 år siden
Torleiv Haus. Gå til den siterte teksten.

men friheten er den største byrde som menneskene gjør alt for å slippe unna.

Det kan se ut som om du har ganske så rett. Hvorfor skulle ellers mer enn brorparten av menneskeheten søke tilflukt i en eller annen religion?

Kommentar #2

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert rundt 9 år siden

"Friheten" kan til tider oppleves som også vanskelig, men for de fleste absolutt tålbar. Når man først er født er man dømt til å leve livet til man dør eller velger å dø. De fleste dør uten å ta sitt eget liv. For meg oppveier både den eksistensielle frihet og friheten vi har i vesten for de vansker som også er en del av denne friheten. Registererer at mange som har vokst opp i totalitære samfunn tåler en nyskaffet frihet langt dårligere.

Kommentar #3

Mette Solveig Müller

57 innlegg  4939 kommentarer

Publisert rundt 9 år siden
Torleiv Haus. Gå til den siterte teksten.

Derfor skjer all tilblivelse ved frihet, ikke nødvendighet. Intet tilblivende blir til av en rasjonell grunn, men alt har en årsak, og enhver årsak ender i en frittvirkende årsak, som er Gud

Ditt innlegg fikk meg i tanke om den boktittelen som har tiltalt meg sterkest: "Tilværelsens uutholdelige letthet"?

Dette var veldig bra! "Det finnes ikke tvang i religionen", heter det. Det er vår frihet å velge våre egne grenser.

vennlig hilsen mette

Kommentar #4

Laurits Hallum

1 innlegg  485 kommentarer

Kunstens speiling av verden...

Publisert rundt 9 år siden

Det er noe...nesten velsignet frigjørende med all stor kunst. Det er som om den kan åpne opp, et vindu med utsikt til , eller innsyn, i tilværelsens skjulte virkelighet. Befridd for all dogmatikk og knusktørr rasjonalitet, kan den slik speile virkeligheten.... bak illusjonen ? En verden ratio, eller intellektet, ikke har tilgang til.

Befridd for all jord-bundethet og elementenes tvingende nødvendighet, er det kanskje nettopp her mennesket kan handle helt fritt ?

Måtte flere vise til det kunstneriske uttrykk innimellom all kunnskaps-bombarderingen , det innbyr kanskje ikke til de heftigste debatter , men kan sikkert på en helt annen måte åpne opp for refleksjon,....eller man kunne vel også debattere kunstens betydning i verden !

Selv nøyer jeg meg med  opplevelsen .

Flott innlegg  Haus , og så så annerledes !

Kommentar #5

Mohamed Abdishazan

32 innlegg  618 kommentarer

Dødsangsten, dødsangsten

Publisert rundt 9 år siden
Robin Haug. Gå til den siterte teksten.
Det kan se ut som om du har ganske så rett. Hvorfor skulle ellers mer enn brorparten av menneskeheten søke tilflukt i en eller annen religion?

er den ene kilden til religion? Kanskje - kanskje ikke. Men jeg tror ikke det er "frykt for friheten" eller et ønske om "absolutt moral" (noe som i seg selv høres absurd), men den største drivkraften er kanskje et ønske om udødelighet? Frykten for å dø - ikke frykten for frihet?

Ellers interessant innlegg av Haus -  er ikke enig med han på alt - men når man siterer min favorittroman - blir jeg fornøyd.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere