Guds syn og forståelse

Benthe Haukås stilte et spørsmål før jul om hvorvidt katolikker var kristne, underforstått latinerne som vi kjenner som Den Romersk Katolske Kirke. Jeg syntes i utgangspunktet et slikt spørsmål virket utilpass og fremmedgjørende, da jeg var sikker på et slikt spørsmål ville forsvinne ut i ingen ting. Men den gang ei, resultatet ble en opphetet debatt.

I debatten kom en mengde påstander som hver i sær kunne og burde kreve en helt annen gjennomgang enn det vi har sett til nå. Man kan for eksempel spørre om hva vil det si å be Jesus inn i sitt hjerte. Hvilke tegn skal følge kirken/menigheten og så videre. Hva er manifestasjonen på at vi lar Kirkens Herre, Jesus Kristus, ha evig rom i hjertet.

For min egen del ender jeg alltid opp i et spørsmål, hvilke følger skal det ha å be Kristus inn i sitt hjerte? Er ikke omvendelsen en daglig omvendelse? Undertegnede må i alle tilfelle hver eneste dag vende om, be Gud Fader om tilgivelse, søke Herren Jesu Kristi nåde og be om Den Hellige Ånds veiledning. På ærlig måte søke dybdene i den Gud som så nådig, en gang i tiden, gjennom tiden og inn i evigehet har gitt oss frelsens ufattelige nåde. Med andre ord leve i Kirken som et av Kirkens ynkligste små atomer i daglig bønn, omvendelse, "brorskap" og brødsbrytelse, og om jeg er heldig, gjennom min tjeneste, få lov til å tjene min Gud og min neste til Guds ære og min nestes gavn.

Jeg lever i en tro, hvor man gjennom Guds nåde er kalt til et liv i omvendelse fra de syndige tanker og handliger som kommer fra mitt syndige hjerte. (jmf. St. Markus 7,1 - 21) Vi i oss selv har en lyst som står Gud imot, og derfor er livet også en kamp. Denne kampen utkjempes hver eneste dag, og akk, jeg må innrømme, jeg faller ofte.

Det å påstå som noen gjør at evangeliet ble gjenoppdaget i forbindelse med reformasjonen faller på sin egen urimelighet, evangeliet har alltid vært der. Kan hende det var skjult på en annen måte enn i dag, men det var alltid i Kirken og alltid tilstede. Like merkelig er det for meg når mange hevder at de ikke har en tradisjon, men lar seg styre av ånden. For hvem kontrollerer den ånd som er tilstede og at den virkelig er fra Gud og er en del av Den Hellige Treenige og Trefoldige Gud? Hvem prøver åndene? Hvilken bekjennelse fører denne formen for manifestasjon fram til?

Jeg kunne sikkert ha sagt mye om det som er skrevet på Benthe sin blogg, "Er katolikker kristne?", men vil til slutt bare si, det samme spørsmål kunne stilles om pinsevenner, lutheranere, adventister, anglikanere, ortodokse og alle andre mer eller mindre tilfeldige konfesjoner. Min oppfordring må jo dermed være å gå inn i seg selv, se på sitt eget bilde og egne forståelse av Den Hellige Gud, og ikke bry seg fullt så mye om andre for å kunne forsvare sitt eget ståsted.

Broderlig hilsen deres venn i Kristus

Fredrik