Verdidebatt

Når abort blir plikt

Manipulering av kvinnekroppen er blitt en statlig strategi.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I dag tilbyr den norske stat hormonell prevensjon, det vil si p-piller, til alle jenter mellom 16 og 20. Hvis noe allikevel går galt, tilbys angrepillen på nærbutikken, og hvis det går enda verre, finnes søknadspapirer for abort hos en hvilken som helst fastlege. Forutsetningen for det moderne livet de fleste av oss nyter godt av, kan knapt illustreres tydeligere. Idealet er full kontroll: maksimal livsutfoldelse, planlagt karriere og planlagt familie.

Hvis man søker litt rundt på nettfora og blogger, ser man fort at jenter snakker om både aborter og angrepiller med et helt annet språk enn det storsamfunnets forhåndspresentasjon skulle tilsi. Angrepillen har fem ganger så høy hormondose som p-piller. Veldig mange jenter ante ikke at dette medførte såpass kroppslig ubehag som det gjorde. Det kan virke som om mange tror at graviditet er noe fremmed som ikke egentlig har med kroppen å gjøre.

Sorgen etter abort. Jeg tror det er noe viktig som ikke formidles til disse unge jentene. Det handler ikke nødvendigvis om moralsk refleksjon, men om en kroppslig erfaring og fremmedgjøring av kvinnekroppen. Helsevesenet informerer om at sorg er en vanlig reaksjon etter abort, og undersøkelser viser at minst 20 prosent lever med psykiske vanskeligheter etter abort (se for eksempel Anne Nordal Broen). Denne informasjonen presenteres med en oppfordring til å bearbeide sorgen etterpå. Men hvorfor bør denne sorgen bort? Hva er den egentlig? Det blir sjelden kommentert. Sorg er noe annet enn skam. Den er ikke et symptom på et etisk ubehag, men kanskje den kan beskrives som en intuitiv reaksjon på noe man ikke visste helt hva var, men som var tristere enn man kanskje trodde.

Det som formidles til neste generasjon, er at livet ditt kan bli mislykket om du får det barnet som ikke var planlagt akkurat nå. Dette budskapet er ikke minst politisk motivert: kvinner må jo ha utdannelse først så ikke barna spolerer karrieren og likestillingen trues. En hel generasjon kvinner har hørt på dette rådet - og mange har brent seg. Da de skjønte at ønsket om barn og familie var minst like viktig som karriere, var det plutselig for sent. Kroppen deres hadde en annen agenda enn politikerne. Når politikerne etterpå vil hjelpe til med planlagte ønskebarn for velutdannede kvinner over sin fruktbare alder, ja, så skulle det kanskje bare mangle.

Kanskje fordi kontroll av reproduksjon er alfa og omega for det moderne samfunn, er det vanskelig å snakke om abort i offentligheten. Det vil si, det er ikke vanskelig å rope ut hva man tenker og mener, men dette ropet gjaller som regel tilbake som et ekko fra en fjellvegg. Det som er vanskelig, er å kommunisere, å nå inn til et rom hvor vi kan samtale med et felles utgangspunkt.

Et barn avlives. I de siste årene har abortdebatten blitt ført inn i et nytt spor. Jeg har stor respekt for lege Marianne Mjaaland som greide å oppfordre hele offentligheten til å erkjenne at det faktisk er barn som rutinemessig avlives på sykehusene. Mjaaland var med på å kjempe for abortloven på 70-tallet. Flere tiår senere tok hun utgangspunkt i sin egen erfaring både som abortlege og abortsøker, og formidlet et mer nyansert syn inn i offentligheten. Hun formildet at den naturlige reaksjonen utkrystalliseres som skam i samvittigheten og lever som et ubehag i den kollektive bevisstheten.

Marianne Mjaaland representerer en erfaringsformidling som ikke kunne komme før nå. Der tidligere generasjoners kvinner fortalte hvordan jenter i uløkka møtte skitne og fordømmende bakgårdsleger, forteller Mjaaland om den ambivalente erfaringen av sitt eget selvbestemte valg. Hun beskriver overgangen fra 70-tallets aborttenkning til vår egen tid slik: «Det er nesten som om det som i utgangspunktet var en rett, nærmer seg … plikt». Slik fungerer retorikken. Et uplanlagt svangerskap, noe kanskje de fleste av oss har erfaring med, defineres raskt som «uønsket svangerskap» og omtales i samme åndedrag som abort. Mjaalands fortelling kunne ikke kommet på 70-tallet.

I denne kulturen hvor manipulering av kvinnekroppen er en statlig strategi, hvor man spiser angrepiller sånn for sikkerhets skyld, og hvor nye generasjoner bare styres inn til samme budskap om frigjort og lettvint seksualitet, er formidling av erfaring langt viktigere enn statens gratis utdeling av prevensjon.

En ny generasjon kvinner. Jeg håper en ny generasjon voksne kvinner vil fortelle sin historie enda tydeligere i årene som kommer. Innføringen av fri abort på slutten av 70-tallet uttrykte et skifte i mentalitet, og med det et brudd i erfaringsformidling mellom generasjonene. Kampen var aggressiv, og den erfaringen som ble formidlet, var preget av kampen for frigjøring. Det var ikke gleden over å få et uplanlagt barn i gave som ble formidlet, eller det verdifulle i å ta seg tid til å oppleve kroppens naturlige omsorg for det livet den bærer frem; heller ikke at menns og kvinners seksualitet er vidt forskjellig. Når frigjøringen nå er blitt en selvfølge, er vi forpliktet til å reflektere på nytt. Mange har gjort det, men jeg skulle ønske det var enda flere som sa det høyt. Selv har jeg noen ganger tenkt at jeg ikke har noen stemme i abortdebatten fordi jeg selv ikke har tatt abort. Nå tenker jeg ikke det lenger. Jeg vet en god del om hva det vil si å få barn, jeg har fire stykker. Andre har fortellinger om barnløshet, lengsel eller valget om å ikke ønske barn. Også de som har vært motstandere av den offentlige løsningen på abortproblematikken, har viktige erfaringer å formidle som kvinner og mødre.

En av de aller viktigste er at det spiller ingen rolle om barnet er planlagt eller ikke. Barnet er uansett helt uforutsigbart, det bidrar til like mange store gleder og bekymringer. Den massive fødselskontrollen i vår kultur forutsetter ikke minst at et uplanlagt barn er en ulykke. Men å tro at man kan planlegge et barn, er like mye en illusjon som budskapet om at lykken ligger i den velregisserte karrieren og den planlagte familien.

FØRST TRYKT I VÅRT LANDS SPALTE REFLEKSJONER FREDAG 2. NOVEMBER 2012

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt